For en mann i min alder er de større sinnsbevegelser stadig oftere fraværende. Ungdommens uforfalskede håp, glede, eufori eller sinne, frustrasjon og sorg oppstår (heldigvis) stadig sjeldnere.
I enkelte spøkefulle øyeblikk kan jeg tenke at det er kanskje den store fordelen med alderdommen – en jevnere mental profil. Lørdagens kamp mellom Kroatia og Bulgaria vekket imidlertid ungdommelig lidenskap til live.
Etter at hjemmelaget gjorde kort prosess mot malteserne ble selvsagt resultatet i kampen mellom Kroatia og Bulgaria helt avgjørende. Poeng til Bulgaria ville nemlig sikre EM-spill for Norge. Kroatisk seier ville derimot holde spenningen ved like videre inn i kommende uke. Kampen ble spilt i øsende regnvær for tomme tribuner i Zagreb. Kroatene tok ledelsen etter ett og et halvt minutt og undertegnede som hadde tatt turen helt opp til toppen av Haugen denne kvelden, medbringende fyrverkeri og champagne, var ikke udelt begeistret for utviklingen. En fotballkamp varer imidlertid lengre enn ett minutt, og håpet om bulgarsk finesse levde fortsatt.
Men, etter hvert som kampen skred framover ble humøret dårligere og dårligere. Det var noe merkelig tamt over Bulgaria. Det så slett ikke ut som de prøvde å vinne kampen.
Mitt forhold til kampen kulminerte midtveis ut i 1. omgang, fortsatt på 1-0 til Kroatia, da den bulgarske forsvareren Georgi Terziev fullstendig upresset fyrte av et slagskudd av en annen verden – mot eget mål! Skuddet smalt i stolpen. Hva f*** er dette tenkte og brølte jeg. Jeg trev sporenstreks den nærmeste champagneflaska og kylte den i TV-en med all kraft min nå adrenalinfylte, men allikevel akk så skrøpelige kropp kunne oppvise. Dette luktet avtalt spill!
Tankene løp sporenstreks mot flere tilfeller i fotballhistorien av lignende karakter. Det mest kjente er antagelig siste gruppespillkamp mellom Argentina og Peru i VM i Argentina i 1978. Etter at Brasil tidligere på dagen hadde slått Polen med 3-1, måtte Argentina slå Peru med minst fire mål for å nå VM-finalen. Kampen endte som kjent 6-0 til Argentina, og Argentina spilte senere finale mot Nederland, en finale de vant. Det synes å være allmenn enighet om at kampen mot Peru var fikset (ekstern lenke til NRK).
Var så undertegnede den enste som brukte champagneflasker til annet enn de er ment for denne kvelden. Tydeligvis ikke. Kjetil Rekdal, selvsagt langt mer avmålt i VG-TVs studio, uttalte eksempelvis:
– Det er noe rart med Bulgaria her. Det ser litt halvhjertet ut det de driver med.
Ja, ja, slikt har skjedd før og vil nok også skje igjen når UEFA konstruerer turneringer som er akk så følsomme for kokkelimonke.
En annen fordel med alderdom kontra ungdom er at selv om enkeltbegivenheter fortsatt kan frembringe både irritasjon og en sjelden gang ekte sinne, roer følelsene seg rimelig raskt. Bulgaria hadde ingenting å spille for mot Kroatia, og Italia har ingenting å spille for mot Norge på tirsdag. Jeg tror Norge slår Italia på tirsdag, med fullstendig ærlige midler. Italienerne greier utmerket godt å tape den kampen uten pekuniære transaksjoner av noen art. Hvorfor skulle de heller ønske Kroatia som motstander i EM framfor Norge? Italienerne er vel vitende om at Kroatia potensielt sett (altså om ett år) vil bli en langt farligere motstander enn Norge. Det er åpenbart i Italias beste interesse å ta med seg Norge til EM framfor Kroatia.
Nei, dette greier vi uten juks og fanteri. Heia Norge!
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.