Med unntak av fødebyens eksepsjonelle opprykk, har 2016-sesongen bydd på få positive overraskelser for hjemmelaget.
Av HAUGEN og OLAV HAUGE (medvirkende)
MFK har virket uinspirerte, og har gang på gang på gang nektet å gripe de sjansene som tabellsituasjonen har bydd på. Det er vanskelig å akseptere at denne sesongen ikke bør medføre endringer i klubbens liv og levnet av mer enn kosmetisk karakter.
Som faste lesere av denne spalten vel har fått med seg, har den mindre positive utviklingen innenfor fotballen ledet til en stadig mer springende diskusjon oppe på toppen av Haugen. Når fotball-intellektuelle mister gnisten, kan vi henfalle til å diskutere det meste – til og med amerikanske presidentvalg. Vi har faktisk sunket så lavt at veddemål vedrørende utfallet av presidentvalget i USA har blitt etablert. Vi skal selvsagt verken gå i detaljer om navn eller veddemålenes størrelse, bare skissere et veddemål som ble inngått. Figuren under beskriver dette veddemålet.
Veddemålet ble inngått mellom X og Y. Vi kan røpe så vidt mye at undertegnede er enten X eller Y, men bevarer øvrige aktører og faktiske pengebeløp hemmelige. Veddemålet i figuren gir pengemessige transaksjoner mellom X og Y, og innebærer at om Clinton vinner valget skal X betale Y, A kroner. Om derimot Trump vinner, skal Y betale X, 10A kroner. (p i figuren angir sannsynligheten for at Clinton vinner, mens 1-p da (nødvendigvis) må angi sannsynligheten for Trump seier.
Undertegnede uttalte allerede da Sanders tapte nominasjonskampen mot Clinton at «Nå gjør demokratene en historisk tabbe.» «Bordet er nå dekket for republikanerne, og Clinton vil tape mot nær sagt en hvilken som helst utfordrer på republikansk side.» «Ja, selv Trump vil kunne vinne mot Hillary.» «Hun er totalt uten karisma, og en eksemplarisk kandidat for The Establishment.»[1] «Dette blir en usedvanlig enkel seier for Hillarys motkandidat, hvem det enn måtte være.»
Jeg uttalte meg som vanlig i bråkjekk stil, uten tanke på eventuelle konsekvenser. Jeg fortsatt i samme stil: «Et parti som forkaster en karismatisk kandidat (Sanders) med radikale ideer, som til og med vinner ungdommen, og som isteden velger en ’trygg’ kandidat, fortjener ikke å vinne.» Det var selvsagt disse bråkjekke uttalelsene som etter hvert ’tvang’ undertegnede inn i veddemålet beskrevet ovenfor.
Som de fleste leserne nok allerede har innsett, er undertegnede = X. Til alt hell (rent monetært) vant Trump, og undertegnede ble bittelitt rikere. 10A rikere, for å være helt nøyaktig. Dette betyr selvsagt ikke at undertegnede har noen sympatier for Trumps politiske tanker og ideer, snarere tvert i mot. Her snakker vi imidlertid forretning, for øvrig noe Donald T. mener han vet mer om enn undertegnede.
Enkelte begynner muligens å lure på hva poenget i denne historien er. Det faktum at fotballidioter i ren kjedsommelighet over et svakt hjemmelag henfaller til veddemålsaktivitet knyttet til politikk er muligens marginalt interessant i seg selv, men neppe noe som fordrer et innlegg i denne spalten.
Poenget er imidlertid snublende nær, og kan kanskje inneholde litt lærdom. Y har nemlig veddet med hjertet, og ikke hjernen. Og som de fleste sikkert aner, hjernen er alltid et bedre hjelpemiddel når penger står på spill. Undertegnede gikk faktisk selv i samme felle ved en tidligere anledning (se Gambling = Tyveri), så konflikten mellom hjerte og hjerne kan forvirre de fleste.
Beregnes undertegnedes (X’s) forventningsverdi ved å delta i veddemålet, finner vi den til å bli E = p(-A) + (1-p)10A. Dette utrykket forteller hva jeg i gjennomsnitt vill tjene om jeg engasjerte meg i en rekke slike veddemål. Denne gangen gjaldt beslutningen et enkelt veddemål, men det er gjennomgående ingen uenighet om at forventningsverdi er et fornuftig beslutningskriterium i analyse av usikre kontantstrømmer i enkeltprosjekter, i alle fall ikke blant økonomer. Nå kan jeg som ’gambler’ benytte denne forventningsverdien til å undersøke ulikheten E < 0. Den vil nemlig kunne gi meg hvilken sannsynlighet jeg kan tåle for at Hillary skal bli president og samtidig ’tjene’ på veddemålet. Løses ulikheten (enkel algebra som vi selvsagt sparer den intelligente leser for) finner vi at så lenge p > 10/11 (eller ca 91%) vil dette være et utmerket veddemål for X, men definitivt ikke for Y.
Figuren under tydeliggjør dette argumentet, der en kan observere at prognostiseringsekspertisen ikke på et eneste tidspunkt helt siden juni 2016 har holdt sannsynligheten for Clinton seier høyere enn 91% – den grønne horisontale linja øverst. Ettersom forhåndsinformasjonen er så vidt tydelig, kan vi vel trygt slå fast at Y’s engasjement i dette veddemålet neppe kan sies å være rasjonelt og veloverveid. Men, som antydet tidligere, selv den beste kan fristes av hjertets røst.
Om en skal tro på Trumps planer, kan noen og enhver bli redde. Det er allikevel kanskje ikke all verdens grunn til å tro på hverken sammendbrudd av NATO eller en proteksjonistisk verden. Av og til er det jo bare slik at ikke alle sier sannheten. Det så vi vel for øvrig ganske så tydelige signaler om i presidentvalgsprognosene. Vi får håpe og tro at også Trump i noen grad har benyttet seg av denne akk så menneskelige tenikk – løgnen.
Når det gjelder hjemmelaget, og håp og tro om kommende sesong, er vi i stor grad rungende enige her oppe der snøen for lengst har lagt seg – endringer må til. Vi skal ikke være veldig spesifike, men det er kanskje grunn til å søke en midtbanespiller med lederegenskaper. Laget har øyensynlig manglet lederfiguren på banen, noe diverse kapteinsrokeringer har gitt klar beskjed om.
Heia Molde!
[1] Ingen rundt bordet hadde den minste tro på at Donald T. skulle ende opp som presidentkandidat for republikanerne på dette tidspunktet.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.