Det er lang tradisjon for å beskrive en negativ utvikling i studenters motivasjon, evne, deltagelse og karrieremuligheter. Det gjør det ikke til en god tradisjon.

I Aftenposten skrev professorene Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet 23. mars en kronikk med utgangspunkt i jussprofessor Benedikte M. Høgbergs vinterlige ørevarmer til de late og uselvstendige studentene ved Det juridisk fakultet i Oslo.

Forklaringen på den negative utviklingen ligger, ifølge de to kronikørene, i digitaliseringen av undervisning og kildebruken. De er ikke alene om å mene dette. I Universitas er doktorgradsstipendiat Ståle Wig ved Universitetet i Oslo spurt om han tror teknologien kan være et hinder for å gjøre det bra på skolen, og ja, selvfølgelig:

«Han er skeptisk til at universiteter legger til rette for mer nettbruk. Flere professorer lager studiegrupper på Canvas og Facebook. Der linkes det til videoer på Youtube, som er designet for at man skal bli sittende og klikke.»

Jeg er ikke en motstander av mobilfrie leseseminarer – som Ståle Wig har tatt initiativet til – for de som ønsker det.

Mitt spørsmål er heller om det kan sannsynliggjøres at interaktive medier, mobiltelefoni eller podcaster på en eller annen måte er så unike sosio-teknologisk sett at de først nå utløser en latent latskap som overvinner studentenes nysgjerrighet eller samfunnsansvar? Jeg har ikke lykkes i å finne forskning som beviser det.

Store deler av kronikken til Knutsen og Hagtvet handler om hvordan enkel tilgang på fakta fra digitale kilder avhjelper behovet for å huske dem selv, og at dette i neste omgang gjør at studentenes evne til å tenke kritisk og resonnere selvstendig, altså lære i og mellom forelesningene, svekkes.

Det kan tenkes at de har rett. Men mitt inntrykk er at forskningen når det gjelder læring, kunnskap og resonnementer, er langt mer usikker og sprikende enn professorene gir uttrykk for selv å ha belegg for å mene[1]. Slik trenger det ikke å være, og kan kanskje ikke fortsette å være. I Kvalitetsmeldingen[2] er vi flere steder bedt om å forske på effekten av egen undervisning. Vi pålegges å finne ut hva som virker, og å publisere resultatene.

Mange mener at interaktivitet virker til fordel for læring. Engasjement og studentaktivitet er effektivt. De fleste av underviserne jeg snakker med, etterlyser mer av dette. Det er også et moment i de fleste av kronikkene fra de siste ukene. Men hvem skal ta ansvar for det?

Studentene er ikke passive og distanserte i andre sosiale sammenhenger, og når de begynner å jobbe etter studiene fremstår de heller ikke som uinteresserte eller uselvstendige arbeidstakere. Da er det ikke urimelig at vi er nysgjerrig på årsakene til at studenter plutselig blir late og ukritiske, og på hva vi kan gjøre med det.

Jeg avviser helt at studentene bevisst og irrasjonelt motvirker egen læring. Vi som høgskole- og universitetsansatte og ledere i sektoren har uansett – i motsetning til studentene – makt til å endre måten det undervises på. Da bør vi ikke la det være uprøvd, så lenge konklusjonen er at dagens situasjon ikke er tilfredsstillende.

Egenstudier er effektivt, men som Høgberg også påpeker i sin innledning om statsrett, strevsomt. Av egen erfaring vet jeg at nettstudier, instruksjonsvideoer og praktisk utprøving er veldig effektivt, og jeg er sikker på mange forelesere har samme erfaring når de selv skal lære seg noe nytt. Da er det lov til å tro at det samme ville være effektivt for våre studenter som skal lære de samme fagene.

Gjensidige forpliktelser gjennom sosiale plattformer er en annen faktor. En opplevelse av nærhet i relasjoner bidrar til dette, noe som er en av fordelene ved å bruke videokonferanser fremfor telefoni. Video er godt egnet til å formidle undervisning i de tilfellene studentene av ulike årsaker ikke selv er til stede. Opptak fra forelesningene brukes også til repetisjon før eksamen, og er verdsatt av studentene, ifølge undersøkelser utført blant våre kandidater. Dessverre avviser mange universitets- og høgskoleansatte slike indikasjoner, og mener at det er noe feil med undersøkelsene, eller at det er urimelig å forlange av dem at de skal være både forskere, skuespillere og redaktører. Heldigvis er studentene fornøyde med en minimumsinnsats fra oss på disse områdene. Er det da noen grunn til å nekte dem det?

Høgskolen i Molde skal fortsette å utvikle sin digitaliseringsstrategi slik at den harmoniserer med Kunnskapsdepartementets ambisjoner om tilstrekkelig konsentrasjon og kvalitet, studentenes forventninger om et rimelig servicenivå, og for at både underviserne og studentene våre skal ha en mest mulig givende og lærerik arbeidstid hos oss. Vi vil oppfordre til og legge til rette for forskning på nye undervisningsmetoder, teknikker og media. Canvas er hovedplattformen, og vi har satt av ressurser til å integrere video til formidling og repetisjon. Ikke minst er vi en liten nok institusjon til at vi kan gi personlige tilbakemeldinger på innlevert arbeid.  Dette er ikke en komplisert eller vågal strategi. Den bygger ganske enkelt på tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartmentet, høgskolestyrets vedtak og vår egen profilering.

Vi skal ta innovative steg i retning av å digitalisere praksisbasert utdannelse, og formidle opplevelsen av den til studenter som ikke er til stede hver gang slik undervisning gis, eller er i videre- og etterutdanningssituasjoner. Ikke minst skal vi beholde vårt sterke varemerke HiMoldeX for videoopptak av hele forelesninger, og supplere med modeller som involverer næringslivet på en praktisk måte, tilrettelegger for faglig fellesskap og samarbeid om undervisning m.m. Jo mer informasjon studentene kan få distribuert på en effektiv og enkelt tilgjengelig måte før forelesningene, desto bedre.

Vi skal også fortsette å forelese på tradisjonelt vis ved Høgskolen i Molde, men vi vil at studentene skal delta aktivt i undervisningen. Om forskningen enn så lenge er rudimentær, er det mye som tyder på at dette er det som virker best.

Høgbergs innledning til forelesningen om statsrett var kanskje mest av alt motivert av at studentene baksnakket forelesere anonymt, og selvfølgelig er det blitt noe enklere med en «app» enn ansikt til ansikt – rekkevidden er i alle fall større. Men baksnakking er ikke noe særegent for akademia eller for studenter. Jeg håper at slike problemer, om det observeres ved Høgskolen i Molde, blir tatt alvorlig av de som fanger det opp.

Studenter bør ikke å godta at forelesere baksnakkes og gjøres narr av, like lite som omvendt.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.

[1] Broudy, Harry S. «Types of knowledge and purposes of education.» Schooling and the acquisition of knowledge. Routledge, 2017. 1-17.

[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-16-20162017/id2536007/