Eventuelt kunne tittelen vært Hvordan vise at man har mistet kontakt med sine studenter. Uansett tittel så er dette en students svar til Kai Olsens innlegg «Lykke til?!!»

Av KNUT HOFGAARD EIKRE, leder for Studenttinget i Molde

Med sliten kropp og tungt sinn setter jeg meg ned for å skrive et svar på noe som antakeligvis ikke fortjener et. I likhet med de fleste studenter så skulle jeg helst fått fokusert på eksamen, men grunnet oppfordringer så setter jeg meg ned for å gi et perspektiv fra en student. Det er kanskje best at Kai Olsen får et svar fra nettopp en av oss denne «Lykke til!»-kampanjen er rettet mot.

Jeg har nå i løpet av mine år her på HiMolde fått god erfaring med hvordan eksamensperioden utfolder seg. Som de fleste studenter sikkert har fått gleden av å oppleve, så er ingen eksamener like og vil kreve varierende grad av forberedelser, innsats og kvelder brukt på å kjempe mot trangen til å kløyve læreboka i to. Jeg har selv befunnet meg over hele spekteret over hvor forberedt en student kan være, noe som har resultert i A-er og noen mindre gode bokstaver vi ikke trenger å utforske i detalj her. Men til tross for hvor forberedt jeg har vært, har jeg aldri møtt opp på en eksamen der jeg har tenkt at dette blir «barneskirenn». Kai Olsen glemmer at det alltid, uansett hvor ekstremt strukturert en har vært med lesing og arbeid hele året, eksisterer et element av usikkerhet ved å la et semesters arbeid koke ned til noen tall og setninger på et papir som skal bedømme hvor flink du er til noe.

GAMMELSÆTER: Olsens klagesang

OLSEN: Lykke til?!!

Der Kai Olsen ser at HiMolde vektlegger feil side, ser de fleste studenter det helt motsatte. Vi ser at vi befinner oss på skole med ansatte og en ledelse som forstår situasjonen vi befinner oss i. Jeg har aldri fått et «Lykke til!» for mye, og jeg vil helst ha flere om jeg kan. Ved å initiere en kampanje som denne viser HiMolde at de fortsatt husker hvordan det er å være student, all usikkerheten jeg aldri vil bli kvitt uansett hvor mye jeg har stått på dette semesteret. Det er en beroligende følelse å få det klappet på ryggen vi alle trenger, spesielt i en situasjon med et så betydningsfullt utfall.

Det som derimot gjør meg oppgitt, og til dels skremmer meg, er at vi har en foreleser som har mistet kontakten med sine studenter og situasjonen vi befinner oss i.

Fortsett å ønske oss «Lykke til!» på eksamen, HiMolde, vi trenger det hele gjengen!

I likhet med rektor Hallgeir Gammelsæter, så avsluttes også diskusjonen her fra min side.