Vi har fire kandidater til rektorvalget. Disse vil dra høyskolen i forskjellige retninger. Det gir oss et reelt valg. Vi kan velge å fortsette slik som vi har gjort til nå, eller velge en sterk kandidat som legger opp en ny stil. Slik jeg ser det er «business as usual» ingen god idé.

Av KAI A. OLSEN, professor i informatikk ved HiMolde og UiB

I forrige uke var jeg på seminar ved Institutt for informatikk, UiB. Dette er et årlig seminar som fungerer som et allmøte. Vi reiser bort, det er sosialt og nesten alle deltar. Det vi diskuterer her er problemer. Nå er Institutt for informatikk et av Norges beste forskningsmiljøer. De doblet ekstern finansiering fra 5 til 10 millioner siste år. Ikke bare vinner de prosjekter i Norge, men også i EU. Hva diskuterer vi? Hvor fortreffelig instituttet er på forskningssiden? Nei, vi diskuterer de problemene en har med frafall av studenter. Dette er et gjennomgangstema. Men det betyr også at en setter i gang mange tiltak. Noen hjelper også godt. Masterstudiet er nå på toppen av studentbarometeret. Søkningen på bachelorstudiene er nå så god at en kan operere med relativt strenge opptakskrav.

Under seminaret er det instituttlederen som etterlyser kritikk og motforestillinger. Her er det full åpenhet om alt. Men så har en også en velrenommert forsker som instituttleder. En person som har stor respekt i fagmiljøet. Det er viktig både internt og når en skal kjempe eksternt om ressurser.

Motsetningen til Molde blir dessverre altfor åpenlys. I Molde diskuterer vi ikke problemer. Der en ved UiB har seminarer, bruker vi taushet. Som vanlig ansatt kan en få inntrykk av at noe foregår, men som regel er en ikke informert. Den siste tids utvikling i fusjonsprosessen er et godt eksempel. Vi får beskjed om at en gruppe fra logistikk skal snakke med NTNU, og får etter hvert navnene. Men det er ingen forklaring på hvorfor akkurat disse er utvalgt, intet møte for å diskutere strategi og åpenbart ingen koordinering med andre avdelinger. Noe referat etter møtet kan vi åpenbart se langt etter. Senere må vi åpenbart takke Universitetsavisa for at vi får vite om Bråthens og Langøys møte med NTNU.

Nå er disse «mafiatendensene», der det foregår noe bak kulissene som andre åpenbart ikke skal vite noe om, ikke nytt for Høgskolen i Molde. Ikke bare er dette udemokratisk, men det er også svært lite produktivt, spesielt i fusjonssaken. Det må nå være klart for alle at eneste mulighet for at vi skal fusjonere med NTNU, er at det er stor enighet blant fagpersonalet. Om ikke annet er dette klart uttrykt av rektor ved NTNU. Oppnår en denne enigheten gjennom skjulte prosesser eller er det mer praktisk å ha full åpenhet fra dag en?

Det paradoksale er at jeg føler meg langt bedre informert om hva som skjer ved UiB, der jeg har en 20 % stilling, enn hva som skjer i Molde, der jeg har 100 % stilling. Når store universiteter virker mer åpne og mer dynamiske enn en liten høyskole, kan en lure på hva som skal være vår fordel i konkurransen om de gode studentene …

Rektor er faglig leder ved institusjonen. Vi har allerede en administrativ ledelse, så det er ikke problemet her. Det vi trenger er en leder som vil ha stor respekt i fagmiljøet. Den respekten må rektor ha opparbeidet seg gjennom undervisnings- og forskererfaring, gjennom publiseringer og ledelse av industriprosjekter. Med dette kan rektor opptre med autoritet internt og eksternt, og ikke minst å være en viktig part i fremtidige fusjonsprosesser. Hvis ikke vil rektor ende opp med å bli styrt av andre, og så er vi igjen tilbake til situasjonen der noen har snakket med noen, og der beslutninger tas i de lukkede rom.