Vi blir ofte beskyldt for å være gammeldagse og konservative her oppe på toppen. Ikke så rent sjelden hører vi (gjerne ad omveier) at «denne gjengen er imot alt nytt», «alt skal være som det alltid har vært» o.s.v.

Av HAUGEN og TURID AARSETH, ERLEND VIK og INGUNN GJERDE (medforfattere)

Vi føler oss derimot som både progressive og radikale, nysgjerrige og tidvis til og med nytenkende. Vi har vel en liten mistanke om at våre holdninger til nymotens påfunn som VAR og (gud forby) 3-poeng-for-seier i fotballen kan være noe av årsaken (Se Føre VAR). Vi innser nok at forsøk på logisk argumentasjon for hvorfor både VAR og 3-poeng-for seier er direkte ødeleggende for det vakre spillet lett faller på steingrunn og velger derfor denne gangen å gå motsatt vei.

Nå skal vi lansere endringer i fotballen som gjør den bedre, ikke verre. Nå skal det bli slutt på beskyldningene om gamle, gretne gubber (og kjerringer). Nå skal vi jammen trykke til.

Forslaget er enkelt, men krever en viss faglig tilnærming. I moderne finansieringsteori er begrepet spesifikke eller irreversible investeringer viktig. Dette dreier seg om å bygge objekter, gjerne objekter som skal brukes til helt spesielle formål, noe som gjør investeringen (og dens eventuelle fremtidige verdi) avhengig av formålets aktivitetsnivå. Typisk er det også gjerne slik at dette formålet er omtrent det eneste investeringen kan brukes til, og salgsverdien av investeringsobjektet er betydelig lavere enn investeringskostnaden om formålets aktivitet bortfaller. Permanente oljeinstallasjoner til havs – langt unna andre slike – er typiske eksempler, men også fotballbaner kan i noen grad passe inn i begrepet. Riktignok kan fotballbaner ha alternative anvendelser, som konserter eller lignende arrangement, men om MFK skulle flytte til Trondheim, ville nok det ha vært vanskelig å selge Aker stadion til en pris i nærheten av byggekostnaden[1].

Problemet med slike irreversible eller spesifikke investeringer er gjerne å vurdere lønnsomheten av dem, spesielt om det er usikkerhet knyttet til formålets fremtidige aktivitetsnivå. Så irreversibilitet er ikke nødvendigvis gunstig, av flere svært så faglige årsaker.

I fotballen finnes det eksempler på svært så irreversible mekanismer. Gule og røde kort er irreversible, de kan ikke trekkes tilbake. Vårt forslag er derfor å endre reglene for gule kort!

Vi har tro på at «reversiblisering» er fornuftig. Vårt forslag er enkelt og billig, og vil heller ikke påvirke spillet negativt i noen retning. Det vil tvert imot bringe symmetri inn i den irreversibiliteten som disse kortene utgjør. La oss innføre et nytt kort – gjerne som antydet i bildet øverst. Dette smilefjeskortet gis til spillere som utfører spesielt positive handlinger på banen. Hjelper med- og motspillere som er skadet, gjør dommer oppmerksom på at det to baller på banen, spiller ballen pent til motstanderen når motstanderen har fått et frispark etc. Her er mulighetene mange. Dette vil bringe positivitet inn i spillet, men viktigst av alt, et smilefjes-gult-kort vil oppheve et normalt gult kort («reversibiliseringen»).

Enkelte vil nok allerede innvende at dette vil føre til mye tøffere spill ettersom den taktiske spiller nå – ved å gjøre noen gode gjerninger innimellom – kan oppheve gule kort og dermed spille langt tøffere enn før. Vi velger imidlertid å tro på det gode i mennesket, og mer enn antyder at den katolske kirke har overlevd i århundrer basert på helt tilsvarende prinsipper – synd og tilgivelse.

Vi tenker at smilefjeset er ungdommelig og burde gi gjenklang i den yngre generasjonen som åpenbart har behov for å rive seg løs fra YouTube, Instagram og det som verre er – f. eks. dataspill, og komme seg på kamp. Denne ungdommelige uttrykksformen, de såkalte emojis, er nettopp det som kan trekke barn og ungdom tilbake til omverdenen og bytte ut klamme gutte- og jenterom med frisk luft og (i alle fall) litt fysisk aktivitet.

Det er selvsagt umulig å ikke komme inn i en diskusjon om smilefjesets opprinnelse når slike forslag etableres. Et kjapt Google-søk overrasker kanskje noen, når det viser seg at denne farsotten (emojis) ikke er av så ny dato som en kunne tro. Den amerikanske informatikkprofessoren, Scott Fahlman oppfant nemlig smilefjeset allerede i 1982, for snart 40 år siden:

I propose that the following character sequence for joke markers:   

Read it sideways. Actually, it is probably more economical to mark things that are NOT jokes, given current trends. For this, use:  

Scott Fahlman’s opprinnelige e-postdefinisjon av smilefjeset.

Denne oppdagelsen gjør oss i godt humør. Det faktum at en tørr informatikkprofessor fra Carnegie Mellon-universitetet i USA har funnet opp noe så ungdommelig, styrker oss i vår tro på akademias relevans. Vi forlater kaffepausen plystrende og i godt humør, til og med optimistiske med hensyn til snarlig besøk fra NOKUT.

Heia Molde!

[1] Eksemplet kan muligens oppfattes som søkt, eller kanskje til og med akademisk, men dette er faktisk hverdagen i USA.