For en gammel bedriftsøkonom som meg selv, så virker begrepet sirkulær økonomi å være en overflødig presisering.

Av RASMUS RASMUSSEN, 1. amanuensis i bedriftsøkonomi, HIMolde

For en bedriftsøkonom er det en selvfølge å ta hensyn til eksempelvis eventuelle utrangeringskostnader ved oljeinstallasjoner i Nordsjøen, når disse en gang i framtiden ikke lenger er i produksjon og må fjernes. Selv om analysen har en kort tidshorisont, må slike effekter estimeres og inkluderes.

Likefult er begrepet sirkulær økonomi, sirkulær logistikk, etc. blitt moteord, ofte brukt av politikere som anklager private aktører for kun å tenke kortsiktig profitt. Men det er virkelig på tide å innføre begrepet sirkulær også i det offentlige – der er korte tidshorisonter institusjonalisert som det normale. Dette er en langt større prinsipiell metodefeil enn tekniske regnefeil. Når får vi sirkulær politikk? Politikerne minster troverdighet når de forlanger langsiktighet av alle andre enn seg selv.

For Nordøyvegen innebærer dette at vedlikehold og driftsutgifter må sees i et livslangt perspektiv. Det inkluderer også renoveringskostnader, og kostnader med å fjerne eksempelvis broer når den tid kommer. Men samtidig må selvfølgelig også inntektene sees i samme perspektiv.

Nylig har metodefeil angående kontantstrømmene for Nordøyvegen vært påpekt. Der har nominelle verdier og realverdier blitt blandet sammen. Det gir ikke mening å sammenligne verdier av ulik enhet og benevning, det er derfor viktig å presisere hvilken type kontantstrøm det dreier seg om.

I nåverdiberegningene må det derfor presiseres om det er nominelle eller realverdier som står over brøkstreken. Men det må også presiseres om det er en totalkapitalkontantstrøm eller egenkapital, fordi enheten under brøkstreken, kapitalkostnaden, må være i samme enhet som tallet over brøkstreken, når nåverdien beregnes. En må videre angi om det er nåverdianalyser med eller uten hensyn til usikkerhet, siden dette også har betydning for kapitalkostnaden. Feil type kapitalkostnad er også en metodefeil, hvor selv eksperter tidvis trår feil.

I samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger er finansieringen irrelevant. Slike analyser skal være fri for enhver form for subsidiering. Den slags politiske vurderinger skal foretas i ettertid, og helt åpent, slik at alle kan se graden av subsidiering. På dette området begås den hyppigste og største metodefeilen, man skjuler subsidieringen fordekt i analysene. Politikerne roper om krav til etikk i det private næringsliv, men synes å glemme seg selv. I siviløkonomutdanningen ved Høgskolen i Molde, og i Norge for øvrig, er det et obligatorisk kurs i etikk. Finnes et tilsvarende krav til politikere?

For fylkeskommunen og Nordøyvegen betyr det at kontantstrømmen uten subsidier må vurderes separat – utskilt fra kontantstrømmen for lån, kommunale bidrag, statlige refusjonsordninger, etc. I dagens praksis forsøker politikere å gjemme slike forhold, og blander alt inn i samme analyse. Dermed kan de legge enda litt ekstra politisk godvilje til, om det skulle trenges, for å få prosjektet til å framstå som lønnsomt.

Dette er den største metodefeilen av alle. Dermed får ingen full oversikt over den totale subsidieringen. Politikerne er selvsagt i sin fulle rett til å subsidiere ulike prosjekter, og prioritere noen investeringer foran andre. Men det er uetisk å forsøke å tildekke graden av subsidiering ved å manipulere de økonomiske analysene.

Nordøyvegen er her et skrekkeksempel, som har motivert fraksjoner til å lage sine egne analyser, i suveren forakt for de organer som har dette ansvaret.