Dette skrev daværende rektorkandidat Steinar Kristoffersen i Panorama 8.mai 2017. Nå leser jeg i samme nettavis at Steinar Kristoffersen på allmøtet nylig ikke ville svare på hva han nå mener om valgt eller ansatt rektor. Begrunnelsen er at han ikke vil «påvirke prosessen fram til styret skal avgjøre saken 25. oktober».
Av HALLGEIR GAMMELSÆTER, professor ved HiMolde
Som en del av det som nå ofte (upresist) omtales som New Public Management, har styrene blitt sentrale i offentlige institusjoner, og så viktige at departementet blant annet i vår sektor arrangerer kurs for styremedlemmer. Der kan det utvilsomt være mye nyttig å lære om sektoren for både ansattvalgte, studentvalgte og eksterne styremedlemmer. Problemet er snarere at med på lasset følger en uttalt ideologi om at styrene skal være kollegier, at alle styremedlemmene har de samme oppgavene og likt ansvar. Dette tolkes ofte som at styremedlemmene ikke skal representere interesser. Når de først har fått en styreplass skal de helst glemme at de er valgt av noen. Styrets beslutninger skal være et resultat av de kollegiale diskusjonene i styret, og ikke av kamper eller forhandlinger mellom ulike interessegrupper utenfor styret.
Denne tenkningen står i sterk kontrast til ideen om representasjon, som sågar er hjemlet i lov om universiteter og høgskoler. Hva er vitsen med å velge representanter for studentene, de faglig ansatte, de administrativt ansatte og samfunnet utenfor om disse ikke skal kunne representere disse interessegruppene i styret? Hva er poenget med valgkamp om ikke kandidatenes standpunkter er viktige og til å stole på også etter at valget er gjort?
LES OGSÅ: Utvalgsflertall går inn for valgt rektor
LES OGSÅ: Forsvar av valgt rektor høstet applaus
Vel, i dag snakker man helst ikke om interesser, men om kompetansen som finnes hos ulike grupper. Det er kompetansen fra disse ulike gruppene som skal smeltes sammen i styrets beslutningsprosesser og munne ut i vedtak som ikke er preget av særinteresser. Dette endrer i realiteten lite. Erfaringskompetanse kan vanskelig løsrives fra interesser. Studentrepresentantenes kompetanse er knyttet til deres erfaringer og interesser som studenter, en kompetanse som selvfølgelig også finnes hos studentene som har valgt dem. De ansattes kompetanse er knyttet til deres erfaringer og interesser, som selvfølgelig også finnes hos de ansatte som ikke sitter i styret, men som har stemt dem inn. Det er derfor logisk at de styrerepresentantene som er valgt må lytte til kompetansen til sine «velgere».
Når rektor, på spørsmål fra en av sine (potensielle) velgere nå sier han ikke vil påvirke prosessen til styret skal behandle saken, tror han da at rektor ikke påvirker en beslutningsprosess i det styret? Realiteten er selvfølgelig at uansett hva rektor sier eller ikke sier, så påvirker han prosessen. I tillegg hopper han glatt over at han er valgt av de ansatte og studentene. Forut for dette valget ga han også klart uttrykk for sitt ståsted. Dette, sammen med andre standpunkt, var selvfølgelig grunnlaget han ble valgt på. Det svaret han ga den 8. mai 2017 inngår i en kontrakt han inngikk med sine velgere.
Denne kontrakten gjelder selv om han personlig skulle ha skiftet mening. Den gjelder i hele perioden rektor er valgt for. Og det er kun hans egne velgere som kan løse ham fra den. I og med at et stort flertall i utvalget som har utredet ledelsesmodellen, studentrepresentantene inkludert, samt at alle de tre avdelingsstyrene har gått inn for valgt rektor, er det ikke noe som tyder på at velgerne vil løse rektor fra kontrakten. Om han likevel velger å bryte den har det selvfølgelig en kostnad. Da vil han sette seg i den situasjonen at de som har valgt ham ikke lenger har grunn til å ha tillit til ham. Han vil ha misbrukt det tillitsvotumet han fikk ved valget, og har satt sin troverdighet på spill.
Har rektor da påvirket prosessen? Selvfølgelig. Styret må i sin behandling forholde seg til det premisset at rektor for lengst har gitt uttrykk for et klart standpunkt i saken. Dette standpunktet er sentralt for tilliten han har blant studenter og ansatte. Det å reise tvil ved dette standpunktet endrer premissene, og styremedlemmene må vurdere hva dette betyr for forholdet mellom styre og ansatte. Det beste nå er om rektor raskt avklarer om han står ved sitt løfte til de som har valgt ham, eller om han vil ta kostnaden ved å bryte det.
Rektor står i en særlig posisjon i denne saken, både fordi han er styrets leder, er tillitsvalgt og har tatt et så klart standpunkt i valgkampen. At andre valgte representanter ikke har blitt valgt på en like tydelig programerklæring fritar dem likevel ikke fra å lytte til dem som har valgt dem. De er også tillitsvalgte, og kan ikke uten videre begrunne det med at de er mer kompetente i saken enn de som har valgt dem. Dette gjelder også prorektor, som i styret må ta flere hensyn enn i et utvalgsarbeid. De må spørre seg om organisasjonen er godt tjent med et styre som hever seg over studentenes og de ansattes interesser og kompetanse, og som tror at de få i styrerommet er mer klarsynt enn de mange de representerer.
Svært godt innlegg Hallgeir og jeg er helt enig i siste avsnitt om at alle styremedlemmene har et ansvar til å lytte til organisasjonen.
Når det gjelder den tidligere kategoriske uttalelsen, så synes jeg at man i for liten grad skiller mellom hypotetiske spørsmål og beslutninger. I valg må man ofte svare kategorisk på en hypotetisk problemstilling. Det er ikke plass til for mange forbehold fordi da blir svaret oppfattet som uklart og prinsippet drukner i potensielle forbehold. Det ligger likevel i kortene at en beslutning må fattes på bakgrunn av situasjonen på beslutningstidspunktet og ikke på bakgrunn av situasjonen på tidspunktet da spørsmålet ble stilt. Det er dette man kaller å gjøre en tolkning i «god tro». Som rektorkandidat måtte også jeg forsøke å gjøre denne balansegangen og på meg virker det som at jeg var prinsipielt enig med Steinar, men at han tok det for gitt at han senere ville bli tolket i god tro i tillit til at han fattet beslutninger samvittighetsfullt. Jeg forutså nok i større grad at et innlegg som dette ville komme og formulerte eksplisitt det mange tar implisitt for gitt. Jeg sakser derfor inn mitt svar på ditt spørsmål:
«Ad 4 Hva er avgjørende for om dere vil gå for fortsatt valgt rektor?
Jeg er prinsipielt for valgt rektor. Avgjørende for min del er at styringsformen på et universitet/høgskole bør være kollegial og mer lik ansvarlige selskap med ansvarlige deltagere enn børsnoterte selskap med lett omsettelige aksjer og en flytende aksjonærmasse. Universitet- og høgskoleloven legger opp til at valgt og ansatt rektor har forskjellig rolle, selv om det begge har tittelen rektor. En valgt rektor fungerer som en arbeidene styreformann, mens en ansatt rektor fungerer som en daglig leder/styresekretær og vil dermed i stor grad ta over rollen til dagens høgskoledirektør.
Det er situasjoner der ansatt rektor kan ha noe for seg. Særlig der interne kandidater avstår fra å stille og hvor det ikke foreligger noe egentlig valg. Det kan også være der det er sterk konflikt avdelinger imellom eller i etterkant av en fusjon. I tillegg er det et lite poeng at det er vanskelig å få godt egnede eksterne kandidater til å stille til valg. De vil ikke ha tid eller anledning til å delta i en «valgkamp». Dette var for eksempel årsaken til at Camilla Stoltenberg takket nei til å være rektorkandidat ved Universitet i Oslo nå nylig. Hun fant det ikke mulig å drive valgkamp samtidig som hun var direktør ved Folkehelseinstituttet. Hun uttalte imidlertid at dette kunne ha vært en stilling som hun ville ha søkt på.
En vanlig innvending mot valgt rektor er at han også er leder av styret og mange mener det er i strid med prinsipper om god ledelse. Dette er ikke helt tilfellet ettersom man ved valgt rektor også har en daglig leder, mens ved ansatt rektor så fungerer rektor som daglig leder. Det er også slik at i motsetning til ved allmennaksjeselskaper hvor daglig leder ikke kan sitte i styret, så er det fullt mulig ved aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Ved ansatt rektor skal man ha ekstern styreleder og det viser seg at dersom disse selv ikke kommer fra akademia så har de ofte overfaldisk forståelse av den nærmere betydningen av det akademiske ideal og den akademiske frihet og liten kjennskap til presedenssaker.
Som i alle saker så mener jeg det er en dyd at man setter seg samvittighetsfult inn i saken og vurderer både for og motargumenter. Det er bare unntaksvis man skal la seg binde av hypotiske spørsmål år i forveien, fremfor samvittighetsfult vurdere situasjonen konkret om to år når den aktualiserer seg. I forkant av at spørsmålet aktualiserer seg om to år, så vil jeg ha innspill fra avdelingsstyrene og jeg vil ikke gå for ansatt rektor om det er en «rough consensus» om å beholde ordningen med valgt rektor. Etter endringene i høgskole- og universitetsloven så skal dette spørsmålet nå bare avgjøres ved simpelt flertall i styret. Jeg vil likevel legge sterkt press på de øvrige styremedlemmene om ikke å fatte en slik vesentlig beslutning om ansatt rektor dersom det er sterk motstand i organisasjonen.»