Det er liten tvil om at forskning og vitenskap står overfor betydelige legitimitetsutfordringer.

Det finnes for eksempel et voksende marked for ren svindel, slik journalister nylig avslørte. En viktigere prinsipiell utfordring er likevel at enhver organisasjon eller virksomhet kan finne støtte for sine synspunkter og interesser ved å vise til forskning eller utredning av varierende kvalitet. I verste fall kan de designe en undersøkelse slik at resultatene på en eller annen måte kan tolkes som støtte til det budskapet de vil formidle, slik Andreas Wahl har vist.

Lenge var det en utbredt oppfatning at dette var et særlig stort problem i samfunnsvitenskap og humaniora. Begrunnelsen var dels at disse disiplinene er mer preget av forskernes egne interesser og verdier, dels at det er vanskeligere å etablere stabilt sikker kunnskap – mennesker kan jo forandre seg. I motsetning til naturen, forholder mennesker og samfunn seg refleksivt til den kunnskapen som produseres.

Utviklingen de siste årene har imidlertid tydeliggjort at legitimiteten også er truet for naturvitenskapen. Det er nok å nevne klimaforskningens status. Til tross for overveldende dokumentasjon finner de såkalte skeptikerne lett fram til informasjon som «avslører» den som et falsum.

Det siste eksemplet indikerer at publikums generelle forståelse for hvordan vitenskapelig kunnskap utvikles og etterprøves, neppe er spesielt velutviklet. Det vet naturligvis interesseorganisasjoner og politikere godt, og det er lett å så tvil om verdien av forskningsfunn, også når forskerne selv betrakter dem som svært velfunderte.

Mediene er samtidig programmert til å tenke i termer av balanse og konfrontasjon. Det gir ofte vitenskapelig sett helt marginale synspunkter større plass i offentligheten enn de fortjener, for eksempel i debatten om menneskeskapte klimaendringer.

Forskning er også ammunisjon i politiske prosesser. NRK har nylig sett nærmere på miljøeffekter av kjemikalier som brukes mot lakselus i oppdrettsnæringen. Et pågående forskningsprosjekt viser urovekkende resultater. Her er det nokså opplagt at miljøorganisasjonene er interessert i å bruke resultatene for hva de er verdt, mens oppdrettsnæringen vil ønske å bidra til produksjonen av alternativ kunnskap. Når fiskeriministeren uttaler seg, er han diplomatisk: dette er ferske resultater, og det er for tidlig å ta stilling til de politiske implikasjonene. Vi kan ikke forholde oss til det én forsker sier, er han sitert på.

Fra et kritisk ståsted kan et slikt utsagn sikkert virke arrogant. Men saklig sett har jo fiskeriministeren rett: all vitenskapelig kunnskap er foreløpig, og helt ny kunnskap har en spesielt usikker status. Her kan det selvsagt innvendes at føre var-prinsippet tilsier at slike potensielt skadelige kjemikalier forbys selv om kunnskapen om skadevirkningene er usikker, men det er underordnet rent prinsipielt.

Hvorvidt det snart vil bli publisert mer eller mindre troverdige forskningsresultater som finner at skadevirkningene er ubetydelige, kan knapt kalles et åpent spørsmål. Selv om konklusjonene i det vitenskapelige miljøet skulle bli mer og mer sikre, vil det bli mulig å trenere politisk inngripen gjennom å så tvil om resultatene, omtrent slik tobakksindustrien klarte å så tvil om skadevirkningene av røyking mye lenger enn forskningsresultatene skulle tilsi. Særlig gjelder det dersom vi fortsatt skal ha fiskeriministre som betrakter forskningsmiljøer som mørke motkrefter.

Enda mer tydelig blir dette om vi forskyver temaet fra forskning til utredning. Dette feltet sirkulerer i et uklart grenseland mellom vitenskap, politikk og organisasjonsinteresser.

For det første kan utrederne – som ofte også har forskningskompetanse – gjøre oppdrag for aktører med bestemte interesser. Men utrederne kan for det andre også selv ha klare interesser. For det tredje har vi utvalg nedsatt av myndighetene, som ofte har en sammensetning hvor ulike interesser har hver sine representanter.

Et eksempel på det første var da rådgivningsfirmaet Econ, som delvis konkurrerte på markedet for samfunnsvitenskapelig og økonomisk oppdragsforskning, i 2008 skrev en rapport om den samfunnsmessige nytten av telefonkatalogen. Vi snakker her om den gamle, på papir. Rapporten ble skrevet på oppdrag fra Eniro, som produserte katalogene, og bakgrunnen var et forslag om bare å distribuere katalogene til dem som aktivt etterspurte dem (mens praksis den gang var å distribuere den til alle som ikke aktivt hadde reservert seg). Det er vel knapt noen kontroversiell påstand at konklusjonen i denne rapporten var farget av oppdragsgivers interesser.

Et ferskere eksempel viser hvordan utrederne selv kan ha bestemte interesser i et prosjekt. BI gjennomførte nylig et forskningsprosjekt om kvaliteten i Oslo-skolen, med vekt på ledelse og på hvilke forbedringer som er mulige. Faglig ansvarlig for rapporten var Johan From, som også står i spissen for BIs rektorutdanning. Denne utdanningen har spilt en viktig rolle i omformingen av Oslo-skolen. Som Svein Sjøberg har påpekt, innebærer dette at man gir et forskningsoppdrag (rapporten er kategorisert som forskning) til en aktør som har en klar interesse i konklusjonen. Det burde vært en skandale, men ser ikke ut til å skape annet enn litt støy.

Til sist har vi de offentlige utvalgene, som skal utrede og foreslå handlingsalternativer i bestemte saker. I vår sektor har det for eksempel etter mye debatt blitt nedsatt et utvalg som skal se på utdanningsinstitusjonenes tilknytningsformer til staten. Mange var opptatt av at departementet til slutt fjernet det spesifikke forslaget om å utrede foretaksmodellen fra mandatet. Men et minst like viktig spørsmål er hvem som blir rekruttert til selve utvalget. Dette ble klart i sommer. Jeg har ikke studert bakgrunnen til medlemmene og kjenner til bare noen få av dem, men jeg tror sannsynligheten er relativt liten for at mange av medlemmene vil endre sine synspunkter som følge av utvalgets arbeid. Sammensetningen av utvalget er derfor vel så interessant som hva de måtte konkludere med.

Disse tre eksemplene har et par ting til felles, som det er viktig å reflektere over i spørsmål knyttet til legitimiteten til forskning og utredning. For det første: I hvert fall i de to første eksemplene var konklusjonene nokså forutsigbare, ikke fordi virkeligheten var entydig, men fordi bestemte aktører, enten det var oppdragsgiver, utreder eller begge parter, hadde bestemte interesser. For det andre: Mye forskning og utredning sirkler rundt politisk omstridte spørsmål, og blir utført nettopp fordi det dreier seg om politisk omstridte spørsmål som politikere vil ha utredet. Da er spørsmålet hvem som får jobben med å utrede.

Konklusjonen i slike utredninger er derfor ofte er det minst interessante. Viktigere er det å se nærmere på hvem som gjennomfører utredningen, hvem som betaler, og hvilke interesser begge parter kan antas å ivareta.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.