Kritikk av elitene er en integrert del av vår tids stadig dummere politiske kultur. Hvem som utgjør eliten, er gjenstand for en evigvarende klassifikasjonskamp. Store deler av den politiske debatten er nettopp en kamp om klassifikasjoner.

Det gjelder når vi diskuterer om det er sosial klasse, kjønn, etnisitet, funksjonsnivå eller seksuell legning som er den viktigste driveren bak sosial urettferdighet, eller når vi krangler om hvilke grupper som bør tilgodeses spesielt i årets lønnsoppgjør. Svært mange kritiserer eller forakter i denne sammenheng elitene. De er bare ikke enige om hvilke grupper som hører hjemme der.

Jeg tror de fleste av oss har erfart forskning og høyere utdanning stadig oftere er blitt en opplagt skyteskive. Det gjelder særlig for høyrepopulister, men tidvis også for venstrepopulister. De fleste forstår på en eller annen måte at kunnskap er makt. Det er derfor de stadig mer innflytelsesrike høyreradikale partiene i mange land arbeider intenst med å formulere det som gjerne kalles alternative sannheter. De ønsker å så tvil om all forskningsbasert kunnskap som peker i andre retninger enn deres egne politiske mål skulle tilsi. Slik har forskning og høyere utdanning kommet i brennpunktet for hatet mot elitene.

Dette er relativt nytt. Rett nok har livsfjern teori og forskere i elfenbenstårn sjelden medført plagsomt mye respekt i de brede lag av folket. Men mesteparten av forskningen har i liten grad vært politisk brennbar. Politikerne har lyttet til fagmiljøene og akseptert forskningens viktighet, om enn kanskje med litt andre begrunnelser enn de forskningsmiljøene selv ville vektlagt tyngst.

Generelt har radikale bevegelser, enten de kommer fra høyre eller venstre, ofte uttrykt mistillit til sentrale samfunnsinstitusjoner. Stol ikke på noen over 30! Dette var ett av slagordene som ledsaget studentopprøret på slutten av 60-tallet. Det var et anti-autoritært, og dermed også anti-elitært, opprør. Også den gang satt autoritetene i ledende stillinger i byråkrati, næringsliv og ved universitetene. De forvaltet et system som de unge og opprørske betraktet som ute av takt med tiden og med strømningene i etterkrigsgenerasjonen.

I hovedsak har den anti-autoritære impulsen fra 1968 tjent vestlige samfunn relativt godt. Alt i alt var det tid for omstrukturering både av institusjoner og dominerende tankegods. Særlig kulturelt sett, med hensyn til åpenhet, demokrati og mangfold, har vi fortsatt en hel del å takke 68erne for, selv om deler av opprøret kjørte av veien og ble til autoritære bevegelser.

I sitt grunnlag var opprøret forankret i ønsket om å stille spørsmål ved etablerte sannheter, og ikke minst ved aktører og miljøer som forvaltet disse sannhetene. Opprøret fikk konsekvenser for forskning og høyere utdanning, selv om det sikkert er ulike oppfatninger av hvor vidtrekkende disse konsekvensene var. Den kritiske samfunnsforskningen hadde for eksempel som ambisjon å artikulere problemstillinger som fra de mektiges blikk gikk under radaren: Også i de beste av alle verdener, her til lands ofte spesifisert som de skandinaviske velferdsstatene, fantes det folk og miljøer som falt utenfor. Makta så dem ikke, eller de ville ikke se dem. Store deler av samfunnsforskningen er i dette perspektivet blitt beskrevet som opposisjonsvitenskap.

Mye har skjedd siden 1970, ikke bare kulturelt, men også politisk og økonomisk. De fleste fornemmer vel at mens opprøret den gang skjedde mot en bakgrunn hvor folk hadde tillit til at veksten og fremgangen ville fortsette (dersom våpenkappløpet ikke tilintetgjorde oss alle), har dagens opposisjonelle strømninger sin bakgrunn i usikkerhet, også økonomisk. Store grupper opplever at de har dårligere sjanse til å lykkes på både utdannings- og arbeidsmarkedet enn foreldregenerasjonen.

Universitetene, eller høyere utdanning og forskning mer generelt, spiller også nå en viktig rolle i misnøyen. Men mens viktige deler av ungdomsopprøret for snart 60 år siden hadde sitt utspring ved universitetene, er sentrale elementer i dagens elitekritikk altså rettet nettopp mot forskning og høyere utdanning som sådan. I 1968 drømte de opprørske om en allianse mellom studenter og arbeiderklassen. I dag er universitetene sentrale i de dominerende fiendebildene.

Galskapen i Trump-administrasjonen rammer ikke bare det som oppfattes som venstreorientert, obskur teori, som i enkelte av disse kretsene får skylda for alt som er galt. Den rammer bredt, på tvers av en rekke disipliner. Det er kanskje ikke så rart, når sentrale politikere og opinionsledere ettertrykkelig demonstrerer sin kunnskapsløshet, eller kanskje mer presist, sin kunnskapsforakt. Det kan dreie seg om menneskeskapte klimaendringer, vaksiner, eller, for å ta et nylig eksempel fra Norge, bruken av såkalte metanhemmere i foret til norske kyr.

Debatter som i utgangspunktet er interessante, forfaller dessuten ofte til mistenkeliggjøring basert på debattantens posisjon eller status. Mens enkelte på venstresiden har en tendens til å avvise argumenter for de de fremmes av hvite menn over 50 år, ble den faglig funderte kritikken av Martin Bech Holtes omstridte bok Landet som ble for rikt avvist av mange på sosiale medier, fordi kritikerne var privilegerte statsansatte økonomer. Dette er ødeleggende for all opplyst debatt, men det er også en trussel mot tilliten til forskning.

Vitenskapsforakten, eller ignoransen, som sprer seg, blir av mange knyttet til fremveksten av sosiale medier. Der kan et hvilket som helst tåpelig innlegg fort bli betraktet som like troverdig som en fagfellevurdert artikkel. Forskjellen er at det førstnevnte gjerne får noen tusen ganger flere visninger. Redaktørstyrte medier med innholds- og kvalitetskontroll viker plass for det rene tøv. Men selv om dette skulle være riktig (og jeg tror det har mye for seg), er det fortsatt både interessant og urovekkende at akkurat forskningsmiljøene er blitt en så viktig fiende. Det handler som nevnt ikke bare om kritikk av overdreven vekt på mangfold og inkludering eller om «postmoderne» teori på avveie, slik enkelte synes å mene. Det handler om at tilliten til vitenskapelig kunnskap som sådan blir stadig mer skjør. Håpet ligger eventuelt i at skepsisen mot overlevert kunnskap også preget opprøret i 1968. De ville jo stille spørsmål nettopp ved vedtatte sannheter, også de forskningsbaserte! Men jeg tror nok dagens kritikk stikker dypere, og at dens potensielle konsekvenser er langt mørkere.

Det fortrøstningsfulle ligger i stedet i at store skarer av ungdom fortsatt ønsker seg høyere utdanning. Vi som prøver å veilede dem inn i en akademisk kultur er rett nok ikke alltid like imponert over forutsetningene de har. I 2008 publiserte engelskprofessoren Mark Bauerlein en bok han kalte The Dumbest Generation, med den alternative tittelen Don’t Trust Anyone Under 30. Den sistnevnte henspiller naturligvis på slagordet fra Paris i 1968, men med motsatt fortegn: Vi kan ikke vente oss stort av den digitale generasjonen.

Selv tror jeg likevel dumskapen er relativt jevnt fordelt mellom generasjonene. Jeg har observert internettkrigernes febrile kulturkamp i snart 30 år, og har ikke hatt inntrykk av at de har hatt spesielt lav gjennomsnittsalder. Derimot har de fleste hatt lav utdanning. Det er vår jobb å lære også TikTok-generasjonen de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig kunnskap, og ikke minst verdien av fordypning. Lett ser det ikke ut til å bli, men vi får tro at det fortsatt er håp.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.