Det komplekse forholdet mellom faglighet, vitenskap og politikk kommer til uttrykk på en rekke måter. Hvor mange premisser legger fagkunnskapen i byråkratiet for politiske beslutninger, og hvor mange premisser bør den legge?
Er det en demokratisk gevinst eller en utfordring for demokratiske prosesser hvis et saksfelt flyttes fra et departement til et mer frittstående direktorat? Har fusjonsmanien i høyere utdanning en faglig begrunnelse, eller er det et politisk prestisjeprosjekt, som først og fremst gir gode karrieremuligheter for folk med noen studiepoeng i endringsledelse? Hvis faglige råd på et felt spriker, slik de for eksempel gjør når det gjelder målstyring i skolen, hva avgjør hvem politikerne lytter til?
Et variant av dette spørsmålet, som skal oppta meg her, er hvordan fag og politikk forholder seg til hverandre når forskere kommuniserer med offentligheten. Har for eksempel en alkoholforsker bedre grunnlag enn andre for å treffe alkoholpolitiske beslutninger? Bør klimaforskere ha en privilegert status i politisk debatt om miljøpolitikk?
Slike spørsmål er en evig kilde til diskusjon. Vi kaller det gjerne teknokrati hvis den medisinske profesjonen har stor innflytelse over helsepolitikkens utforming, eller hvis økonomene i praksis styrer den økonomiske politikken. Alternativet er å tviholde på et skarpt skille mellom vitenskap og politikk. I så fall skal medisinerne peke på sannsynlige konsekvenser av ulike alkoholpolitiske strategier, men de legger seg ikke – i egenskap av medisinske forskere – opp i politiske beslutninger som fattes med dette som grunnlag.
Forskningsorganisasjoner kan leve med begge disse rollene. Merk også at selv om den akademiske friheten tilsier at forskere har vide rammer for å uttrykke politiske synspunkter basert på faglig kunnskap, må ikke dette tolkes slik at forskeren snakker på vegne av sin arbeidsgiver. Hvis en professor ved Universitetet i Oslo sier at staten trygt kan bruke en større del av overskuddet fra oljefondet, betyr ikke det at Universitetet i Oslo som sådan har tilkjennegitt noe synspunkt på dette spørsmålet. For de fleste i sektoren er dette helt opplagt.
Muligens under innflytelse av markedsførings- og ledelsesspråket, er imidlertid det siste i ferd med å bli mer komplisert. Fra et lederperspektiv er det naturlig å tenke at forskningskommunikasjon nettopp virker tilbake på institusjonen forskeren er tilknyttet. Det blir fort resultatet hvis man faller for markedsføringsretorikken og begynner å tenke på utdanningsinstitusjonene som merkevarer som skal ha best mulig omdømme. Jeg skal gi tre eksempler på debatter som aktualiserer dette spørsmålet, og som gjør forholdet mellom fag og politikk mer komplisert enn det allerede var.
To forskere tilknyttet NTNU fikk for tre år siden mye oppmerksomhet for en studie hvor de konkluderte med at bruk av psykedeliske rusmidler ikke så ut til å gi psykiske skader. Resultatene fra studien ble i 2013 publisert i en pressemelding fra universitetet.
Senere ble de beskyldt for å være aktivister minst like mye som forskere, og NTNU endret senere pressemeldingen, slik at den tonet ned deres NTNU-tilknytning. NTNU hevdet at de bare ville presisere meldingen, men det er lett å tolke det som uttrykk for et ønske om strategisk å underkommunisere forskerens tilknytning til institusjonen, slik denne saken i Aftenposten mer enn antyder. Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri hevdet at «NTNUs kamp for sitt eget omdømme har i denne saken ledet dem til å historieforfalske sine egne pressemeldinger».
Vi trenger ikke ta stilling til hva som er den mest korrekte versjonen av selve historien her for å se poenget: Når et universitet ser at mediedekningen potensielt skader institusjonens omdømme, er det fristende å skyve fra seg de involverte forskerne. Omdømmet, eller en institusjons merkevare, øver innflytelse på hva og hvordan forskning og forskningskunnskap kommuniseres. Forskere uttaler seg ikke lenger med institusjonstilknytning, men likevel på egne vegne. Kommunikasjonen kleber også ved institusjonen, er tanken.
Tendensene til at det går i denne retningen er foreløpig vage, men de virker likevel inn på institusjonenes «kommunikasjonsstrategi», som det vel heter nå for tiden. Veksten i kommunikasjonsavdelingene rundt omkring er ikke nødvendigvis noe problem, men en klar utfordring for åpen faglig debatt dersom de ønsker å ta kontroll over nyhetsstrømmen og filtrere forskningsformidlingen. Dette er ikke noe stort problem i dag, men mye tyder på at flere krefter trekker i den retning.
Skal en forskningsinstitusjon ha et definert syn på et politisk stridsspørsmål, eller kan enkeltforskere diskutere faglig-politiske spørsmål med hverandre offentlig? Dette var ett av temaene da forskningsinstituttet SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning) 1. januar ble slått sammen med Folkehelseinstituttet. Da planene om sammenslåing ble kjent, uttrykte flere SIRUS-forskere bekymring for vilkårene for å formidle kritiske synspunkter (Forskning.no-lenke) på rusmiddelpolitikken offentlig.
Folkehelseinstituttet er både et rådgivende forvaltningsorgan (underlagt Helse- og omsorgsdepartementet) og en forskningsorganisasjon. De har – kanskje nettopp derfor – en ganske restriktiv policy når det gjelder formidling. Hovedregelen er at forskere som uttaler seg offentlig om saker som FHI arbeider med, bør orientere sine overordnede. Dette bekreftes både av lederen av forskerforbundet (Forskerforum-lenke) og direktøren ved FHI (Forskning.no-lenke).
Foreløpig ser det ikke ut som en av de mest frittalende SIRUS-forskerne, Karl Erik Lund, har latt seg kneble (ABC Nyheter-lenke), men at rammene for åpen debatt er blitt trangere enn SIRUS var vant til, går tydelig fram av policyen. Forskerne kan selvsagt uttale seg som privatpersoner uten å oppgi FHI som arbeidsgiver, men deres fagfelt er jo åpenbart vesentlig for hvordan formidlingen skal tolkes, så det løser neppe problemet.
Nå er imidlertid FHI i en spesiell situasjon fordi de både skal gi helseråd til myndigheter og befolkning, samtidig som de skal drive uavhengig forskning som skal formidles offentlig. Det er en bortimot umulig spagat i seg selv (og et godt argument for at det var lite gjennomtenkt å innlemme SIRUS i FHI). Siden offentlige helseråd helst bør være rimelig enhetlige, er det i og for seg mulig å forstå at direktøren ønsker en viss kontroll over hvordan forskningen kommuniseres.
Men dilemmaer som dette handler også om hva slags type aktør et forskningsinstitutt, en høyskole eller et universitet er. Hvilke interesser er det som skal ivaretas? De skal ikke bare drive med mest mulig fremragende forskning og undervisning, de har også gjerne samfunnsoppdrag som handler om regional eller nasjonal vekst og innovasjon. I tillegg har de – som organisasjoner – en egeninteresse i å løfte fram seg selv som viktige aktører som bidrar til alle disse målene.
I lys av det siste poenget har det altså vokst fram en kultur for å tenke på forskningsorganisasjoner også som merkevarer som skal hegne om sitt eget omdømme. Dette var en av de viktigste bekymringene i debatten i Panorama i januar, da to ansatte ved høgskolen skrev et polemisk innlegg i sykehusstriden. Innlegget avfødte en debatt om når forskere burde signere som borgere og når de kunne uttale seg i kraft av sin institusjonstilknytning. Men en slik avklaring var ikke nok for Frode Løbersli, som i et innlegg var bekymret for merkevaren «Høgskolen i Molde». I et ikke alt for langt innlegg bruker han faktisk uttrykket «merkevare» fire ganger.
Utgangspunktet til Løbersli er at selv om han forsvarer både forskeres ytringsfrihet og Panoramas selvstendige rett til å vurdere hva som skal publiseres, var det lite klokt å publisere et så polemisk innlegg. Det burde heller blitt henvist til lokalavisa. Å bruke en høgskoleavis til publisering av partsinnlegg i en opprivende strid i regionen (sykehussaken, der Kristiansund står mot Molde), bidrar til å skape strid og avstand mellom studenter, ansatte og næringsliv i regionen. Slikt skader merkevaren.
Men hvorfor skal vitenskapelig ansatte ved en høgskole ha «merkevaren» som rettesnor for hva de ytrer offentlig? Det er en rimelig oppfatning at rene partsinnlegg uten tydelig faglig forankring bør publiseres i egenskap av privatpersoner (ofte har det vist seg at mediene er mer interessert i å klistre tittel og institusjonstilhørighet til navnene enn forfatterne selv), men Løbersli mener altså at en høgskoleavis uansett bør overlate slik polemikk til andre medier.
Utdannings- og forskningsinstitusjoner står i et spenningsforhold mellom sin akademisk-kritiske funksjon og funksjonen som lokalt og regionalt lokomotiv for vekst og innovasjon. I lys av den siste funksjonen blir merkevareretorikken langt mer forståelig, men den representerer samtidig en potensielt svært betenkelig innskrenkning av ansattes rett og plikt til å ytre seg kritisk.
Ved nærmere ettertanke er det samme tilfelle i diskusjonen om FHI. De skal drive fri forskning og bidra i samfunnsdebatten på den kritiske og uavhengige forskningens grunn. Men samtidig anses det som viktig at instituttet bidrar konstruktivt til å nå politisk definerte mål, og kommunisere helseråd mest mulig enhetlig. Disse hensynene er vanskelige å ivareta samtidig. Å problematisere politiske mål og virkemidler er ikke forvaltningens oppgave, men det er en opplagt ambisjon for kritisk samfunnsforskning.
Forskningsmiljøer, universiteter og høyskoler er blant de få miljøene som tradisjonelt har hatt rom for kritiske stemmer med en tydelig faglig forankring. At de ofte har vært statlig finansiert har paradoksalt nok vært en styrke: Staten finansierer slik sin egen selvkritikk, en verdifull funksjon i et opplyst demokrati. Det innebærer imidlertid at det må være rom for ytringer som går på tvers av ambisjonen om å bidra å fremme for eksempel innovasjon i bestemte regioner. Utdanningsinstitusjoner er både konstruktive og kritiske, som det het i en tidligere versjon av NTNUs strategi. Et ensidig merkevareperspektiv vil stå i fare for å ofre kritikken på det konstruktives alter. Det er ikke mange institusjoner utenfor forskning og høyere utdanning som kan ivareta denne funksjonen.
Universiteter og høyskoler bør derfor adoptere merkevareretorikken med stor varsomhet.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.