Faste lesere av spalten har muligens fått med seg at Fra toppen av Haugens grunnlegger har forlatt de vante jaktmarkene og beveget seg nordover.
Jeg var i grunnen litt skeptisk til å tilbringe en måned i landflyktighet i Aure (!), men må innrømme at opplevelsen har vært svært så positiv halvveis ut i oppholdet. Gjennom media får en dessverre et inntrykk av at det står dårlig til med helsevesenet i gamlelandet. Det skrives, snakkes og diskuteres høylytt om feilbehandling, uendelige helsekøer, snoking i journaler, arrogante leger og rusmisbrukende sjukepleiere. De gangene jeg faktisk har brukt helsevesenets tilbud har derimot opplevelsen vær en helt annen; så også denne gangen. Her settes alt inn på at pasientene skal bli bedre (ikke alle sykdommer kan som kjent kureres), pasienten settes nesten for sentralt, og temperaturen i varmtvannsbassenget kontrollmåles hver dag med sikte på alltid å gi pasienten den aller beste terapeutiske opplevelsen. Og så maten da, hjemmelaget med kjærlighet.
Jeg kan m.a.o. trygt skrive under på at medias bilde av et mildt sagt haltende helsevesen kanskje ikke er helt korrekt. Som min gamle far redaktøren ofte sa: «Kjetil, lov meg en ting: du må aldri tro på det som står i avisene.»
Om det står bedre til enn forventet i helsevesenet, tyder dessverre ting på at ikke alt er som det skal «hjemme» på Høgskolen i Molde. Jeg leser nærmest uavbrutt i Panorama om kiv og strid og uenighet om fusjon eller ikke fusjon, eller nå i det siste «lykke til».
Hva er nå dette for noe da? En fillesak selvsagt. Kollega Olsen har fått en kampanje om å ønske studenten «lykke til» fullstendig i vrangstrupen. Jeg har etter hvert fått et utmerket kollegialt forhold til Kai. Vi har til og med skrevet mye sammen i det siste, og vi har øyensynlig felles oppfatninger om mye som antagelig blir viktig for moderinstitusjonen framover.
For å prøve å være litt seriøs tror jeg egentlig ikke denne saken dreier seg om «lykke til» eller ikke. Snarere har jeg en mistanke om at professor Olsen faller i en akk så vanlig felle. Kai, her bedriver du vel det vi kan omtale som «selvgeneralisering». Eller for å bruke en gammel klisjé: «På seg selv kjenner en andre.» Jeg har nemlig en følelse av at Kai A. Olsen egentlig irriterer seg mest over at studentene han har ikke er helt de samme som han hadde i IT-gullalderen, for en 10-15 år siden. Kanskje har Kai rett i det, men det behøver på ingen måte å bety at alle andre studenter er de samme; eller oppleves slik. Og, ikke minst viktig, det at professor Olsen opplever studentene (negativt) annerledes nå, behøver jo slett ikke å bety at alle andre opplever det slik.
Dypest sett er jo nemlig alle studenter like, i alle fall med dagens finansieringssystem. Vi får nemlig betalt per avlagt studiepoeng, og om studentene presterer godt, middels eller dårlig (så lenge de står på eksamen), er alle like mye verdt for institusjonen. Det kan selvsagt oppleves som luksus for en foreleser å ha engasjerte, hardtarbeidende tilhørere på forelesningene, men til syvende og sist burde dette være såre enkelt. Alle studenter er gode, de gir jo akkurat like mye penger i kassen.
Her har jeg muligens et litt vel naivt, pragmatisk, eller kanskje (som enkelte vil hevde) opportunistisk, syn på saken. Men jeg vil selvsagt skynde meg å tilføye at studenter med mindre forkunnskaper i for eksempel norsk og matematikk, gjerne er mye bedre i engelsk enn før, og har langt bedre kunnskaper om gruppearbeid. Samtidig er ikke alltid «de beste» studentene de hyggeligste eller mest givende å undervise. Jeg har tross alt 25 års erfaring i å undervise nåtidens preseterister som i dag studerer på Indøk i Trondheim.
Det er slett ikke alltid slik at «de beste» studentene er de beste. Mennesker som har gått hele livet gjennom uten en liten flik av mislykkethet, oppfører seg ikke alltid like greit når de utfordres med oppgaver de ikke fikser umiddelbart. Nei Kai, ta det rolig. Alle studenter er gode studenter, og de som kanskje har færre forkunnskaper enn andre er det jo svært enkelt å «forbedre».
Når det gjelder det faktisk nivået på studentene i Molde er mine personlige erfaring nærmest motsatt. Bildet over er gir karakterfordelingen fra et kurs jeg har undervist lenge. 13 A, 9 B, 5 C og 1 D sier vel overtydelig at her dreier det seg slett ikke om svake studenter.
Enkelte vil nok forsøke å antyde at professor Haugen er beryktet for sine enkle eksamensoppgaver, men denne gangen tar vi den helt ut og utfordrere alle, inkludert Kai, om å prøve seg på denne eksamenen – Eksamen i IDR306 – høsten 2016 – for en gang for å alle å avlive myten.
Da gjenstår vel strengt tatt kun en ting: Lykke til på eksamen!
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.
Åpenbart er problemet større enn jeg trodde. Ikke kan studentene lese et innlegg, åpenbart heller ikke professorene. Problemene med svake studenter manifesterer seg ikke i siste år på et B.Sc studium, heller ikke på alle studier. Men, Høgskolen i Molde er den institusjonen i landet som har dårligst snittkarakter på opptatte studenter. Det manifester seg i store frafall i mange førsteårskurs, hos oss som ved andre institusjoner. Det jeg har sagt er at vi har mange studenter som møter uforberedt til eksamen.
Jeg drømmer ikke tilbake om tidligere tider, men innser at når verden (og markedet) endrer seg må vi tilpasse oss til ny situasjon. Det har vi ikke gjort. I dag «løser» vi problemet med meget høye frafall. Det er ikke bra. Mange av de studentene som «faller fra» kunne kanskje klart seg om vi hadde lagt om pedagogikken.
Det er hekt korrekt at dette kurset er et 3. års bachelor-kurs. Men, frafallet i denne gruppen er marginalt, og det må vel logisk bety at disse studentene også har prestert brukbart også på førsteårs-kurs i alle fall bra nok til å kunne ta kurs i 3. året. Og selv om studentene ikke har gjort det, har de åpenbart lært noe underveis. Og det er vel poenget Kai, er det ikke?
Jeg er ikke veldig opptatt av om studentene kan for lite når de starter på studiene i Molde. Derimot er jeg svært opptatt av hva de kan når de avslutter. Studentene i Sport Management presterer unektelig ganske så bra synes nå jeg da.
Vi har strykprosenter i enkelte begynnerkurs opp mot 50 %. Jeg er helt sikker på at det finnes studenter i denne gruppen som ville klart seg bedre i et annet pedagogisk system. Vi har nedgang i søkning, mange studenter har dårlige arbeidsvaner, konkurransen fra andre institusjoner er stor – da synes jeg det er sterkt at Høyskolen ikke engang ønsker å diskutere disse problemene.
Jeg er fullstendig klar over at vi har svake studentprestasjoner innenfor enkelte fagområder. Poenget er vel at dette ikke gjelder alle studentene. Min opplevelse er vel heller at det gjelder et fåtall av studentene, og ikke minst; om vi greier å få studentene gjennom den første bøygen, vil de fleste prestere bedre og bedre utover i studiene. Det er mao håp for de aller fleste.