Jeg har lenge fornemmet at mange studenter er bekymret for hvorvidt og hvordan utdanningen de har valgt, ender opp i en relevant jobb etter studiene.

De stiller ofte spørsmål av typen «hva blir jeg hvis jeg tar den og den mastergraden?». Jeg har ikke noe godt svar, men tenker av og til at det heller ikke bør finnes noe godt svar. Mange har trolig alltid tenkt slik som disse bekymrede ungdommene.

Men ikke alle. I Roman 1987 lar Dag Solstad hovedpersonen Fjord fortelle om sine motiver for å studere:

«Jeg studerte ikke med det formål å få meg en trygg og sikker framtid, først da jeg hadde levert inn min hovedfagsoppgave og gått opp til min siste eksamen, tenkte jeg på at nå måtte jeg se å få meg en jobb, og da viste det seg, slik som jeg hadde gått ut fra som en sjølsagt ting hele tida, at det fantes nok jobber for meg.»

Da jeg selv studerte, drøyt 20 år etter romanens hovedperson, tenkte jeg i de samme baner. Jeg valgte fag utelukkende på bakgrunn av mine egne interesser, og jeg ofret ikke arbeidsmarkedet en tanke før avhandlingen var levert. Jeg regnet med at det ville gå seg til, noe det gjorde. Ikke bare for meg, men for de aller fleste av oss.

Hva er det som er skjedd på de 25 årene siden jeg entret det akademiske arbeidsliv, dersom min fornemmelse er riktig? Hva er bakgrunnen for at dagens studenter virker mer opptatt av utdanningens konkrete jobbrelevans enn vi var? Hvorfor klarer vi ikke å berolige dem, slik vi (eller i hvert fall jeg) beroliget oss selv?

Det er i utgangspunktet ingenting som tyder på at dagens unge har større grunn til bekymring for sin egen framtid enn f.eks. min generasjon hadde. Da jeg begynte i min første akademiske fulltidsstilling i 1993, var arbeidsledigheten 5,5 prosent. Det var den høyeste noen gang i etterkrigstiden, og omtrent dobbelt så høy som den har vært de siste ti årene. Likevel virker det altså som dagens unge er mer bekymret for framtida enn vi var, og ikke minst for sine egne jobbmessige betingelser i denne framtida.

Bekymringen kan selvsagt være velbegrunnet. Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har vært rosenrød i lang tid, skal man ikke følge mye med i offentlig debatt før man fornemmer at det er en utbredt oppfatning at dette fort kan snu. Oljealderen tar slutt, vi skal leve av vår kompetanse (men hva slags kompetanse?), livslang læring er det som gjelder, og vi trenger et løft for gründerkultur og innovasjon. Det har nok utviklet seg en tiltakende følelse av at herfra går det bare nedover. Den økonomiske utviklingen og arbeidsmarkedet i nærliggende land gir dessuten næring til en slik virkelighetsanskuelse.

Alt dette er relevant nok, men det er likevel ikke sikkert det fungerer som noen god veileder for ungdom som skal velge studier med utgangspunkt i et ønske om å få seg en god, godt betalt eller trygg jobb (studentenes prioriteringer varierer naturligvis med hensyn til hvordan de vekter disse faktorene). At mange språkfag sliter med å rekruttere studenter samsvarer for eksempel dårlig med den utbredte forestillingen om et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv. De fleste tror vi vil få større behov for ingeniører i framtida, men søknadstallene til slike studier er ekstremt sensitive for ofte kortvarige svingninger i arbeidsmarkedet.

Men samlet sett er bildet nokså tydelig: Det er færre enn før som studerer humanistiske fag, og ungdom ser ut til å ha tro på at teknisk-naturvitenskapelig utdanning, samt utdanning til velferdsstatens yrker, er relativt sikre veier til en trygg framtid. I tillegg er det en tendens til at profesjons- eller profesjonslignende utdanninger (lærer/lektor, sykepleier etc.) fremstår som mer populære enn universitetenes tradisjonelle disiplinfag. Det skyldes mest sannsynlig at de gir en kompetanse som fremstår som mer konkret.

Hvis det nå er slik at ungdom skjeler til framtidens antatte arbeidsmarked når de velger utdanning, innebærer det at studentene orienterer seg i et slags «marked» av ulike studietilbud. Hvis de fanger opp signaler om at humanister og en del samfunnsvitere har en usikker framtid på arbeidsmarkedet, blir det mer fristende for dem å velge noe annet. Det er jo slik markedet for utdanning fungerer. I tillegg er institusjonenes omfattende markedsføring også ment å styrke disses posisjon på dette markedet for utdanningstjenester.

«Markedet» kan imidlertid også forstås i en annen betydning. Mens antall studenter i ulike fag avspeiler hva «markedet» av studenter foretrekker til enhver tid, finnes det jo også et arbeidsmarked som har behov for ulik type kompetanse i ulike mengder.

Det var markedet i den siste betydningen Frps stortingsrepresentant og medlem av utdannings- og forskningskomiteen, Åshild Bruun-Gundersen, refererte til da hun nylig uttalte at utdanninger som ga lav sannsynlighet for å få jobb, ikke bør satses på. Hennes poeng er at det å lytte til markedet ikke innebærer å lytte til hva studentene etterspør, men til hva arbeidslivet sier de trenger. Siden behovet for ingeniører er større enn behovet for litteratur- og teatervitere, må de sistnevnte studiene nedprioriteres.

Her kunne man gjort seg morsom på det vanligvis markedsliberale Frps bekostning. Bruun-Gundersens ønske om å la markedet styre, innebærer jo faktisk i dette tilfellet at myndighetene tvert imot griper inn i markedet: de vil gjøre det vanskeligere å studere fag som de antar ikke vil gi jobb ved endt utdanning, uavhengig av hva studentene (altså «markedet») selv vil. En virkelig markedsliberalist ville jo anta at dersom visse utdanninger gir dårlig uttelling i form av gode og trygge jobber, ville markedet selv regulere dette ved at færre søkte seg til disse studiene. Et stykke på vei er det nettopp det som har skjedd med humanistiske fag.

Det er imidlertid andre kritiske merknader som synes mer relevante. For det første: hva slags forutsetninger har dagens næringsliv og dagens arbeidsgivere til å si noe sikkert om hvilke utdanninger som vil kaste mest av seg i et livsløpsperspektiv, som er det studenter forholder seg til, og som utdanningspolitikken bør forholde seg til?

Utdanningssystemet produserer arbeidskraft i et 40-årsperspektiv. Det er noe ganske annet enn neste budsjettperiode, som typisk er arbeidslivets horisont.

Og for det andre: det blir neppe mange gode ingeniører av folk som i utgangspunktet har lyst til å studere film- eller litteraturvitenskap, eller til å bli kunstnere. Alle som har sett for eksempel NRK-serien «Unge lovende», vil forstå hvor sterk kunstnerspirenes drivkraft er. De jobber gjerne i dårlig betalte serviceyrker i årevis mot at de får muligheten til å utvikle seg videre og kan fortsette å drømme om gjennombruddet. Mange vil ikke lykkes noe særlig, men de får helt sikkert likevel mer interessante liv enn om de ble tvunget til å studere informatikk eller kjemi.

Og til sist, for det tredje: I 90-årene var både samfunnsvitenskapelige og mange humanistiske fag ganske populære blant studentene. De var også populære hos myndighetene, som foretrakk å la mange studere disse fagene framfor å oppsøke arbeidskontoret. Jeg tviler på at en hel generasjon er gått til grunne fordi de tok fag som det også den gang ble antatt at hadde variabel status på arbeidsmarkedet. Slike studieplasser er i tillegg fortsatt relativt billige, så det forekommer meg ikke å være noen spesielt god grunn til å nekte interesserte muligheten til å studere presumptivt mindre «nyttige» fag.

Tanken om at myndighetene med hard hånd skal styre ungdoms utdanningsvalg er derfor kontraproduktiv. For det første vet vi mindre enn vi tror om hva slags kompetanse vi trenger. For det andre regulerer ungdom langt på vei dette selv gjennom at mange (ikke alle, og det er heller ikke ønskelig) velge bort studier de tror gir dem dårlige odds på arbeidsmarkedet.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen og Arve Hjelseth er spaltister i Panorama.