Rett før sommerferien ble jeg litt tilfeldig sittende å se Dagsnytt 18. Nei, la meg for engangs skyld være sannferdig. Det var slett ikke tilfeldig.

Kollega Olsen hadde fått muligheten til å få statsråden på tomannshånd, i beste sendetid. Slikt må en selvsagt følge med på. Lokalt og nasjonalt vekte det muligens noe bestyrtelse at professoren i kampens hete uttalte at han skulle «hjem å late som han foreleste». Jeg kjenner jo Kai ganske godt, og selv om vi strengt tatt er uenige om det meste, hender det vi oppnår nok konsensus om enkeltsaker til å skrive ting sammen.

DAGSNYTT 18:  Debatten mellom Nybø og Olsen her fra 43 minutter ut i sendinga.

Det var ikke Kais friske uttalelse som jeg bet meg merke i gjennom sendingen. Nei, det var faktisk ministerens argumentasjon vedrørende finansieringssystemet. Kai hevdet nemlig at finansieringssystemet ikke fordret kvalitet, men snarere kvantitet. Han brukte vel til og med den noe betente metaforen med «den russiske traktorfabrikken».

Som svar på dette valgte Iselin Nybø (V) en noe uventet strategi. Hun fremholdt at brorparten av finansieringen – omlag 70% – var fast og uavhengig av kvantitet, og at kvaliteten i så måte ikke skulle lide.

Jeg har tenkt mye på denne uttalelsen. Mener ministeren alvor her? Er hun enig i professor Olsens hovedpoeng om at finansieringssystemet, eller incentivsystemet som vi økonomer gjerne kaller det, i sin innretning ikke gir kvalitet, men kvantitet?Men, ettersom det kun er en liten andel (30%), så virker ikke systemet?

I så fall er det jo umulig å ikke formulere følgende oppfølgingsspørsmål: Om grunnen til at kvaliteten ikke forringes skyldes den høye andelen basisfinansieringen utgjør, ville det ikke da gi enda høyere kvalitet å la all finansiering være basisfinansiering? Hva skal man med incentivsystem som tydeligvis virker mot sin hensikt? Det er jo ikke slik at dette incentivsystemet er gratis? Tvert i mot, det telles, og det telles og det registreres og det analyseres, og dette er vel ikke gratis?

Dette er egentlig svært gode nyheter. En statsråd som mener dette får umiddelbart min stemme. Stykkprisfinansiering i akademia kan selvsagt ikke gi høyere kvalitet.

Joda, vi kan få skrevet mange flere uinteressante forskningsartikler, vi kan sysselsette masse mennesker i kunsten å telle og måle og vi kan helt sikkert lagre massevis av forelesningsvideoer på YouTube.

Men, gir dette høyere kvalitet?

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.