Jeg leser rektors innlegg om «klagesang» på vei hjem fra en konferanse i Bergen. Der har jeg innledet til en paneldebatt om undervisningsmetoder.

Av KAI A. OLSEN, professor i informatikk

I diskusjonen kom det fram at svært mange institusjoner, både høyskoler og universiteter, sliter med at det er store grupper av studenter som ikke bruker nok tid på studiene. Det er frafall i forelesningene og til eksamen. Den klagesang som Gammelsæter mener jeg fremfører, ble også sunget av de fleste andre.

Heldigvis var ikke Gammelsæter til stede. Hans avvising av alle problemer ville nok ikke blitt akseptert. Her var det fagfolk fra mange institusjoner som var alvorlig bekymret for situasjonen.

Skal en løse et problem er punkt én å erkjenne at problemet eksisterer. Men vår ledelse vil ikke ha vanskelige saker på dagsordren. Ansatte som på noen måter forsøker å stille kritiske spørsmål, blir avvist. Det gjelder ikke bare undertegnede. Ragnhild Michaelsen opplever det samme i fusjonssaken. «Jeg opplever at klimaet på allmøtene vi har hatt om saken ikke innbyr til åpenhet og diskusjon», sier hun i et Panorama-intervju.

Istedenfor å ta problemet med svake studenter alvorlig, kaller han det «stigmatisering» når jeg forsøker å ta opp dette. Dessverre er det slik at det ikke er verken rektoren eller professoren som blir taperen da, men de studentene vi møter med et for dårlig tilbud. Min kritikk går på ingen måte på studentene, men på en rektor som ikke vil ta problemet seriøst.

Mens rektor idealiserer situasjonen i Molde, arbeider andre institusjoner med tiltak for å redusere frafall og bedre undervisningsmiljøet. I debatten i Bergen kom det fram at mange hadde gode erfaringer med tvunget oppmøte på forelesninger. Et tiltak som på enkelte institusjoner ble støttet av 70 % av studentene. Andre presenterte intensive øvingsopplegg der også de svake elevene ble tvunget med.

I Molde virker som om all kritikk blir oppfattet som et angrep på vårt fortreffelige selvbilde. Men kanskje det er selvbildet som ikke er riktig. Hadde vi vært en faglig institusjon, en «akademisk», hadde vi tatt kritikk alvorlig. Kritikk er et godt utgangspunkt for å bli bedre. Gjennom årene har min «klagesang» også inneholdt forslag til hvordan vi kan møte problemet. Men det har høyskolen aldri vært interessert å diskutere. Det interessante er at andre institusjoner gjennomfører slike tiltak nå.

HOFGAARD EIKRE: Kunsten å snakke som man har vett til

GAMMELSÆTER: Olsens klagesang

OLSEN: Lykke til?!!

Min erfaring fra et institutt ved UiB kan tjene som et eksempel. For ganske mange år siden oppdaget en at det var store frafall på lavere grad, akkurat som vi hadde i Molde. Men der vi lukket øynene, utførte instituttet i Bergen en grundig analyse av frafallet. De som tok opp problemene fikk taletid og midler til å gjennomføre grundige analyser. Problemene ble diskutert på flere instituttseminar. Undertegnede holdt også innlegg. Jeg hadde jo erfaringer fra høgskolen, som på den tiden hadde enda større problemer enn UiB.

Ut fra dette ble det satt i gang flere tiltak. Og selv om problemet med frafall ikke forsvant, er en i en langt bedre situasjon i dag. Større søkning fører til strengere opptakskrav. Andre tiltak virker inn på studiemiljøet. Masterstudiet som UiB har sammen med Høgskolen i Bergen, kom således helt på topp i Studiebarometeret.

I dag har jeg et oppdrag ved en annen høyskole. Jeg leder en komité der mandatet blant annet er å se på gjennomføring og å analysere frafall i et masterstudium – også å komme med tiltak for å bedre situasjonen. Igjen et eksempel på en institusjon som tør å ta opp et vanskelig problem.

Der andre tar problemene alvorlig og foretar analyser, der andre foretar en rekke grunnleggende tiltak som obligatoriske forelesninger og laboratorieøvinger, mer innsats på hjelpelærersiden, tiltak for å fange opp svake elever tidlig, osv., skriver rektor om et «pulserende studentmiljø». Her er ingen problemer, og altså ingen grunn til å gjøre noe som helst.

Jeg ønsker Høgskolen i Molde «Lykke til!».