I norsk høyere utdanning er det nedfelt et prinsipp om at undervisningen skal være forskningsbasert. Fordi forskningsbasert kunnskap preger en stadig større del av hverdagen vår, på godt og vondt, er dette fremdeles et godt prinsipp.

Vi overøses av forskning, iallfall tilsynelatende. Og behovet for å forstå den er stort. Det samme er behovet for å forstå hvordan denne kunnskapen blir til, og ikke minst, å kunne stille seg kritisk til den. Det siste er nemlig også en svært viktig del av forskningen.

Et fenomen vi alle opplever daglig er spørreundersøkelser. Ikke så mange fra universiteter og høgskoler kanskje, men fra hotellet du sist besøkte, bilfirmaet, leiebilfirmaet, flyselskapet, reiseformidleren, avisen du abonnerer på, forsikringsselskapet, osv. Alt på internett. Utbredelsen av internett er selvfølgelig en viktig forklaring på dette fenomenet, men like viktig er kunnskapen om kvantitative metoder. Som også har blitt allemannseie. Det er nemlig sjelden forskere ved universiteter, høgskoler og institutter som produserer og analyserer disse undersøkelsene, men derimot byråer og selskapenes egne markedsavdelinger. En metode som for bare et par tiår siden tilhørte akademia har blitt allmenn. På grunn av at kurs i kvantitativ forskningsmetode er blitt nærmest obligatorisk ved universiteter og høgskoler. Som slik har bidratt til kvantifiseringssamfunnet.

Det kan diskuteres om dette er et ønskelig resultat av forskningsbasert undervisning. Ikke bare fordi det har blitt irriterende mange av disse undersøkelsene, men fordi det kan stilles mange spørsmål ved kvaliteten, og ved måten resultater tolkes og brukes på. Derfor er det svært viktig at de som tar høyere utdanning ikke bare lærer de lettest tilgjengelige metodene for datainnsamling, men at studentene også får en grundig innføring i alle utfordringene som er knyttet til forskning, som vitenskapsteori, utvalgsproblemer, måleproblemer, tolkningsproblemer, den selektive bruken av forskningsresultater osv. Den omfattende bruken av forskning krever et enda mer kritisk publikum.

Det viktigste midlet for å oppnå dette er å bruke lærere som selv forsker. Som kan innvie studentene i sine egne forskningsprosjekter og veilede studentenes i deres egne forskningsoppgaver. Ikke bare i metode, men i kritisk vurdering. Slik kan studentene lære å bli kritiske (til) forskere.

Forskerforbundet lanserte i vår kampanjen Hjernekraftverk . Hjernekraften, forskningen, fortjener bedre vilkår, sies det. Kampanjen hevder at Norge er dårligst i Norden når det gjelder investeringer i forskning. Siden det er hjernekraft og innovasjon som skal sikre Norges framtidige inntekter og arbeidsplasser må det investeres mer i forskerne og forskningen.

Forskerforbundets svar på at det ikke forskes mer ved våre universiteter og høgskoler er at de faglig ansatte har for lite tid til forskning. Da Fagerbergutvalget i 2011 påpekte at produktiviteten i norsk forskning, målt bl.a. i publiseringer og siteringer, var lavere enn i sammenlignbare land, mente Forskerforbundet at utvalget uttrykte mistillit til ansatte i sektoren. Fagerbergutvalget mente at internasjonale undersøkelser ikke gir grunnlag for å hevde at norske forskere har mindre tid til forskning. Tross en positiv utvikling, var produktiviteten hos oss gjennomgående lavere enn i bl.a. Danmark, Sverige, Nederland og Canada.

Statistikk kan som kjent brukes på mange måter, og ofte er jo vi forskere svært flinke til det jeg nevnte ovenfor: Å være et kritisk publikum. Debatter om forskningspublisering viser dette. Professorer og forskere retter berettiget kritikk mot svakhetene ved tellekantsystemet, kameraderi og siteringsindekser, kvantifisering som en trussel mot kvalitet, inflasjon i tidsskrifter mv.

Det vi dessverre svært sjelden ser er den innsiktsfulle selvkritiske analysen av fagmiljøer som publiserer lite. Som ikke setter hjernekraften sin på trykk. Som har forskningstid, men som ikke bruker den til å forske. Å forske betyr nemlig å publisere. Ikke bare det, selvfølgelig, men kan vi se for oss offentlig betalt forskning uten at den blir formidlet? Skriftlig?

Jeg har vanskelig for å se det. Jeg forstår at forskere i perioder er opptatt av selve undersøkelsen(e) og ikke kan publisere til enhver tid. Jeg forstår at de som har knapt med forskningstid (dette gjelder spesielt innenfor profesjonsutdanningene) ikke kan publisere like ofte som dem som har mye. Jeg forstår også at ansatte med små barn kanskje ikke kan være like fleksible og aktive internasjonalt som vi som har fått ungene ut av huset. Men jeg har vanskelig for å forstå at den som ikke publiserer faktisk forsker. Jeg har også lite problemer med at mange publikasjoner kanskje ikke blir lest eller sitert. De er viktige likevel. Det er god trening og god læring. For å ta i bruk en metafor fra idretten (det har jo blitt så populært i forsknings-Norge): Hvordan ville det gått med skinasjonen Norge om bare de som var sikker på en topp-10 plassering stilte til start i f.eks. Norgesmesterskapet?

Hvis Fagerbergutvalget har rett i sin påstand om at er lite mindretall av forskerne produserer et flertall av publiseringspoengene ligger det kanskje et problem et sted. Dette er et mønster internasjonalt og ved universitetene våre, og det er også et mønster vi har dokumentert ved Høgskolen i Molde. Ikke det at jeg tror dette mønsteret kan endres radikalt. Kanskje bør det heller ikke det. Men om det bak slike tall skjuler seg fagmiljø som ikke utnytter forskningstiden til forskning, så bør det vel ikke ties i hjel? For er ikke det den faglige kollegialitetens problem? At vi i de kritiske analysene våre unngår å tematisere det nære og ubehagelige?

Forskerforbundet og de fleste fagkollegaene jeg kjenner er for forskningsbasert undervisning. Men Fagerbergutvalgets konklusjon er at forskningstiden i større grad bør fordeles etter faktisk bruk. Den er tross alt den viktigste offentlig finansierte ressursen i norsk forskning. Det er ikke vanskelig å skjønne det resonnementet, men samtidig truer det prinsippet om forskningsbasert undervisning. Konsekvensen vil bli at de som ikke produserer forskning blir satt til å undervise mer, mens aktive forskere – som ofte også er flinke lærere – kan kjøpe seg fri fra undervisning.

Ved Høgskolen i Molde har vi alltid forsvart forskningsbasert undervisning, og jeg vet at mange av fagmiljøene våre er veldig gode på det. Den beste måten å forsvare den forskningsbaserte undervisningen på er å ha forskningsmiljøer som fremmer publisering blant sine medlemmer. Det er til syvende og sist bare den enkelte fagperson og det enkelte fagmiljø som kan publisere. Jeg ønsker meg en høgskole der alle fagpersoner og fagmiljø tar dette på alvor. La oss vise at vi kan intensivere publiseringsaktiviteten. Det er til syvende og sist mitt og ditt ansvar å forsvare at vi er en akademisk institusjon som gir forskningsbasert undervisning.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.