Endelig kom det. Forslaget jeg har ventet på. Om å slå sammen Norge, Sverige og kanskje Danmark også.

Det er et skår i gleden at det ikke kommer fra en stortingsrepresentant, for ikke å si fra regjeringen. Men det kommer fra Petter Stordalen. Rett nok er han hotellkonge, men selv hotellkonger står vel under Stortinget i dette landet. Likevel, kanskje kan en stor hotellkonge bevege oss?

Stordalens forslag er selvfølgelig helt på sin plass i dette lille landet der vi mer enn noe, iallfall det store flertallet av stortingspolitikerne våre, ikke lenger tror at noe kan fungere godt uten at det blir større. Her jeg denne uken har tatt tilflukt i det store utlandet ser jeg imidlertid klart hvor fislete det er det vi driver med hjemme. I dette knøttlille landet med fem millioner innbyggere er myndighetene våre så redd for at kommunene, politiet, regionene, høgskolene, domstolene og jeg vet ikke hva er for små til å kunne fungere effektivt. Derfor reformeres det nå overalt. Med større enheter som fellesnevner.

Framtiden har allerede kommet, og alt vi har er fremdeles smått. Til og med landet vårt. Men det er det ingen som vil slå sammen! Før Stordalen nå kaster ut denne selvsagte tanken. Endelig!

Befolkningsmessig har Europa blitt en liten utkant i verden, og i denne utkantens utkant ligger lille Norge. Et land der alt skal være stort. Vi har bygget større regioner i sektor etter sektor over flere år, og ingen har vel oversikt over alle. Likevel trenger vi flere, nei færre, men altså større, regioner. Og bykommunene vil slå seg sammen med grisgrendte omlandskommuner slik at de blir større, selv om de blir mer naturpark enn byer. Når det er over 50 år siden kommunene ble slått sammen forrige gang, så skjønner vel alle at det er på tide?

At det er 111 år siden vi ble «fisjonert» fra Sverige må vel i dag framstå som en historiens ulykke? Kanskje fordi det bare var menn over 25 år som den gang hadde stemmerett? De fleste av disse stemte nemlig den gangen for at unionsoppløsningen skulle fullbyrdes. Den slags mangel på framsyn må ikke få gjenta seg, så sett i gang debatten om et forent Skandinavia.

Du som tror dette innlegget er ironi, tar grundig feil. Hvis vi virkelig tror på denne stordriftstankegangen, så er det vanskelig å se hvorfor vi ikke skal tenke, ja nettopp, litt stort. Litt ut over landegrensene. Hva er det logiske med å ikke diskutere sammenslåing av nasjoner? Særlig i Skandinavia, der så mye er likt fra før. Forskjellene er knapt større enn mellom Nord- og Sør-Trøndelag, som nå skal slå seg sammen, men gevinstene i et forent Skandinavia er åpenbart av et annet kaliber. Uten at jeg skal trøtte dere med detaljer eller fakta. Slikt tar man som kjent etterpå i disse prosessene.

Dessuten, verdens problemer ligger ikke i norske regioner, fylker eller kommuner. Jeg har ikke sett noe folkekrav om verken større kommuner eller regioner, eller høgskoler og politidistrikt for den saks skyld. Derimot er folk opptatt av global oppvarming, vår tids folkevandring inn til Europa, terrorisme og sikkerhetspolitikk, internasjonal kriminalitet, også økonomisk kriminalitet, og kapital- og teknologistrømmer. Har ikke Syria-krigen, finanskrisen og Panama-papers vist oss at «nasjonal styring» i dag er hjelpeløs og gammeldags?

Disse utfordringene kan ikke løses nasjonalt, men likevel har Europa fått flere og ikke færre nasjoner de siste tiårene. Enorme globale problemer ligger nå i «hendene» på ineffektive internasjonale organisasjoner, en slags paralleller til interkommunale selskaper. Det kan knapt være framtidsrettet. Her bør vi skandinaver gå foran og slå oss sammen. Et felles skandinavisk politi. Felles innvandringsmyndigheter. En samlet miljøpolitikk. Sammen i Nato og EU (her elimineres behovet for nye folkeavstemninger siden minst ett av landene allerede er medlem). En felles industri- og økonomisk politikk. En felles kunnskapspolitikk. Finnes det noe annet enn muligheter?

Jeg skal innrømme at jeg ønsker Stordalens utspill velkommen også av en annen grunn. En debatt om et robust Skandinavia ville trolig tvinge fram en mer reell diskusjon om fordeler og ulemper med stordrift og smådrift. Det mangler vi i dag. Stordriftens velsignelser blir tatt for gitt. Smådriftens tiet ihjel. Men sannheten er vel at det er fordeler og ulemper med begge?

De som nå fronter større enheter på område etter område kan umulig gå imot et forent og robust Skandinavia uten å bruke de prinsipielt samme argumentene som dagens skeptikere til storkommuner, storregioner og annen sentralisering? Hvilke argumenter finnes egentlig for å bevare lille Norge hvis tidens store problemer løses best gjennom stordrift? Er det ikke bare gjennom å slå kreftene sammen vi kan møte de store problemene?

Hvis våre politikere er konsekvente vil Stordalens drøm bli den neste store reformen. Men våre politikere er som kjent ikke konsekvente. Derfor blir ikke dette noen debatt. Så store er ikke våre politikere. De er nok redde for at lille Norge blir en utkant i et stort Skandinavia. De er redde for å miste sin innflytelse.

Og som de sier når folket ikke vil det myndighetene vil: «Mange lar nok følelsene styre seg.»

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.