Høgskolen står overfor noen vanskelige valg de neste to årene, og det innebærer nok at temperaturen i kollegiet fortsatt vil være høy.

Av GEORG PANZER, høgskolelektor

I en slik situasjon er det viktig å ha en rektor som kan virke samlende, og som bidrar til å dempe temperaturen, slik at nødvendige prosesser ikke sporer av, og som bidrar til at vedtak får legitimitet også hos et mindretall i kollegiet. Den største faren, slik jeg ser det, er at usakligheter i det pågående ordskiftet får innpass i saksbehandlingen, noe som vil øke – og ikke dempe – temperaturen. Det er faren for dette som gjør at jeg melder mitt kandidatur til valgstyret etter at nominasjonskomiteen presenterte sitt forslag.

RELATERT: Her er de tre kandidatene til rektorjobben

For å ta det vanskeligste først. Jeg har ikke professorkompetanse. Det er en ulempe, selv om det verken er krav til det eller førstekompetanse hos oss. Jeg har imidlertid ambisjoner på området og interesse for forskning. Mens jeg jobbet som advokat ble jeg stadig oppfordret til å bytte gebet fra næringslivet til akademia. Jeg skulle ha gjort det langt tidligere! Professorkompetanse er viktig for en vitenskapelig høgskole, men det er ikke alltid slik at den Gud giver embedet, giver Han også forstanden. En professor kan vise seg å være en dårlig leder. Personlige egenskaper og ledererfaring er av den grunn også viktig – særlig i en ekstraordinær situasjon slik vi står overfor nå. Jeg mener disse egenskapene gjør både Heidi Haavardsen og meg til egnede rektorkandidater. Jeg har ledererfaring som tillitsvalgt i et advokatfirma, som partner, som daglig leder og som juridisk direktør i et IT-firma. Leder i et partnerskap minner litt om universitets- og høgskolesektoren, i og med at man der er en leder blant likemenn.

DEBATT: Rektorvalget og forskning

Den mest presserende saken er struktursaken. Jeg har vært avventende til fusjon. Både i møtet i fagforeningen, i faggruppen for juss og samfunnsfag og i avdelingsallmøtet har jeg vært konsekvent på at verken fusjon eller selvstendighet vil være noen katastrofe, men at saken må utredes før standpunkt inntas og vedtak fattes. Det å være avventende er ikke det samme som å være imot fusjon. Jeg respekterer, og vil fortsatt respektere, et styreflertall som går inn for fusjon med NTNU. Denne sondringen er sentral. Blant embedsmenn og jurister er det ansett som en dyd å være lovens tjener, selv om man skulle være uenig. Det er altså en last om man skulle la sin egen vilje råde der beslutninger er fattet. I motsetning til en ansatt rektor, er en valgt rektor også styrets leder, og vil ha en stemme i beslutningen. Som styrets leder er det viktig å skape et klima i styret med tillit og respekt. Alle som havner i mindretall må legge til grunn at flertallet opptrer samvittighetsfullt, og man må respektere vedtaket selv om man er i mindretall. Jeg vil respektere både vedtak knyttet til selvstendighet og fusjon, og legger ikke personlig prestisje i noen av delene. Jeg vil legge personlig prestisje i at prosessen er god, saksbehandlingen er forsvarlig og at vedtaket så godt det er mulig forankres i organisasjonen. Like viktig som at styrets leder ikke løper fra det øvrige styret, må styret unngå å løpe fra organisasjonen. Det er en styreleders første bud.

En av mine sterke sider er at jeg både som advokat og styremedlem har vært involvert i en rekke fusjoner. Universitet- og høgskoleloven inneholder i liten grad regler knyttet til fusjon, så erfaring fra privat næringsliv vil ikke være direkte overførbar. Det er imidlertid slik at man også i denne sammenheng analogiserer fra annen lovgivning som inneholder slike regler. Dessuten må man også huske på krav både i arbeidsmiljølov og intensjonsvedlegget til hovedtariffavtalen. Et viktig punkt i denne sammenheng er nok at vi må forvente at fusjonsavtalen vil være den samme som fusjonen med Ålesund og Gjøvik, og at utfordringen vil ligge i protokolltilførslene og enighet omkring disse.

Den viktigste langsiktige saken vi står overfor er imidlertid studentrekruttering. Selv om jeg ikke har særlig forskningserfaring, så har jeg etterhvert fått god undervisningserfaring og jeg har god kontakt med studentene. Jeg har i flere år vært nominert til pedagogisk pris og jeg har vært på tilbudssiden når Studenttinget har bedt om råd knyttet til vedtektsendringer og organisering. På samme måte som at det er en ulempe ikke å ha professorkompetanse, så er det en ulempe om en rektorkandidat har vist liten interesse for studentrekruttering og studiemiljø. Det er veldig viktig at vi får et godt studiemiljø både i Molde og Kristiansund. Jeg har helhjertet deltatt og støttet opp om de fleste arrangement som høgskolen og Studentsamskipnaden har initiert. Jeg mener også at et godt kollegialt miljø vil bidra til å skape et godt studiemiljø, og jeg har derfor tatt initiativ til små tiltak som lønningspils og fotokurs (sammen med Arne Løkketangen).  Et godt miljø vil ryktes blant studentene og gjøre høgskolen attraktiv som studiested. Det er enkelte som mener at høgskoleavisen Panorama forsterker intern uro og skader vårt omdømme. Det er å skyte pianisten. Panorama er en viktig satsing som skaper samhold og engasjement blant studentene. Det som i størst grad har skadet vårt omdømme, er ubetenksomme kommentarer fra faglige ansatte i media utenom Panorama. Den akademiske frihet til de ansatte og den redaksjonelle frihet til Panorama vil nødvendigvis innebære at vi som organisasjon en gang i blant også må tåle dette. Utfordringen blir å lære debattantene opp i debatteknikk og god debattskikk – ikke å strupe debatten og la den i stedet ulme i korridorene.

At jeg fremhever betydningen av studentrekruttering innebærer ikke at jeg vil neglisjere forskning og forskningsledelse. Jeg ønsker å beholde nåværende viserektor for forskning og det øvrige teamet. Selv om vi har en god utvikling når det gjelder publiseringspoeng, så er det viktig at vi overkommer utfordringene til de to doktorgradsprogrammene og at vi finner en balansegang der vi både ivaretar prinsippet om fri forskning og ruster oss til å kunne delta på eksternt finansierte forskingsprosjekter. Vi må stadig prøve å finne innfallsvinkler til slike prosjekter som gjør at høgskolens forskere ønsker å bruke noe av sin frie forskningstid på prosjektet. Jeg vil prioritere å ha en sterk ledergruppe rundt meg som gjør både styret og rektor i stand til å fungere som overordnet ansvarlig for forskning.

En annen viktig sak etter mitt skjønn er å fungere som en god ambassadør for høgskolen blant næringslivet, politikere og samfunnet forøvrig. Dette er nok også en av mine sterke sider. Selv om jeg i mange år har bodd utenbys, så har jeg opprettholdt kontakt med næringslivet i regionen. Tidlig i karrieren tok Stig Nordal, Bjørn Erik Sættem og jeg initiativ til arrangement for å knytte kontakt mellom Molde Næringsforum m.fl. og utflytta romsdalinger. Etter at jeg flyttet tilbake har jeg stilt meg villig til å foredra om etikk og styrearbeid under det årlige styreseminaret og for en rekke andre organisasjoner i området. Jeg er nestleder i styret i en lokal bank og jeg er blitt benyttet som mekler i konflikter. Utover næringslivet, så har jeg vært ordstyrer i politiske debatter og i andre samfunnsspørsmål.

Forholdet til Kunnskapsdepartementet må også håndteres med diplomatisk teft. Jeg har erfaring med andre departement, særlig Samferdselsdepartementet ifm liberalisering av telekomsektoren og Kulturdepartementet ifm at jeg har vært generalsekretær for Norske Filmregissører. Selv om det har vært uenighet både med embetsstand og politikere, så har det skjedd med gjensidig respekt, og jeg har blitt oppnevnt i råd og nemnder.

Så til slutt: Er jeg innovativ eller reaksjonær? Det var juridiske spørsmål innenfor digitalisering som i sin tid gjorde at jeg ble headhuntet som norsk advokat til London, og som gjorde at professorer mente jeg burde bytte gebet til akademia. Og apropos: gruppen bestående av Stig Nordal, Bjørn Erik Sættem og jeg fikk etterhvert tilnavnet «Fole innovative» av næringslivet i regionen. Selv om jeg ikke kan love at arbeidsdagen alltid vil bli en fest, så lover jeg mer av dette.