Ifølge Talmud er gambling ensbetydende med tyveri. Ja, det er ikke gambleren som er tyven, men den som tilbyr og gjennomgående vinner veddemål.
På toppen av Haugen har vi kanskje ikke et like strengt forhold til aktiviteten, men nærmere studier har muligens ført våre holdninger mer i retning av urgammel jødisk visdom. Se for eksempel denne artikkelen i Jewish Virtual Library.
Forløpet til denne, kanskje noe uventede, interessen utspant seg i mai i fjor rundt omkring åttende serierunde. Som figuren nedenfor viser ledet laget fra byen ved Nidelvens bredd serien på dette tidspunktet, à poeng med Stabæk, fem poeng foran Odd og VIF og seks poeng foran hjemmelaget. Som de fleste lesere med noe hukommelse i behold erindrer, presterte ikke hjemmelaget særlig bra i fjorårets hjemlige liga, og det avstedkom bla. to trenerskifter. Tor Ole Skullerud ble byttet ut med Erling Moe, som i sin tur fikk hjelp av Ole Gunnar Solskjær.
Som sedvanlig (denne solvarme dagen i mai) ble MFK og tabellsituasjonen et lunsjtema, og denne dagen terget en riktig så eplekjekk, men slett ikke dum, doktorgradsstudent på seg hele fra toppen av Haugen teamet.
Han utbrøt: «I år vinner Rosenborg serien.»
Dette er alltid et sikkert kort for diskusjon, og det faktum at studenten slett ikke har geografisk tilhørighet nordover virket som en ekstra rød klut på den delen av personalet som har affinitet i retning hjemmelaget. La oss gjøre en lang historie kort. Det endte med et veddemål – om penger; ikke veldig mange sådanne, men mange nok til at dette var alvor.
Veddemålet ble utformet rett og slett ved at undertegnede og den nevnte studenten ble enige om å overføre en gitt pengesum fra undertegnede til studenten om RBK vant serien, og da selvsagt motsatt om RBK ikke vant. På dette tidspunktet etter runde åtte, der RBK akkurat hadde gått på et mer enn pinlig tap mot Mjøndalen, virket ikke dette veldig farlig. Vi har jo som alltid klokketro på hjemmelaget oppe på toppen, og selv om poengdifferansen var seks poeng og MFK i samme runde hadde tapt mot Lillestrøm, vurderte jeg tross alt sjansen for at RBK ikke skulle bli seriemester som relativt gode. Det var jo tross alt 22 kamper igjen.
Men denne gangen ble jeg slått, gitt – og det ettertrykkelig. Ikke bare vant RBK serien, de vant forsyne meg cupen og. Jeg får prise meg lykkelig over at ikke norgesmesterskapet også ble trukket inn i veddemålet.
Det vil være feil å si at dette tapet gikk ubemerket hen. Utallige timer med ergrelser, og intense diskusjoner både med kjernetroppene og meg selv ga imidlertid etter hvert uttelling.
De fleste er kanskje klar over at om flere bookmakere (de som tilbyr veddemål – her hjemme kalles de for øvrig for Norsk Tipping) tilbyr ulike odds på den samme kampen kan det vises relativt enkelt at en intelligent strategi for å fordele pengebeløp på et sett av kamper med ulike odds kan gi en gambler sikker fortjeneste. Dette betyr altså at ved å følge en slik strategi kan den som gambler uansett kamputfall garantere gevinst. (Dette kalles for øvrig for arbitrasje i økonomisk teori, og er en akk så viktig forutsetning for bla. moderne finansieringsteori – der fravær av arbitrasje er en vesentlig forutsetning.)
Det som kanskje er mindre kjent, er at bookmakeren også har en tilsvarende mulighet dersom gamblernes forventninger om kamputfall i en gitt kamp er ulike. La meg illustrere dette i form av et eksempel. I forkant av kampen mellom MFK og LSK her forleden fikk jeg etter samtale med to kolleger en klar følelse av at de var noe uenige om hjemmelagets sjanser. Den ene (la oss kalle ham K1) hadde stor tro på at Molde skulle slå LSK, i alle fall såpass stor at han uttrykte 51 % sjanse for MFK seier. Den andre, og marginalt mindre optimistiske, kollegaen (K2) mente imidlertid at kampene mot TIL, og ikke minst førsteomgangen mot Stabæk, med all mulig sikkerhet viste at hjemmelaget var et stykke unna toppform. Han utrykte dermed 51 % sjanse for det motsatte – altså seier til LSK eller uavgjort.
Med denne forhistorien kunne våre intense studier i gamblingens irrganger komme til sin anvendelse. Jeg tilbydde nå hver av kollegene K1 og K2 følgende veddemål: Jeg betaler deg, K1, 100 kroner om MFK vinner, men du må betale meg 101 kroner ved uavgjort eller LSK seier. K2 fikk det nøyaktig omvendte tilbudet: Du får 100 kroner av meg ved LSK seier eller uavgjort, men du må betale meg 101 kroner om MFK vinner. Begge kollegene syntes dette var riktig så gode tilbud og aksepterte. Årsaken til aksepten er lett å forstå ettersom begge er risikonøytrale[1], og forventet inntekt for begge er positiv. (0,51 x 100 – 0,49 x 101 = 1,51 i begge tilfeller). Våre vanligvis så intelligente lesere har nok allerede sett hva som skjer. Jeg (bookmakeren) mottar selvsagt alltid 101 uansett utfall, og betaler alltid tilbake 100 uansett utfall, og sitter dermed igjen med én risikofri krone.
En kan selvsagt saktens lure på om K1 eller K2 eksisterer, og hvem de eventuelt er? Er for eksempel den tidligere omtalte doktorgradsstudenten en av dem? Denne informasjonen velger jeg (selvsagt) å holde for meg selv.
Poenget er vel egentlig nokså enkelt. Bookmaking og gambling er å lure og å bli lurt. Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsette å være. Om en allikevel skulle ønske å fortsette å bli lurt, vil jeg anbefale videre lesning i form av artikkelen Bookmaker’s Dilemma, som gir langt mer hardtslående argumenter for hvorfor pengespill bør unngås. (Husk nå da for all del at matematikk alltid er enklere enn det ser ut. Jo flere likninger, jo enklere, sier nå jeg, både titt og ofte.)
Vi med utsikten over byen håper nå bare at vår islandske venn (se bildet øverst til venstre), som onde tunger vil ha det til har bedrevet mye fritid i diverse spillebuler, endelig i form av faglig sterk rasjonell argumentasjon kan kvitte seg fullstendig med en eventuell gjenværende flik av spilleavhengighet. Da, kan vi nemlig håpe på flere opplevelser av den typen vi faktisk fikk i kampen mellom MFK og LSK – islandsk fotballkunst.
Heia Molde!
[1] For de mer eksotisk interesserte: det er selvsagt også mulig – om enn noe mer komplisert – å tilby veddemål om gamblerne skulle være risikoaverse.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.