Den siste måneden har man sett enda en omdreining i debatten om mediene og deres håndtering av nyhetssaker som omhandler islam, muslimer og innvandring. Men er etablerte medier så dårlige på dette som enkelte skal ha det til?
Først ut var den litt uhøytidelige undersøkelsen som gjøres hvert år av Frank Aarebrot for Mediedagene i Bergen i mai. Den viser omtrent som tidligere år, at medlemmer av Norsk Journalistlag stemmer litt annerledes enn folk flest, litt mer liberalt og litt mer til venstre. Det partiet som scorer dårligst i forhold til i resten av befolkningen er Fremskrittspartiet. Partier som SV og MDG gjør det bra. Dette er ikke ulikt andre grupper med høyere utdannelse her i landet, en undersøkelse gjort blant Forskerforbundets medlemmer viser noe av det samme, også lærere stemmer til venstre.
Men undersøkelsen stopper der, den spør ikke om annet enn hva vi stemte ved forrige valg. Den viser ikke hva det har å si for valg av saker, eller vinklinger. Eller hvordan den redaksjonelle prosessen foregår. Allikevel brukes den årlige undersøkelsen som et slags bevis på hvordan det står til i Medie-Norge, og hvor i utakt journalister er i enkelte spørsmål som en del av befolkningen anser som svært viktige. Nemlig islam, og innvandring.
En annen undersøkelse som tas til inntekt for dette ble nylig omtalt i Klassekampen. Der er det analysetjenesten Storyboard som teller interaksjoner i sosiale medier. Interaksjoner er delinger, liker-klikk og kommentarer, og her gjør to såkalte «islamkritiske» blogger, rights.no og Document, det bra. Også Storyboards tall er rent kvantitative, de sier ikke noe om hvorfor folk deler eller kommenterer disse bloggene, men måler altså interaksjonen i sosiale medier, spesielt Facebook. Personene bak nevnte sider er allikevel raske med å konkludere at deres «popularitet» i sosiale medier skyldes at mer tradisjonelle medier holder tilbake på dette feltet. At det finnes en slags selvsensur. At dette er årsaken til at norske medier har liten tillit.
Men at islam – eller negative sider ved religionen – ikke omtales, er jo faktisk ikke riktig. Retriever har undersøkt omtalen i 2016 på vegne av Fritt Ord, og fant at islam og muslimer er nevnt 54 895 ganger, mot en omtale av kommunesammenslåing på 49 846. Dette er altså Norges mest omtalte nyhetessak i 2016, i tradisjonelle medier. Også innvandring omtales: flyktningedebatten i Norge tikker inn på 45 802, mens flyktningkrisen til sammenligning er omtalt 34 971 ganger. En god del av dette er utenriksstoff, men Retriever gjør også en kvalitativ undersøkelse av stoffet, og finner at mye er problemorientert og negativt til islam, særlig på kronikk og leserbrevplass. Det er altså ikke slik at dette ikke slipper til.
Og det er ikke helt nytt, en undersøkelse fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) i 2010 viser at muslimer, og da spesielt somaliere, omtales mer negativt enn andre grupper i mediene. Rapporten ser på omtale i hele 2009, og muslimer var da mer omtalt enn Jens Stoltenberg.
Tatt i betrakting antall muslimer i Norge, det er registrert 148 000 medlemmer i muslimske trossamfunn her i landet, er omtalen altså ganske omfattende. Den religionen som vokser mest i Norge er for øvrig Den katolske kirken, ikke minst på grunn av arbeidsinnvandring fra Sentral-Europa.
Det er altså ikke slik at islam og muslimer ikke omtales, eller at problemer feies under teppet. Tvert imot. Det kan synes som om vi til tider ikke diskuterer annet.
Selv jobber jeg mye med tema som ikke akkurat kan sies å stå høyt på dagsorden i norske medier: afrikanske forhold, og Norges forhold til kontinentet sør for oss. Det er ingen kioskvelter. Det blir sjelden noe stor oppmerksomhet i sosiale medier. Jeg fortsetter allikevel fordi jeg faktisk synes dette er viktig. I motsetning til spørsmål rundt islam, muslimer og innvandring, er tematikken dårlig dekket av de større mediene. Som alle andre merker jeg at artikler som tar opp i seg forhold i muslimske områder i Afrika, eller kommentarer om flyktninger og innvandrere, går bedre enn de som ikke berører disse temaene. Aller mest oppmerksomhet får «mine» saker når de handler om den nigerianske sekten Boko Haram.
Det er altså ikke mangel på omtale av islam, muslimer eller innvandring som er problemet, det er heller ikke det at kritiske røster ikke slipper til, eller at man aldri vinkler negativt. Men medienes oppgave er ikke den samme som aktivistenes. Medier skal belyse og opplyse, ikke bekrefte eventuelle fordommer.
Mediene stiller så å si med et handikap, for journalister er trent i å hente inn flere stemmer, og forsøke å se saker fra flere sider. De, og redaktørene deres, forholder seg også til pressens Vær Varsom-plakat, som gir en del etiske retningslinjer å forholde seg til, blant annet hva gjelder identifisering av mistenkte gjerningspersoner. Dette har vært en del av diskusjonen i Sverige, hvor hatsider på ytterfløyene har gjort et poeng av å navngi innvandrere som er mistenkt for kriminalitet.
Det er nok i større grad disse retningslinjene som avgjør hvordan den uavhengige pressen omtaler islam og muslimer, ikke hva journalistene eventuelt stemte ved forrige valg. Eller noen dulgte sensurmekanismer i landets mediehus. Og tilliten, den blir nok ikke større om man ikke gjør jobben sin skikkelig.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.