På tross av uventet gode resultater fra hjemmelaget i det siste, greier vi ikke helt å glede oss på toppen av Haugen.

Vi plages nemlig stadig med e-poster om Studiebarometeret fra administrasjonen, der vi mer enn oppfordres til å oppfordre våre studenter til å delta i dette underlige departementale eksperiment.

Vi har tidligere forsøkt å være klare på hva vi mener om denne saken (se Idiotbarometeret og Studiebarometeret atter en gang), men det synes ikke som våre anbefalinger har sklidd helt inn. Derfor ser vi oss nødt til å ta opp saken på nytt, denne gangen enda mer eksplisitt enn sist. De leserne som misliker «te-skje-strategien» får ha oss unnskyldt denne gangen, dette er dessverre nødvendig. Ukens innlegg er en transkribering av en forelesning i spillteori som kanskje eller kanskje ikke er holdt ved HiMolde? Hvem vet?

«Kjære studenter. Hjertelig velkommen til denne forelesningen i spillteori. Sist snakket vi om Fangens dilemma (FD)-spill. Dere husker sikkert det eksemplet vi så på, Norges ustyrtelige hell som følge av at OPEC lagde et kartell på 70-tallet for å heve oljeprisen. Resultatet av denne lovløse, antidemokratiske og anti-økonomiske organisasjonens forbryterske kartell-dannelse gav altså oss, Norge, muligheten til å tjene oss fete på bekostning av stakkars fattige mennesker både i Afrika og andre steder som måtte betale overpris for den nødvendige oljen, og dermed forbli stadig fattigere.»

(Puuuhh, noen lange setninger der på slutten, men vi er tross alt i akademia!)

«Denne gangen tenkte jeg å se på et spill som mange vil hevde er motsatt av FD-spillet. Nemlig et spill der Nash-likevekten også er entydig, men i motsetning til FD-spillet er Pareto-optimal.

Tenk dere to utdanningsinstitusjoner som konkurrerer med hverandre om studentenes svar på Studiebarometeret. Joda, det høres kanskje litt urealistisk ut. Bare to institusjoner og betyr egentlig dette barometeret noe som helst? Men, dere har nok innsett nå at i spillteorien gjør vi av og til litt urealistiske forutsetninger. Sist forutsatte vi jo at OPEC kun hadde to medlemmer og slik er det jo ikke. La oss for sikkerhets skyld være enda litt mer urealistiske; la hver utdanningsinstitusjon representeres med en student der studentens svar på dette herlige måleinstrumentet er beslutnings-variable i spillet vi skal formulere. La oss (som vanlig) forenkle ytterligere. Vi slår sammen alle spørsmål i barometret til ett, og alle mulige Lichert-skalaer til en enkel binær beslutning; positivt eller negativt svar på spørreskjemaet som gir input til barometeret.»

Vårt spill består altså av to spillere; for å gjøre ting litt hjemmekoselige kan vi jo navngi spillerne som HiMolde og NTNU. Disse to skal altså hver for seg (og samtidig, eller i alle fall uobservert av hverandre) beslutte om de skal besvare spørsmålene i studiebarometeret positivt eller negativt.

Da har vi definert begge spillerne (NTNU og HiMolde), deres strategier (+/-) og at spillet er simultant (og altså ikke sekvensielt).

Da gjenstår det i henhold til det ‘spill-definisjons-skjemaet’, vi i alle fall burde ha lært nå, å avklare pay off-strukturen i spillet. Altså hvilke nyttemessige konsekvenser spillernes kombinerte strategiske valg har.

La oss starte med følgende spørsmål: Hvorfor kan studenter tenkes å ville klage på sin egen institusjon? En ung kar fra utlandet rekker etterhvert opp hånda og antyder på et litt gebrokkent engelsk at «det kan faktisk være mye å klage på, også her. Ikke minst er det enkelte forelesere som ikke synes verken å forstå eller formidle det stoffet som inngår i pensum».

Jeg hadde forventet denne typen input og prøver meg først med standardsvaret:

«Hva er det du sier? Her ved HiMolde er det jo bare superflinke forelesere.»

Resten av studentene ler litt (også som forventet), men den unge utlendingen er mer halsstarrig enn som så:

«Ta nå deg, professor Haugen, som et eksempel. Håndskrifta di er fullstendig uleselig og du nekter konsekvent å gi ut forelesningsnotater på Powerpoint. Hva tror du vi studenter synes om det?»

Jeg blir litt svar skyldig, men bruker rutinen og en klassisk «vri seg-unna»-taktikk:

«Ok, la oss si at dere er misfornøyde med min forelesningskvalitet og velger å ‘rapportere’ meg som udugelig ved utelukkende negativ tilbakemelding via Studiebarometeret. Hva oppnår dere med det? Dere er vel kjent med det norske stillingsvernet og i så måte er det beste dere kan oppnå å få byttet ut meg med en annen foreleser. Er dere riktig uheldige forblir jeg deres foreleser i dette semesteret, det tar jo litt tid å få til slike skifter, mens dere risikerer å møte meg igjen i et senere år og dermed antagelig et viktigere kurs ettersom det vi som institusjon stort sett kan gjøre i slike situasjoner er å flytte kurs og foreleser.»

«Selvsagt kan det å få utbringe en klage ha en verdi i seg selv,» forsetter jeg raskt, «men det er tross alt liten gevinst i det i forhold til å bli utsatt for meg i to kurs i stedet for ett.»

De fleste studentene nikker og synes enige i dette resonnementet.

«Hva med alternativet, gi bare positiv feedback? Er det noe negativt forbundet med det?»

En lyshåret sørlandspike på første rad utbryter lett rødmende:

«Det kan innebære løgn, og professoren vil vel ikke anbefale oss å lyve?»

Jeg har allerede forutsett løgn-argumentet, og repliserer raskt:

«Husk, at i bibelen er løgnen knyttet til din neste. Et spørreskjema kan vel knapt sies å være noens neste?»

Det ser ut som de fleste studentene aksepterer denne argumentasjonen.

«Da er vi tydeligvis enige om at konsekvensen av å svare positivt eller ikke antagelig er veldig liten. Men,» og jeg uthever dette men-et, «dette er under forutsetning om at begge spillerne, HiMolde og NTNU, velger lik strategi.

Hva om det ikke er slik, hva om NTNU roser NTNU, mens HiMolde rakker totalt ned på egen institusjon?

«Jo,» sier jeg, «da har vel barometeret en virkning. da vil nemlig studentene på NTNU framstå for kommende studenter og arbeidsgivere som lykkelige, tilfredse og vel fornøyde med sine studier, mens HiMolde-studentene kanskje ikke makter å lære noe som helst slik de mistrives. Et slikt utfall er åpenbart ugunstig for oss med henblikk på framtidig studentrekruttering, men det er minst like ugunstig for dere. Hvem vil ansette en misfornøyd og kunnskapsløs HiMolde-student med en verdiløs bachelor-grad.»

Studentene nikker heftigere nå, de skjønner åpenbart poenget.

«Ok», avslutter jeg, «da er vi enige om at den studenten som svarer positivit blir glad og lykkelig om den andre svarer negativt. Da blir selvsagt den andre mindre lykkelig. Vi har altså identifisert tre mulige pay off-utfall i spillet. Nøytral, ulykkelig og lykkelig. For å være moderne og ungdommelige, og siden det snart er helg, kan vi kanskje bruke emoji-er (😐,  😦 og 🙂) for å symbolisere pay off i spillet. Da er vi altså enige om at spillet kan formuleres – på normalform – som følger:»

(Jeg viser fram figuren nedenfor på videokanonen.)

«Som der sikkert ser,» fortsetter jeg, «har jeg også funnet beste svar for begge spillerne, rød sirkel for HiMolde og rødt kvadrat for NTNU.  Dere ser da forhåpentligvis også at Nash-likevekten innebærer at begge spillerne velger + som strategi, og dermed velger å besvare spørreskjemaet positivt.

Om dere husker tilbake til starten av kurset og begrepet dominante strategier, vil dere kanskje også innse at den entydige Nash-likevekten i dette spillet er en såkalt Nash-likevekt i dominante strategier.

Et slikt spesialtilfelle av en Nash-likevekt er, som dere burde huske, en spesielt sterk prediksjon for hvordan spillerne bør agere,» avslutter jeg.

En student jeg ikke har lagt merke til før utbryter kjapt: «Altså, det du sier professor Haugen, er at rasjonelle og fornuftige studenter bør forstå at de slett ikke har noe å tjene på å klage via Studiebarometeret? Vet de sitt eget beste, skamroser de sin egen institusjon, for det tjener både studenter og institusjon på?»

Jeg tenker meg om et øyeblikk og svarer: «Nei, min jobb er å lære dere spillteori, ikke fortelle dere hva dere bør svare på et spørreskjema. På den annen side, dere er vel fornuftige?»

Heia Molde!

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.