Fra toppen av Haugens utsendte fikk dessverre ikke deltatt på årets siste hjemmekamp på Aker stadion. Joda, jeg så kampen på TV, men helsa har kranglet fælt i det siste.
Mr. B. Har vært en trofast følgesvenn de siste 30-åra, men Mr. P.s ankomst har medført logistiske vansker av uant karakter. Mr. P. Er nok en adskillig mer krevende kamerat enn Mr. B. Han er uthvilt, alltid tilstede – ikke ulikt et lite barn som krever oppmerksomhet. Han liker å holde meg våken om nettene, og irriterer grusomt med stadig tilbakevendende besøk på et visst sted. Kombinasjonene av de to herrene mht. immobilitet er milt sagt uovertruffen.
Men av og til gir virkeligheten trøst og lindring. Gårsdagen ble i så måte en merkedag. Hvilken kamp fikk vi ikke? Sekkepiper forstummet, whisky ble helt ut og skottenes haggis kom opp og ut igjen med voldsom styrke. MFK regjerte Glasgow.
Fra første spark på ballen (eller kanskje ikke helt fra første spark, la oss se bort fra de første ti) regjerte heltene fra småbyen vår Celtic Park med klokskap, styrke fart og teknikk. Det faktum at pater familias himself – DBH, som han kalles lokalt – ble matchvinner med sitt første mål på to år (!) gjorde oss yre av lykke.
Undertegnede har sjelden vært mer imponert av en norsk fotballprestasjon. Kanskje kan Norges seier mot Brasil i 98 være i nærheten, men avansement til gruppespillet etter fire av seks kamper mot Ajax, Fenerbache og Celtic må rangeres helt i toppen.
Jeg kastet alt jeg hadde i hendene og beveget meg sporenstreks opp i høyden – Mr. P og B var fullstendig nøytraliserte som et resultat av et utmerket adrenalinnivå – på jakt etter statistikk som kunne sette denne prestasjonen i perspektiv. Tabellen nedenfor ble utarbeidet i all hast og med febrilsk nøyaktighet:
Tabellen viser alle hjemmekamper som Celtic har spilt i europeiske turneringer som endte med tap. Celtic taper som kjent svært sjelden på hjemmebane; også mot svært god motstand. De 22 kampene i tabellen utgjør kun 14.1% av de totalt 156 kampene som våre skotske venner har spilt siden starten i 1967, for nesten 50 år siden. De andre lagene Celtic har tapt mot forteller også et nokså tydelig språk. Her er det ikke mangel på storheter.
Hva skal en si; alle fester har en dag derpå, så også på toppen av Haugen. Som bildet i starten antyder ble det kanskje for mye følelser denne gangen. Men, nå kan vi spasere ned til vår vante plass på Aker stadion, med fred i sjelen og ro i hjertet og kose oss gjennom samfulle 90 minutter mot tyrkisk motstand i slutten av november – helt uten press og stress.
Jeg gleder meg. Heia Molde!
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.