På toppen av Haugen summer det av aktivitet. Skjermene flimrer, SPSS-kjører på høygir, og hele teamet er samlet før skjebnekampene mot Ungarn. Skal endelig gamlelandet få delta i et sluttspill igjen? Kan Høgmos utvalgte endelig levere de resultatene som gir avansement inn i selve turneringen? Kort sagt, bør vi vurdere å pusse støv av reallinjas franskkunnskaper?

Som vanlig før viktige landskamper kjører øvrige medier på høygir. Søderlund forteller ukjente historier om sin fotballfortid, Mini vil at Marcus Pedersen skal starte i hjemmekampen mot Ungarn og tidligere mislykkede ”play-off” forsøk mot Spania og Tsjekkia repeteres til kjedsommelighet i alle kanaler. Kan Norge bryte statistikken? Her oppe på toppen er vi generelt mistroiske til av bruk av statistikk, selvsagt spesielt når datamaterialet er syltynt – slik som i dette tilfellet; kun to tidligere forsøk.

Denne gangen har undertegnede valgt å la kampene mot Ungarn forløpe uten ytterligere kommentarer. Jeg har imidlertid fått ferten av andre skjebnekamper. Dagens tema er faktisk knyttet til noe så prosaisk som ”Høring – forslag til endring i forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning”, et høringsnotat fra Kunnskapsdepartementet som angivelig er et forsøk på å operasjonalisere noen av de tankene vi har hørt fra den kanten de senere åra. I dette tilfellet dreier det seg om numeriske krav til antall fagpersoner som anses nødvendige for å forsvare etablering av master- og doktorgradsutdanning. Uten å gå i detalj (og kanskje ikke overraskende med utgangspunkt i den vindretningen som har blåst inn i departementale korridorer i det siste) synes departementets forståelse av kvalitet i utdanningen å være nært knyttet til antall professorer i fagmiljøet. Førsteamanuenser eller heller ikke å forakte, mens høgskolelektorer og -lærere bør helst holdes på et absolutt minimum.

Som professor selv (faktisk med dobbelt professorat) må jeg nok si meg uenig i en slik forståelse. En professor i Norge har nådd sin posisjon i kraft av hva han (eller hun) har oppnådd; slett ikke hva potensialet for å oppnå i framtid er. Med utgangspunkt i meg selv må jeg nok (om jeg skal være ærlig) innrømme at mitt potensial for å utvikle nye, robuste og (ikke minst) stabile fagmiljø var et helt annet for 30 år siden enn i dag.

Jeg frykter dessverre at dette ikke gjelder meg alene. Tvert i mot, jeg vil tro at de fleste norske professorer har brukt opp det meste av energi og kreativitet på å bli professorer. Gjennomsnittsalderen for å bli professor i Norge er tross alt mye nærmere 50 enn 40.

Med et slikt bakteppe kan en saktens fundere på om dette er en riktig vei å gå. Vil ikke framtidas forskning innebære fleksibilitet og djervhet i utvikling av nye fag; kanskje ofte i grenseflatene mellom ”gamle” fag – tverrfaglighet. Vil rigide krav om minst fire professorer knytet til et fagmiljø som skal utvikle en ny doktorgradsutdanning være løsningen? Jeg må nok med hånda på hjertet si at jeg er usedvanlig tvilende. Skal en få til noe med ”schwong” må en ta risiko. Vi gamlingene har i alle fall en ting til felles: Vi er ikke særlig glade i risiko.

Her bør kanskje regjering og departement tenke nytt. Framtidas akademia formes aldri av de (på papiret) mest vellykkede (les professorene). Tvert i mot, det er de unge og sultne og fremadstormende; master- og PhD-studentene og (kanskje til nød de yngste førsteamanuensene) som skal ha ansvaret for å utvikle framtidas utdanning. Selvsagt skal en i noen grad ha med professorer også, jeg er ikke fullstendig tullete. Men, som alltid, det dreier seg å plukke de riktige personene, ikke de riktige titlene.

Dette er jo nettopp problemet med denne departementale strategien. Her kastes barna ut med badevannet, og norske akademiske institusjoner blir plutselig veldig opptatte med å telle (og sjonglere) med sine kategoriserte ansatte, istedenfor å bruke tid og krefter på å utvikle (ja nettopp) framtidas forskning og utdanning. Som om vi ikke allerede teller nok av både publikasjonspoeng, BOA-kroner og annet snadder. Tellekanter vil aldri heve norsk forskning. Som jeg alltid bruker å si det: ”Det fins bare en måte å vurdere kvalitet på forskning – les den!”

Fotballen er som kjent aldri langt unna her på toppen av Haugen. Kanskje burde ikke Norge starte med Søderlund i kampene mot Ungarn. Kanskje burde vi risikere noe og heller starte med Marcus Pedersen. Jeg må med respekt å melde innrømme at jeg ikke har hatt særlig sans for denne gjennom-tatoverte krigeren; verken fotballmessig eller på andre områder. Men, han har scoret og scoret og scoret. Enkelte ganger må en ta sjansen og la ungdommelig kraft og form overstyre ”papirkvalitet”. Så la professor Søderlund hvile fra start mot Ungarn og ta sjansen på mastergradsstudent Marcus Pedersen.

Heia Norge!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.