Noe forenklet kan vi si at det er tre typer diskusjoner som akademiske fagfolk ofte deltar i. Den vanligste, men minst synlige fra utsiden, er den hvor spesialister på et avgrenset felt diskuterer spørsmål i eller i nærheten av forskningsfronten.

Disse miljøene er godt integrert og deler mange faglige premisser og forutsetninger. Ofte har de egne konferanser og tidsskrifter hvor de vurderer hverandres arbeid. For å få innpass i et slikt miljø må man normalt akseptere de sentrale elementene i paradigmet som den aktuelle fagretningen bygger på. Av og til er ulike miljøer hierarkisk ordnet slik at visse forskningsfelt, -metoder og -teorier gir mer status enn andre, men det hender også at de er sideordnede: feltene har omtrent like høy status, men det foregår lite kommunikasjon på tvers av dem, også når de tilhører samme fagdisiplin. Det er spesialiseringens pris. Internt i slike miljøer kan faglig debatt likevel være hard og uforsonlig. Men deltakerne deler fagfeltets grunnleggende antakelser, og nykommere i slike miljøer må oppnå en betydelig posisjon for å kunne utfordre disse antakelsene.

Den andre typen debatt er mer synlig for offentligheten, nemlig når slike miljøer på ulike måter kommer i berøring og dermed i konflikt med hverandre. Eller enda tydeligere, når ulike fag forsker på beslektede problemstillinger, men baserer seg på ulike perspektiver, som igjen gir tilsynelatende motstridende resultater. Særlig i det siste tilfellet vil debattene også fanges opp av en del akademisk orienterte nyhetsmedier. Hjernevask-debatten var av denne typen. Det var samfunnsvitenskap mot naturvitenskap, sosiologi mot biologi og myke mot harde data. I slike tilfeller blir det synlig for offentligheten hvor langt fra hverandre ulike fag og forskningsmiljøer står, både teoretisk og metodisk. Deltakerne velger side, og viljen til gjensidig å lære av hverandres synspunkter er ofte nokså begrenset.

Dette var naturligvis ikke noe som oppsto med Hjernevask, selv om det i Norge trolig var den første store debatten av denne typen etter at sosiale medier ble en sentral arena for samfunnsdebatt, slik at deltakelsen ble så bred. Men internt i forskningsmiljøene er jo slik gjensidig faglig diskreditering helt vanlig, både mellom for eksempel samfunnsvitere og naturvitere og internt i disse feltene. Anja Sletteland pekte for eksempel under Hjernevask-debatten på hvordan «marxister spytter på postmodernisme, maktforskere sabler ned samfunnsøkonomi, kvantitative forskere hånler av kvalitative, historikere angriper psykologifaget, hermeneutikere torpederer positivister, og poststrukturalister knuser kneskålene til alle de ser». Dette er helt vanlig, enten det er rundt lunsjbordet eller på konferanser.

Også jeg som sosiolog kan delta i samtaler hvor vi fordomsfullt gjør oss morsomme på bekostning av «kvisete realister» eller «ignorante økonomer». Hva realister og økonomer tenker om oss sosiologer, vil jeg helst ikke tenke på.

Den tredje typen debatt, som tidvis også når offentligheten, er ikke knyttet til faglighet og kontroverser i vitenskapen i seg selv, men til forholdet mellom akademia og samfunn og til spørsmål om forskningens frihet og uavhengighet. I slike spørsmål går konfliktlinjene ofte langs andre fronter enn det som er vanlig i rent faglige debatter. For eksempel kan mange positivister og hermeneutikere forenes i motstanden mot den nye ledelses- og styringsfilosofiens inntog i høyere utdanning, mens det finnes andre – også blant disse – som ønsker disse prosessene velkommen.

Den etter hvert relativt langvarige debatten i etterkant av intervjuet Øyvind Eikrem ga til nettstedet Resett er interessant i lys av denne forsøksvise inndelingen, fordi det kobler sammen de to sistnevnte typene debatt. På den ene siden har debatten handlet om ledelsens rett til – i egenskap av ledere – å irettesette ansatte for slike utspill, på den andre siden handler det om hvorvidt innholdet i det Eikrem sa var faglig holdbart. I tillegg er den faglige vurderingen i noen tilfeller også åpenbart påvirket av deltakernes etisk-politiske anskuelser, på begge sider.

Debatten har rent retorisk ikke vært hardere enn vi må tåle. Den må likevel karakteriseres som relativt uforsonlig, i den forstand at mange svikter et sentralt akademisk ideal: å sette seg inn i andres argumenter og vurdere om de gir grunnlag for å korrigere ens eget syn.

Siden jeg ofte ytrer meg kritisk om ledelse og styring ved våre institusjoner, og akter å fortsette med det, kan jeg for balansens skyld gi et eksempel som går i motsatt retning. Dekan Marit Reitan skrev i etterkant av debatten et innlegg om ytringsfrihet og ytringsansvar. Slik jeg leste det, var det relativt harmløst og rundt i kantene, og det hun skriver om ytringsansvar bør være relativt lite kontroversielt.

Men det var det visst ikke. Professor Kristian Gundersen «hoppet i taket» da han leste innlegget, og mener det viser at den akademiske friheten er truet ved NTNU. På samme måte som Eikrem fikk kritikk for konteksten han uttalte seg i (en tragisk drapssak), slik at de mer generelle poengene hans ble gjenstand for lite debatt, tolkes Reitans innspill som en kommentar til intervjuet Eikrem gjorde. Det som saklig sett er et så balansert innlegg at det grenser mot det kjedelige, tolkes altså som en provokasjon. Uten tydelig grunnlag i teksten leses Reitans innlegg som en kommentar til Eikrem-saken. Det finnes knapt en antydning til å komme innleggets egne premisser i møte.

Er man mistroisk, kan man naturligvis tolke Reitans formulering om at ledelsen har et ansvar for å legge til rette for en god ytringskultur som en støtte til den aktuelle instituttledelsens reaksjon overfor Eikrem. Men nettopp konteksten tatt i betraktning, fremstår det for meg som en urimelig tolkning. Dekanen har selv sagt at debatten vil bli ført videre internt, og da er det mest naturlig å lese innlegget som et bidrag til å løfte diskusjonen opp på et mer generelt nivå.

Man skal naturligvis være ytterst forsiktig med å kompromisse med ytringsfriheten. Men i Reitans begrep om ytringsansvar ligger så vidt jeg kan se knapt noe annet enn alminnelige akademiske normer for offentlig samtale: Ikke gjengi meningsmotstandere på en uredelig måte, baser uttalelser på saklighet, begrunnelse og klarhet og ikke gjør meningsmotstandere til stråmenn. Det er vanskelig å forstå at slike normer skal være så provoserende, hvis det altså ikke var for konteksten. Saklighetslæren burde være godt innarbeidet ved våre institusjoner. Både Reitan og NTNUs toppledelse har ellers vært så tydelige som de antakelig kan være på at de i den aktuelle saken står på ytringsfrihetens side.

Temperatur i akademiske debatter er bra, men det er fint om debattene av og til også fører deltakerne opp av skyttergravene.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.