I mine studiedager ved det som den gang het NTH, var Dødens dal kjent som området nedenfor og øst for Gløshaugen, hvor hovedaktiviteten den gang var fotball. «Dødens dal» har etter hvert blitt et begrep jeg bruker ganske ofte.

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde

Ikke for å mimre tilbake til de gode gamle studiedager, men for å referere til et fenomen som opptar meg ganske mye, nemlig samspillet mellom akademia og næringsliv. I diverse foredrag jeg har overvært de siste årene, har begrepet «Dødens dal» blitt brukt for å beskrive fasen fra forskning til kommersielle produkter eller tjenester, for å skape «business» ut av forskning. Navnet denne fasen har fått indikerer at vi beveger oss i et krevende område, at det koster å forflytte seg fra forskning og til å møte industriens behov for inntjening, og at det kan ta tid å få dette til.

Begrepet «Dødens dal», som er vist i figuren over, kan kritiseres for å være normativt, i den forstand at det er basert på en grunnleggende antakelse av at all forskning skal føre til økt inntjening for bedrifter. Dette perspektivet underkommuniserer at det er helt nødvendig med forskning innenfor en rekke områder som ikke fører direkte til innovasjoner med økonomisk avkastning.

Uavhengig forskning er en viktig del av et sivilisert og kunnskapsbasert samfunn, og er helt avgjørende for at organisasjoner skal kunne eksistere og utvikle seg. Vår langsiktige konkurransekraft og verdiskapning avhenger av så mye mer enn lønnsnivå og eiendomsskatt, selv om bedrifter som nå står i en krevende økonomisk situasjon er nødt til å fokusere på dette.

Akademia, som står på venstre siden av denne dalen, har de siste årene opplevd et større press for at vår forskning skal ha nytte for omgivelsene våre, og kanskje spesielt industrien. Vi blir målt på hvor stor ekstern finansiering vi som akademisk institusjon klarer å bringe inn, og det har også vært stemmer innen industrien har talt for at akademikeres forskningstid skal omgjøres til konkurranseutsatte prosjektmidler, som vi har sett i våre naboland. Dette kan ha konsekvenser for den uavhengige forskningen, som er et ideal det er viktig å verne om.

Likevel er jeg av den oppfatning av at flere akademikere bør bevege seg inn i det landskapet Dødens dal representerer. Det er mange grunner til det, og det handler ikke bare om å gjøre oss forskere mer kommersielle, som mange frykter. Først og fremst er dette en langsiktig strategi for å skape velstand for fremtiden. Teori om industrielle distrikt har i mange tiår fremhevet betydningen av å få til et samspill mellom akademia, offentlig sektor og næringsliv for å skape vekst gjennom kunnskapsdeling og innovasjon, ofte referert til som Triple-Helix-modellen.

Her er klyngene et viktig virkemiddel for å få til dette samspillet, eller som ansvarlig for Arena-programmet har uttalt: «Klyngene er et arnested for forskningsbasert innovasjon». For å få til dette må forsknings- og undervisningsinstitusjonene åpne seg mot sine omgivelser, og til en viss grad tilpasse seg deres behov.

Livet i Dødens dal kan være krevende, for måten å tenke på i akademia kan oppleves som vesensforskjellig fra industrien. Et sentralt målekriterium i akademia er publikasjoner og siteringer, og helst skal vi skyte mot journaler som det er tøft å få innpass i, hvor det ofte er godt under 10 prosent av de innsendte bidrag som blir akseptert. Om en er så heldig å komme inn, må artikkelen ofte gå gjennom en omstendelig review-prosess som kan ta måneder eller år før den endelig er tilgjengelig for alle. Industrien på sin side, er presset på å levere resultater som gjør at en ofte må prioritere kortsiktige tiltak for å øke lønnsomheten. Det kan være vanskelig å se at forskernes langdryge arbeide med å flytte kunnskapsgrensene, kan gi industrien effekter på kort sikt. For å møte denne utfordringen har virkemiddelapparatet ulike verktøy som dekker ulike deler av Dødens dal.

Prosjektet Manufacturing Network 4.0 (ManuNet), som ledes av Høgskolen i Molde, er et prosjekt som er i skjæringsfeltet mellom akademia og industri, i det spennende og utfordrende rommet i Dødens dal. Prosjektet er et kompetanseprosjekt i Forskningsrådets BIA-program. At det er et kompetanseprosjekt innebærer at det ligger nærmere forskning enn kommersialisering. Dette innebærer at prosjektet skal bidra til næringsrettet forskerutdanning og langsiktig kompetanseoppbygging i norske forskningsmiljøer, innenfor temaer med stor betydning for utviklingen av næringslivet i Norge. ManuNet dekker industri bedrifter og klynger fra hele fylket og fra ulike bransjer.

Tematisk spenner prosjektet bredt: Fra å studere innovasjon i produksjonsnettverk til hvordan ny teknologi kan gjøre produksjonsverdikjedene mer effektive. Konteksten er den såkalte fjerde industrielle revolusjonen som vi står overfor, og som vil påvirke oss, uten at vi helt vet hvordan. Vi trenger kunnskap og innsikt, og prosjektet skal bidra til å fylle dette kunnskapsgapet.

Siste samling i prosjektet ble nylig arrangert av Høgskolen i Molde, og hadde tittelen «Norsk innovativ produksjon». Workshopen startet med et interessant besøk til Wonderland, hvor deltakerne fikk se hvordan en god madrass lages på en kostnadseffektiv måte. Men vi lærte også at det ligger en god del forskning bak for at kunden skal få oppleve det han kjøper produktet for å oppnå: god søvn. Hoveddelen av workshopen ble avviklet dagen etter på Hotel Aak, hvor akademia presenterte teorier innen innovasjon og backshoring, før tre representanter fra industrien fortalte om sine erfaringer med lokalisering av produksjon og innovasjon, hvor betydning av å ha regional produksjonskompetanse ble fremhevet. Temaene ble ført videre i gruppearbeid mot slutten av dagen. På denne måten fikk vi dekket de elementene som er viktig for å skape ny kunnskap; eksisterende kunnskap, empiri og analyse. En slik workshop er en av flere aktiviteter i et kompetanseprosjekt. I tillegg til at etablerte forskere i Molde og Trondheim skal forske på tema som er prosjektets fokusområder, skal ManuNet føre fire kandidater frem til doktorgrad i tett samarbeid med industrien.

Slike og andre møter med industrien opplever jeg som utrolig givende og lærerike. Det gir teoriene innhold og inspirerer til nye problemstillinger for videre forskning. Jeg har erfart at slike møter representerer gode muligheter for å lære av hverandre, og at det er gjensidig interesse for dette. Kunnskapsutveksling krever imidlertid gode relasjoner med åpenhet og tillit, som tar tid å bygge. Nettopp derfor er klyngeprosjekter og forskningsprosjekter helt sentrale for langsiktig bygging av kompetanse for fremtidig verdiskapning.

Kanskje skal vi døpe om Dødens dal til Mulighetenes dal?

Referanse:

Osawa, Y., & Miyazaki, K. (2006). An empirical analysis of the valley of death: Large‐scale R&D project performance in a Japanese diversified company. Asian Journal of Technology Innovation, 14(2), 93-116. doi: 10.1080/19761597.2006.9668620