Samfunnsvitenskapen er, for å bruke sosiologen George Ritzers ord, flerparadigmatisk.

Knapt noen gang har det eksistert ett overordnet perspektiv som har samlet mer eller mindre alle fagmiljøer under én paraply, med en felles ambisjon og felles referanseramme når det gjelder teori eller metodisk framgangsmåte. Samfunnsvitenskapens mangfold gjør et slikt prosjekt lite realistisk.

Dette har ikke hindret mange mindre miljøer i å ha ambisjoner om faglig enhet. De har gått inn for å få flest mulig andre til å forstå at ens eget miljø representerer en selvsagt byggestein for all samfunnsvitenskap, som det er underforstått at alle bør samle seg om.

Et kort tilbakeblikk på norsk samfunnsvitenskaps historie illustrerer dette. I 1970-årene var det ikke så rent få som mente at marxismen kunne fungere som samlende ramme for all samfunnsvitenskapelig forskning. I 80-årene kom debatten om teorien om rasjonelle valg, som ble importert til sosiologi og statsvitenskap fra økonomi, og som ble sagt å kunne utgjøre samfunnsvitenskapens universelle grammatikk. 90-årene var tiåret for de postmoderne perspektiver, hvor samfunnsvitenskapen heller så til humanistiske fag enn til økonomi og naturvitenskap for å hente inspirasjon, og all forskning som ikke tok hensyn til språket ble ansett som naiv.

Det siste tiåret har vi sett en vending mot mer naturvitenskapelig inspirasjon. Det er mange samfunnsvitere som mener at innsikter fra blant annet biologi og evolusjonspsykologi på sikt vil kaste om på all samfunnsvitenskap.

Felles for både marxismen, teorien om rasjonelle valg og postmodernismen var at de store ambisjonene ikke lyktes. I stedet for å erobre samfunnsvitenskapen, ble de – i hvert fall til dels – verdifulle tilskudd til det perspektivmangfold som alltid har rådet grunnen. Jeg regner med at det samme vil skje med den biologisk orienterte sosiologien – de bidrar verdifullt på mange felt, men vil være langt unna å skape noe behov for nyorientering hos forskere som arbeider med helt andre typer problemstillinger.

Den senere tids orientering mot biologi og naturvitenskap er imidlertid interessant også på en annen måte, fordi den representerer en revitalisering av tenkemåter som positivismekritikken fra 60- og 70-årene et godt stykke på vei lyktes i å delegitimere. De sentrale elementene i positivismekritikken kan presenteres på mange måter, men et sentralt poeng var, for å si det med sosiologen Lars Mjøset, at menneskelig handling er knyttet til en meningsdimensjon som ikke kan reduseres til observasjoner av rent utvendige forhold. Positivismekritikken avviser tanken om å importere den naturvitenskapelige tenkemåten helt og holdent til samfunnsvitenskapen. Naturvitenskapen studerer forhold som i seg selv ikke har mening, mens samfunnsvitenskapen studerer handlinger, prosesser og strukturer som allerede er ladet med mening av aktørene selv. Lysets hastighet forblir upåvirket av at vi måler den, mens aktørers handlinger og praksiser prinsipielt kan gå i dialog med forskning på slike fenomener.

I hvilken grad denne fundamentale forskjellen har konsekvenser for samfunnsforskningens teori og metoder er likevel omstridt, og vil fortsette å være det. I framgangen for den mer biologisk baserte samfunnsforskningen ligger det selvsagt et naturvitenskapelig paradigme til grunn, og det er for tidlig å si hvor langt dette perspektivet vil rekke. Det vi kan si rimelig sikkert, er imidlertid at det vil være langt unna noen gang å erstatte all samfunnsvitenskap, slik enkelte drømmer om. I så fall ville den opphøre å eksistere nettopp som samfunnsvitenskap. Dette er enhetsvitenskapens posisjon, og det er antakelig et lite realistisk program.

Men det er også en annen trend som peker i samme retning og som tilsynelatende har fått økt innflytelse, ikke minst når det gjelder forholdet mellom forskning og offentlig politikk. Det dreier seg om utbredelsen av såkalt evidensbasert praksis i offentlige institusjoner, hvor særlig skoler og barnehager de siste årene har vært gjenstand for omfattende utprøving og påfølgende debatt. De som går tydeligst inn for en slik praksis, argumenterer på måter som ligger positivismen og enhetsvitenskapen nær.

I skolen er Thomas Nordahl blitt et symbol for insisteringen på evidensbasert praksis, eller på at innsats i skolen i størst mulig grad må være forskningsbasert, som han kaller det, for eksempel i dette foredraget. Motsatsen til forskningsbasert kunnskap er for Nordahl det han kaller ideologi eller erfaringer, som nok kan være nærliggende fyrlykter fra lærernes eget perspektiv, men som svikter nettopp fordi det ikke er forankret i «evidens». Normen er at det skal kunne påvises en kausal sammenheng mellom innsats eller tiltak for eksempel å styrke læringen på den ene siden, og resultater på den andre siden.

I samme gate har Willy Tore Mørch, i en polemikk med Solveig Østrem, argumentert for at det både i barnehager og skoler har vært slik at «altfor lenge har fagpersoner i disse fagområdene fått lov til å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing».

Slike synspunkter er viktige uttrykk for ny-positivistiske tendenser. De er ny-positivistiske fordi de bygger på et mer eller mindre enhetsvitenskapelig premiss, nemlig at sammenhenger mellom tiltak og læring kan identifiseres som om det var snakk om naturvitenskapelige fenomener. De er viktige fordi de faktisk har konsekvenser for hvordan institusjoner utformes politisk.

Men Nordahl og Mørch har naturligvis motstandere. Spesielt tydelig har det vært i spørsmålet om skolen, fordi mye av kritikken mot Oslo-skolen har kretset rundt hvordan den er blitt designet med utgangspunkt i ønsket om mer evidensbaserte innsatser for å styrke læringen. På den ene siden kan man som Svein Sjøberg peke på at de forhold som forskningen dokumenterer, er langt mer komplekse og tvetydige enn den versjonen som overføres til politisk handling skulle tilsi. På den andre siden kan man, som den mye omtalte osloskole-kritikeren og oslolæreren Simon Malkenes, peke på at «evidensen» ofte er bygget på langt tynnere datagrunnlag enn for eksempel Nordahl vil ha oss – og ikke minst politikere og byråkrater – til å tro.

Her er jeg imidlertid mer interessert i den kritikken som Solveig Østrem reiser i et svar til Willy Tore Mørch, nemlig at Mørchs insistering på at spørsmålet om hva som virker er uavhengig av etikk, eller sagt på en annen måte: Uavhengig av hvordan barn og ungdom selv vurderer innsats og tiltak. Det er her innsiktene fra positivismekritikken blir særlig tydelige.

Lærere er ikke bare instrumenter som eksponerer barn for bestemte stimuli, de er mennesker i interaksjon med andre mennesker (elever). Det er en relasjon som ikke kan gripes rent naturvitenskapelig. Lærere må bruke sin egen personlighet og sine egne egenskaper overfor elevene, det er en uomgjengelig del av det å være lærer. Hvis ikke kunne de godt erstattes med en robot. Når evidens-entusiastene ber politikere og byråkrater om å avvise lærernes metodefrihet, er det grunnleggende sett å avvise både dem og elevene som handlende subjekter.

Mørch er som nevnt opptatt av at det han kaller «ideologi» og dens oppheng i «postmodernisme og kvalitative narrativer». Det er mulig han kaller det postmoderne fordi begrepet langt på vei er delegitimert i samfunnsvitenskapen i dag, men det er selvsagt intet «postmoderne» ved positivismekritikkens grunninnsikt. Positivismekritikkens kanskje viktigste stemme i Norge i perioden mellom 1960 og 1990, Hans Skjervheim, var tvert imot eksplisitt avvisende overfor de sentrale premissene i postmoderne filosofi.

Vurdert som én tilnærmingsmåte blant flere er det mye fornuftig ved ønsket om å dokumentere effekter. Men det er arrogant å avfeie forskning basert på andre tradisjoner enn den naturvitenskapelige som synsing og ideologi. En kritikk av slik enhetsvitenskapelig ignorans kan godt bygges på en fornyet positivismekritikk.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er spaltister i Panorama.