Fogderistriden putrer videre også i Panoramas spalter. I det siste med noe større lokal undervarme. Fordi de ivrige kollegaene Guvåg og Rasmussen har fått bruke Panorama til å bære ved til bålet.

Og det handler ikke bare om de etablerte stridssakene, som sykehussaken, men også om hvordan fogderistriden truer med å rive til seg nye stridstema. Er det ikke nok at Romsdals Budstikke og Tidens Krav holder på med dette, spør Frode Løbersli? Bør ikke Panoramaredaktøren legge mer vekt på at Høgskolen i Molde også er en høgskole for Nordmøre? Eller skal Panorama bli et organ for Molde- siden i fogderistriden?

Da jeg var yngre, nærmere bestemt for 12-13 år siden, var jeg så heldig å få arbeide med et forskningsprosjekt om Nord-Vestlandet sammen med kolleger fra forskningsmiljøene i Sogndal og Volda. Bokhandlerne slapp å kalle inn ekstrahjelpene da boken «Nord-Vestlandet. Liv laga?» kom i hyllene i 2004. Slik er det som oftest med forskningslitteratur. Den kan godt omhandle massene, men massene kaster seg likevel ikke over den.

Nok om det, når fogderistridssakene fyller avisspaltene og nettdebattene, tenker jeg ofte tilbake til en undersøkelse vi publiserte i den boken. Om næringskulturer på Nord-Vestlandet. Vi prøvde å finne ut om «næringskultur kan bidra til å forklare forskjellene i regional innovasjon og næringsutvikling».

Begrepet fogderi minner oss om at bevisstheten om forskjellene lengst nord på Vestlandet går langt tilbake i tid (amtene og fogderiene ble avviklet i perioden 1898-1919). Og selv om man er lei fogderistridene, er det iallfall fascinerende å tenke på at grunnlaget for disse stridene har så dype historiske røtter. Som synes å være minst like sterke i dagens digitaliserte og globale verden. Hvordan er det mulig?

Jeg hadde gleden av å arbeide sammen med historikerne Ove Bjarnar og Arnljot Løseth i dette prosjektet. Vi tok utgangspunkt i at mytene som folk har om hverandre på ulike deler av Nord-Vestlandet ikke bare reflekterer historiske forskjeller, men at de samtidig blir realiteter nettopp fordi vi tror på dem. Når vi tror at vi er forskjellige, så blir vi det også. Vi blir fanget av dem, tenkte vi.

For å komme nærmere svaret laget vi oss noen spørsmål og dro ut og intervjuet 26 næringslivsledere i området fra Indre Sogn til Nordmøre. Omtrent halvparten hadde tilhold i regionen Nordmøre og Romsdal.

Mange av utsagnene er gjengitt i bokkapitlet, men for oss som forskere handler det også om å finne mønstre. Kunne det disse lederne fortalte oss om egne opplevelser og tolkninger bekrefte mytene, og hvis så var, kunne vi da si noe om hvorfor og hvordan næringslivet oppfører seg ulikt i ulike deler av Nord-Vestlandet?

Når jeg tok fram undersøkelsen igjen så jeg at vi hadde utviklet et enkelt, men kanskje også litt fremmedgjørende begrepspar: regionkonvergerende og regiondivergerende næringskulturer. Å konvergere betyr å komme sammen. Å divergere betyr å gå i ulik retning.

Vi forsøkte å beskrive forskjellen mellom disse begrepene ved å se på to ulike forestillinger om rasjonalitet. Den ene var egeninteresserasjonalitet. Denne gjør at vi som handlende mennesker bruker andre som midler og betingelser i våre beregninger om hvordan vi skal nå det som er vårt mål. Dette betyr at vi forsøker å handle strategisk i forhold til det vi oppfatter som våre hjelpere, rivaler og motstandere.

Fellesskapsrasjonalitet, derimot, får oss til å handle slik at det tjener fellesskapet uten at vi helt vet hvordan det tjener oss selv. Vi rett og slett bare stoler på hverandre, og tror at felleshandlinger gir alle mer. Tanken er at når vi yter sammen, så blir også resultatet større. Og alle får mer.

Det mønsteret vi mente å se i bedriftsledernes beskrivelser var at noen næringskulturer bygger region fordi bedriftsaktørene er opptatt av å utvikle sammen, mens i andre næringskulturer er bedriftslederne mistenksomme, forsiktige og nøler med å dele. Slike næringskulturer gir ikke regionen kraft. For øvrig et interessant apropos til kommunereformen.

Det er sikkert ikke overraskende at vi for 12-13 år siden kom fram til at Sunnmøre var det området som var mest preget av en konvergerende næringskultur, mens Indre Sogn og Nordmøre var de områdene der divergerende næringskulturer var mer typisk. Det var (og er?) altså der bedriftene i minst grad løftet sammen. Vi pekte på forklaringer i tradisjoner og historiske betingelser, slik som de kulturelle effektene av industrietableringen rundt kraftressursene i Sunndal, Høyanger og Årdal og leilendingssystemet og det store klasseskillet på Nordmørskysten (og nordover).

Men kultur er ikke bare noe vi har med oss, det er også noe vi skaper her og nå. Det er derfor ingen grunn til å bare se bakover og la seg fange av sin skjebne. Kulturer kan gjenskapes, men også omskapes. Framtida trenger ikke bli en kopi av fortida.

I dag er det derfor interessant å se hvordan Molde-regionen kanskje er blitt et vel så godt eksempel på en konvergerende næringskultur som Sunnmøre. I vår artikkel ble denne regionen noe utydelig beskrevet. De ytre delene av Romsdal (og Averøy!) ble inkludert i den konvergerende kulturen, mens de indre delene ikke på samme måte ble beskrevet med samarbeid og felles løft. Informantene opplevde at det var lite kontakt mellom bedriftslederne i Romsdal, iallfall når de sammenlignet med Sunnmøre. Molde ble dermed et krysningspunkt ikke bare mellom nord og sør, men også mellom øst og vest. Omringet av både konvergerende og divergerende kulturer.

Hadde vi gjort samme undersøkelsen i dag er jeg sikker på at iKuben (blant flere) ville blitt trukket fram som beviset på at bedriftene i Molde-regionen nå drar i samme retning. Fra Rauma og Sunndalsøra til Averøya og Aukra. I iKuben, som stadig vokser, også ut av Molde-regionen, er felleskapsrasjonalitet selve drivkraften. Klyngens 35 bedrifter deler ideen om at bedriftene har felles faglige utfordringer og at disse møtes best om man lærer sammen og av hverandre. Dermed skjer det konvergering. Prototypelaben ProtoMore som åpner i Kunnskapsparken neste uke, er et av flere eksempler på at bedriftene møter framtiden sammen.

HiMolde er medlem i iKuben. Fordi vi ønsker å være med å løfte sammen med andre regionale aktører. Vi kan aldri være hovedmotoren i en slik klynge. Det må nesten bedriftene selv være. Men høgskolen kan være en hjelpemotor, og være med å dra lasset der vi har fortrinn. Derfor er vi også i gang med å utvikle et utdanningstilbud for næringslivet, sammen med Kunnskapsparken og iKuben. Vi trenger alle mer kunnskap – og å utfordre den kunnskapen vi har. Også vi på høgskolen.

Tilbake til Nordmøre og Panorama. HiMoldes ønske er ikke bare å være en høgskole for Nordmøre og Romsdal, men at man skal få til konvergerende prosesser i hele regionen. Derfor er det gledelig at flere bedrifter fra Nordmøre nå deltar i iKuben. Regionen er ikke større enn at vi må bygge og løfte sammen, og HiMolde er mer enn gjerne med på det på Nordmøre også. Hvis disse tankene får tilstrekkelig fotfeste også nordover i fylket vårt, er jeg trygg på at Panorama vil skrive om det også.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.