Vi har hatt en debatt om fusjon. Det er den viktigste saken i høyskolens historie. Den har ført til mange innlegg i media. Noen er redd for at dette gir et dårlig bilde av høyskolen.

Av KAI A. OLSEN, professor i informatikk ved HiMolde og UiB

Men etter å ha sett innlegg om sykehussak og kommunereform synes jeg nok at våre debatter er heller pinglete. Ikke har vi gått til sak mot staten, ikke har vi gjort ministeren ansvarlig for det som gikk galt, og ikke har vi dradd inn Putin.

Nå kan en jo ofte ønske at de varmeste debattene holdes internt, men det forutsetter at en har åpnet plass til dette. Det har kanskje ikke høyskolen gjort – verken i denne i denne saken eller andre. Hvor er debattmøtene, hvor er seminarene, hvor er analysene, hvor er utredningene? Vi har på mange måter hoppet over grunnarbeidet. Vedtak er fattet, men utredningene glimrer for det meste med sitt fravær.

Det illustreres ikke minst av styrets siste vedtak. Det ble gitt uten noen faglig begrunnelse. Istedenfor er dette åpenbart overlatt avdelingene. Dette er en ny måte å styre på. Ledelsen fatter avgjørelser og ber ansatte begrunne disse.

Uten egnede interne fora blir jo valget ingen debatt eller debatt i media. Stort sett blir det vel «ingen debatt». Mange av oss finner det enklest å ikke engasjere seg og overlate det meste til ledelsen. Slik har det vært i mange år, med informasjonsmøter der en allernådigst kan stille korte spørsmål. Debatten blir da fraværende. Det er ro i rekkene.

Men så kommer det en sak som noen mener er for viktig til at de kan forholde seg passive. Giddeløshet og passivitet erstattes av meninger og engasjement. Det er flott. Men av mangel på andre kanaler kommer debatten i media, i Panorama, RB og Universitetsavisa. Det finnes ingen andre kanaler for argumentasjon.

I alle år har jeg undret meg over hvorfor det er slik. En skulle tro at åpne interne fora var viktig for en liten høyskole. Verden utenfor endrer seg raskt og vi må stadig forholde oss til nye krav. Denne tilpassningen kan ikke gjøres av rektor, heller ikke av direktør eller ledelsesgruppen. Den må gjøres av de som til syvende og sist skal gjøre jobben – stort sett de faglige ansatte.

Nå har det vært noen spede forsøk på å be avdelingene kommentere fusjonsprosessen. Men dette gjøres fra 1215 til 1300 uten noe forutgående grunnarbeid. Mange møter ikke. I tillegg kan ikke saker som angår hele høyskolen tas opp isolert i avdelingene. Dette illustreres også av styrets vedtak. Høyskolen skal gå «samlet» videre, men saken skal diskuteres i allmøter på hver avdeling.

Nå jobber jeg også på et universitet. Selv om jeg bare har 20 % stilling der føler jeg meg langt bedre informert om hva som foregår. Ukentlige informasjonsskriv belyser alle viktige saker og viktige spørsmål blir diskutert på årlige seminarer. Det gir følelse av medbestemmelse.

Slik hadde vi det også på det gamle DH. Det var selvfølgelig enklere den gangen med minimalt med administrasjon og minimalt med ledelse. Skulle noe bli gjort måtte de faglige ansatte delta. Likevel, det virker rart at et stort universitet kan gi meg langt bedre følelse «å være med» enn hva en liten høyskole kan tilby.