Så var vi i gang igjen. En kollega av meg sukket: «Og så vi som har hatt det så rolig de siste årene …»

Bare noen timer ut i styremøtet i forrige uke kunne en merke engasjementet i gangene i A-blokka. Det virket som at alle var overrasket over at vi vurderer ekteskap med en ny partner, Høgskolen på Vestlandet (HVL). Ingen syntes å vite noe om at sonderingene allerede var kommet godt i gang, og at det nå gjaldt å få styrets velsignelse for å fortsette prosessen.

Den store omstruktureringen i sektoren som bølget over landet fra 2015 og utover, kom for noen som julekvelden på kjerringa. Riktignok hadde statsråden året før sendt et ganske så tydelig brev om at vi skulle vurdere vår institusjons plass «i en sektor med færre institusjoner». Her i Molde brydde vi oss tilsynelatende ikke så mye om det. For dette har vi hørt før, det var gamle toner. Nok en skremmeskudd fra dem som ville ha sentralisering og konsolidering.

Vi snakket pliktskyldigst med Høgskolen i Ålesund før vi takket pent nei til dem. Vår spåmann i østre hjørne påstod skråsikkert at NTNU kom aldri til å fusjonere med Høgskolen i Ålesund. Slik gikk det som kjent ikke, og snart var 33 institusjoner blitt til 21. På overtid fattet styret i 2016 vedtak om at høgskolen burde fusjonere med NTNU, og i 2017 fikk vi 2,3 millioner til utredning av samarbeid med NTNU. Der har struktursaken stått, frem til NTNU meldte i sommer at de ikke ønsket å gå videre med samarbeidsavtale.

Denne gangen er utgangspunktet et ganske annet. På styremøtet uttalte rektor at det ikke var noe press fra departementet om å gå inn i fusjonssamtaler. Det kan nok stemme, for det synes ikke å være noe politisk interesse i å konsolidere sektoren ytterligere. Den tidligere kunnskapsministeren har til og med uttalt at sammenslåingene hadde gått over all forventning, og at landets høgskoler og universitet var ferdig slanket.  Det politiske klimaet har endret seg, påvirket av protester fra bunadsgeriljaer og bekymring knyttet til små campuser som trues av nedleggelse eller føler seg skvist i rollen som utpost i en stor institusjon. Sentraliseringsvinden har snudd, og politikerne forstår at det ikke akkurat er valgflesk å fortsette med den slags politikk.

Da fusjonsdebatten raste ivret vårt regionale næringsliv for å få til en fusjon med NTNU. Det var derfor stor jubel høsten 2017 da vår nyvalgte rektor i møte med Molde Næringsforums medlemmer, kunne proklamere at fusjon med NTNU var alternativ 1, 2 og 3. Selvstendighet eller andre fusjonspartnere var ikke aktuelle alternativer. Etter hvert som NTNU-sporet har bleknet hen, har det vært stille fra næringslivet. Vi opplever ikke press fra den kanten om å fusjonere, og det er vanskelig å se for seg at næringslivet skulle være like interessert i en fusjon mot sørvest, som de var mot Trøndelag.

Ikke press fra omgivelsene altså, og heller ikke et tema som har vært debattert internt. Hvorfor kommer denne saken opp nå? Denne gangen er prosessen visstnok blitt initiert av en invitasjon fra Høgskolen på Vestlandet, som ønsker å styrke sine muligheter til å bli et profesjonsuniversitet. Dette ifølge Khrono, hvor en kan finne den slags informasjon. For vi vet strengt tatt ikke så mye om hva som har foregått i samtalene som allerede har funnet sted, eller motivene som ligger bak. Ifølge styrepapirene før møtet i forrige uke, ble det visst mottatt en invitasjon til et møte den 10. oktober som rektor og høgskoledirektør hadde deltatt på, og et senere oppfølgingsmøte mellom rektor og HVL, i tillegg til såkalte uformelle samtaler.

Det er stort sett det eneste vi vet så langt. Dialog med ansatte prioriteres ikke, av en eller annen grunn.

Vi er helt klart en liten institusjon i et landskap med store institusjoner, som er en situasjon som kan utvikle seg til å bli krevende. Mange opplever likevel at singletilværelsen er ganske så bra, og at det ikke er noen grunn til å vurdere ekteskap. Som single kan vi bestemme det meste, i alle fall så lenge studentene strømmer til, publiseringen går unna, og vi har legitimitet i våre omgivelser.

Det ser jo egentlig ganske bra ut: Søkertallene øker år for år, vi har nettopp fått en kraftig forbedring på studiebarometeret og publiseringstallene likeså. Det har kommet på plass avtale med regionale bedrifter innen IT, vi har fått et såkalt «Technology Transfer Office» (TTO), vi er involvert som partner i Smart-Molde prosjektet, og nye studier har blitt opprettet i Molde og Kristiansund over en relativt lav sko.  Statusen som vitenskapelig høgskole som logistikk står støtt, for nå skal alle studentene våre få logistikk-kompetanse. Alle piler synes å gå i riktig retning, i alle fall de tallene i liker å trekke frem.  Om alt går som det suser, hvorfor endre på sivilstatusen da?

I denne kronikken skal jeg ikke mene noe om fusjon som strategi er fornuftig eller ikke. Jeg tenker at det enda er for tidlig å konkludere med at det var lurt av oss å stå på perrongen da alle fusjonstogene gikk i 2015, og vi havnet på restetorget hvor dating-interessen har vært laber. I alle fall frem til nå.

Jeg tenker at vi står overfor flere utfordringer som er viktige faktorer når vi skal vurdere vår langsiktige utvikling, og om vi bør gjøre noe med vår status som singel. Flere av oss har i mer eller mindre formelle diskusjoner ytret bekymring om utviklingen i studiepoengsproduksjon for institusjonen som helhet og enkelte studieprogram spesielt, økonomi, gjennomstrømming på doktorgradsprogrammet i logistikk, likestilling, og for lavt nivå på ekstern finansiering, for å nevne noe. Men uten at det har ført til noen synlige og gode tiltak for å gjøre noe med dette. Ifølge rektors julebrev har vi god grunn for å gå inn i det nye tiåret med godt mot som singel. Vi er enda frisk og rask, og med høye karriereambisjoner.

Da vi skulle legge ny strategi i høst, hadde det vært betimelig med en bred debatt om veien videre.   Om vi skulle gjenoppfriske fusjonsdebatten eller la det ligge, etter den kalde skulderen fra NTNU i sommer. Jeg registrere i alle fall ikke at det temaet lå på bordet da vi kjørte strategiprosessen. På min avdeling snakket vi mest om alt det spennende vi hadde lyst å gjøre, som ikke var så rent lite, om vi bare hadde hatt mer ressurser.

«Det er ikke noe vits i å gifte seg nedover», så de ene ansattrepresentanten i styret med henvisning til de to aktuelle ekteskapskandidatenes publiseringstall. Det skapte en viss oppmerksomhet selv utenfor vår egen lille andedam. Jeg tenker at det ikke er et sentralt poeng i denne sammenhengen. Publiseringspoeng er ikke den eneste måleparameteren, og kanskje heller ikke den mest relevante, for å vurdere om vi skal gå videre med en prosess med HVL eller ei. Innenfor mitt eget fagfelt kjenner jeg flere gode og produktive forskere ved HVL, som det helt sikkert kunne vært interessant å diskutere et tettere samarbeid med. Men siden dette synes å være en prosess uten involvering av fagmiljø, tyder det på at det ikke er faglig samarbeid som er hovedfokuset for disse sonderingene som øverste ledelse har startet, og som nå har fått styrets velsignelse til å fortsette med.

Som faglig ansatt er jeg opptatt av at denne typen prosesser forankres blant de ansatte. Da er det helt nødvendig med felles fora som allmøter, hvor de ansatte i fellesskap får anledning til å diskutere veien fremover, om hvilke alternativer som kan sikre en sterk faglig utvikling av vår institusjon. Det første steget kunne være å gjenopplive allmøtet som arena for informasjon og diskusjon.

Det kan se ut som at den potensielle bruden ikke har tatt den nødvendige indre samtalen før hun nå går videre til neste date med frieren. Er det dette hun egentlig har behov for og ønsker? Det høres ikke ut som oppskriften for et godt ekteskap, om det skulle bli aktuelt. Selv om styret og øverste ledelse etter sin kunnskapsinnhenting skulle komme til å mene at dette er et fornuftsekteskap.

PS! Etter at artikkelen ble sendt inn til redaksjonen har det blitt publisert to innlegg som retter kraftig kritikk mot ledelsens prosess med HVL. Direktøren har også kalt inn til allmøte med temaet «dialog rundt samtaler med HVL»

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.