Mange moldensere og romsdalinger uttrykte skuffelse, frustrasjon og sinne over cup-exiten mot Stjørdals-Blink forleden. Dette er selvsagt forståelige følelser etter et tap mot et lag to nivå under hjemmelaget.
Her oppe på toppen er vi imidlertid ikke i tvil. Dette var slett ikke et resultat av dårlig coaching, men snarere «coaching i verdensklasse».
Etter at lag-oppstillingen denne solblanke ettermiddagen i Nord-Trøndelag ble kjent, tenkte jeg «ja-ja, denne kampen er det ikke viktig å vinne». Laget som stilte var vel egentlig omtrent som laget som slet fælt mot Grorud runden før. Riktignok startet Fredrik G., helten fra seieren mot AaFK, men han forsvant som kjent raskt fra de nord-trønderske skoger. Resten av laget, som spilte hele 1. omgang, var da i beste fall forsterket med tre førstelagsspillere; Ruben G, Sander S. Og Eirik H. Skjønt, ingen av disse har vel egentlig hatt klippekort i Tippeligaen denne sesongen. Konklusjonen er åpenbar: Molde stilte med et lag i nærheten av de som har bidratt til en mildt sagt mager poengfangst i årets utgave av Molde 2. Dette var med andre ord en kamp det ikke var viktig å vinne.
Det neste naturlig spørsmålet å stille kan kanskje nyansere denne påstanden noe. I slutten av oktober 2012 sendte OGS et «juniorlag» til Europaliga-kampen mot Steaua Bucuresti. Kampen endte (som ved det reneste under) kun med 2-0 tap, men ingen – aller minst Solskjær – hadde forventet noe mer. På slutten av 2012-sesongen kunne MFK og Solskjær innkassere nok et seriemesterskap; nummer to på rad. Poenget er selvsagt enkelt: Et fotballag får slitasje (skader og andre problemer) som et resultat av kamper som spilles, og jo mer kamper, jo mer slitasje. Ole Gunnar dro altså til Romanias hovedstad vel vitende om et sannsynlig tap, selv om avansement i Europa fortsatt var mulig. Personlig syntes jeg kanskje den beslutningen var langt mer deprimerende enn laguttaket mot Stjørdals-Blink.
Uansett, årets sesong har gitt en poengmessig lovende start i Tippeligaen. To poeng etter RBK etter åtte kamper og et poengsnitt på 2,125 bærer bud om gode muligheter til å kjempe i toppen i november. Imidlertid har skadene slått inn igjen, Bakenga, Gulbrandsen, Gudjohnsen og Moström, ikke enkle spillere å erstatte i en tropp som vel er nokså urutinert. Med dette bakteppet, og RBK, Odd og Strømsgodset som motstandere i tre av de fem neste Tippeliga-kampene synes vel egentlig B-laget i Stjørdal som mer enn naturlig.
Men, det å gjøre det: stille med et lag som med stor sannsynlighet blir slått ut av cupen i tredje runde, krever mot. Heldigvis har vi en både modig og fornuftig trener.
Jeg har i alle fall ingen problemer med å innrømme at jeg – situasjonen tatt i betraktning – hadde gjort akkurat det samme. Jeg hadde kanskje til og med holdt både Fredrik G. og ubenyttet reserve Mohammed E. hjemme i Molde og ikke belastet dem med en dobbelt traurig busstur over Hemnekjølen.
Så her bør alle supportere som truer med både det ene og andre, innse at fornuften bør gå foran følelsene. Møt opp og hei laget fram mot nye høyder, og et resultat som gir mulighet for spill i Europa neste sesong. Det sikres åpenbart best med en plassering blant de tre beste på tabellen ved sesongslutt.
Heia Molde!
PS: Jane Austen takkes varmt for lånet av en passende tittel.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.