I alle fall nesten alle. Om vi ser bort i fra Trump, en håndfull klimaskeptikere som baserer seg på forskning kjøpt av store forurensende industriaktører, eller marginale og tilsynelatende kunnskapsløse grupper som starter folkeaksjoner mot alt som potensielt kan gjøre noe dyrere eller vanskeligere for «folk flest».
Uansett, temaet bærekraft synes å være overalt. Vi overstrømmes av en stor mengde konferanser, seminarer og workshops om temaet. Mange organisasjoner har innarbeidet ordet bærekraft i sine visjoner og strategier, og flere klyngeorganisasjoner har i de senere årene begynt å fokusere på bærekraft. Her i Molde har kommunen nylig avholdt folkemøte om bærekraft. Her kunne kommunens innbyggerne få vite at administrasjonen arbeider med den første felles samfunnsplan som vil basere seg på de 17 bærekraftsmålene til FN. Vår nærmeste klyngeorganisasjon, iKuben, hadde bærekraft som sitt hovedtema på fjorårets «Vårslepp», med gode foredragsholdere fra nær og fjern som virkelig fikk frem alvorlighetsgraden i det som skjer med vår planet.
Bærekraft er definitivt blitt et hett tema. Jeg tenker at det er veldig bra, for det er ikke mange årene siden en ble sett på som en raring om en snakket om redusert konsum og om reduksjon i norsk oljeutvinning. I alle fall om en ville bli tatt seriøst i næringslivskretser, hvor økonomisk vekst har vært det overordnede målet.
Jeg har enda friskt i minne en kjent Høyre-statsråd som for et par år siden spurte en forsamling med sunnmørske næringslivsledere om hvem som var imot konsekvensutredning av Lofoten. Ingen rakk opp hånda. Nå er temaet om en sluttdato for oljeutvinning blitt legitimt i stort sett alle politiske kretser. Det har skjedd en stor holdningsendring på kort tid. I alle fall om en skal dømme ut i fra den politiske ordskiftet, og organisasjoners tydelige signaler om at de er svært opptatte av bærekraft. All denne oppmerksomheten om bærekraft er som en våt drøm for en gammel miljøverner. Det er som en nesten ikke kan tro det.
Likevel får jeg en litt uggen følelse av å ha opplevd dette før. At alle løper i takt og snakker om det samme. Denne gangen om bærekraft, tidligere om andre tema. Det er ikke så lenge siden digitalisering var på alles lepper, og bedriftsledere og andre gikk mann av huse for å delta på et utall konferanser og seminarer om dette store som hadde så mange fine navn: Industri 4.0, Den fjerde industrielle revolusjon, Industrielt Internett, med assosierte termer som Internet of Things (IoT), kunstig intelligens, Virtual eller Augmented Reality (VR/AR), Big Data, Blockchain, additiv produksjon, automasjon, muliggjørende teknologier o.sv. Alt kom til å endre seg, og vi måtte alle være forberedt for å overleve. Det verste en kunne gjøre var å sitte stille i båten mens samfunnet ble totalt endret, for da kunne det faktisk gå rett vest. For disruptive teknologier viste ingen nåde.
Regjeringen satte ned et digitaliseringsutvalg, og vi fikk et toppindustrisenteret som senere fikk det klingende navnet Digital Norway. Vi som hadde vært med på digitaliseringsbølgen på 90-tallet undret i det stille på hvorfor akkurat dette var en revolusjon når ingen brukte ordet tidligere, da arbeidslivet virkelig endret seg som følge av informasjonsteknologiens fremmarsj (i min bedrift var vi den gang mest opptatt av kvalitetssirkler og Business Process Reingeneering). At ny teknologi skaper endringer er udiskutabelt, og det er mye som skjer ute i organisasjonene som følge av at ny digital teknologi gir nye muligheter.
Likevel virker det som at den massive oppmerksomheten om dette er blitt betraktelig redusert. Det er ikke like mange konferanser om temaet, og skrives ikke like mye. Kan det være slik at vi har fått en arvtaker i bærekraft? Betyr det i tilfelle at bærekraft er et tema som vi er opptatte en stund av før vi haster videre til neste tema? Er bærekraft blitt en ledelsesmote, noe som organisasjoner smykker seg med for å vinne legitimitet i sine omgivelser?
Om det skulle vise seg å være slik, er det faktisk krise. For vi kan ikke kan behandle temaet bærekraft som vi behandler andre tema som kommer og går. Menneskeheten står overfor en svært alvorlige situasjon hvor menneskelig aktivitet truer naturen og betingelsene for liv på jorden.
Det er en situasjon som kraver rask handling, handling som skal bidra til å redusere de negative virkningene av menneskers økonomiske aktivitet. Nettopp derfor er organisasjoners oppmerksomhet mot bærekraft særdeles viktig. Forutsetningen er imidlertid at denne oppmerksomheten har et faktisk innhold. Som betyr at vi ikke bare snakker fine ord om bærekraft, men at vi faktisk gjøre noe. Beslutninger som tas på alle nivå i samfunnet må sees i lys av bærekraft.
Vi må hele tiden stille oss spørsmålet: Hvordan vil akkurat denne beslutningen påvirke vårt felles miljø og betingelsen for fremtidig liv? Det hjelper så lite å signalisere gjennom strategier og snakke om at bærekraftig er viktig, om ikke handling føler ord.
Min bekymring er ikke uten grunn, for det er ikke vanskelig å finne eksempler på at ordet bærekraftig misbrukes. Et ganske ferskt og regionalt eksempel er gondolsaken i Åndalsnes, som jeg skrev et innlegg om i høst: Med gondol til bærekraftshimmelen? Av forkjemperne for gondol ble denne – sammen med økt cruiseturisme, trukket inn i planen for et bærekraftig reiseliv i Åndalsnes.
Kritikerne mente at hverken gondol eller økt cruiseturisme vanskelig kunne sees på som bærekraftig. Ikke bare fordi installasjonen i seg selv innebar et inngrep i naturen, men også fordi at en stor del av markedsgrunnlaget for gondolen var basert på cruiseturisme, som er kjent for å representere en utfordring for miljøet. Hvordan er det mulig å forene dette med å markedsføre seg som bærekraftig destinasjon? Svaret skulle visst ligge hos Innovasjon Norges sertifiseringsordning for bærekraftige reisemål. Disse hevdet at merket for bærekraftige reisemål ikke nødvendigvis innebærer at reisemål som godkjennes i merkeordningen er bærekraftige, men at merket skal være et «verktøy som forsøker å operasjonalisere bærekraft i reiselivet».
Innovasjon Norge ville derfor ikke si noe om de syntes gondol for cruiseturister var bærekraftig eller ei, men viste i stedet noe diffust til at det handlet om 104 indikatorer som forteller om utvikling knyttet til tre elementer av bærekraft; miljø, samfunn og økonomi. Prosjektleder for arbeidet med å få Rauma merket som et Bærekraftig Reisemål valgte å trekke seg som følge av gondolsaken, og viste til Innovasjon Norges merkeordning som grønnvasking.
Det er kanskje et lite eksempel, men det illustrerer hvordan organisasjoner, regioner og enkeltindivider kan forholde seg til ordet «bærekraft» på svært ulike måter. Saken fra Åndalsnes viser for det første at ulike aktører legger ulike meninger i ordet «bærekraft». Dermed oppstår det uenighet når viktige valg skal gjøres. Denne uenigheten gjør at aktører som har fundamentalt ulike oppfatninger kan bruke ordet «bærekraft» som merkelapp for sine meninger og beslutninger. Merkeordningen som kunne ha satt en standard og hjulpet aktørene, viser seg ikke å kunne bidra. I verste fall kan merkeordninger bidra til å sette et miljøstempel på noe som faktisk ikke er det, og dermed bidra til det som kalles grønnvasking.
Grønnvasking er et fenomen som har fått økt utbredelse parallelt som at bærekraft har fått økt gjennomslag i ulike deler i samfunnet. Grønnvasking kan defineres som «feilinformasjon som spres av en organisasjon for å presentere et miljømessig ansvarlig image»[1]. I en tid hvor det å signalisere miljøbevissthet blir sett på som viktig, er det nødvendig å være ekstra på vakt mot dette fenomenet.
I akademia har bærekraft også kommet høyt på agendaen. I februar ble den tredje nasjonale Bærekraftskonferansen i Bergen avholdt, hvor universitets- og høgskolesektoren skulle snakke om hvordan sektoren skulle jobbe med bærekraft. I fjor kunne vi for øvrig lese at UiB er det eneste norske universitet på «The University Impact Ranking». På vår egen lille høgskole har vi endret visjon fra «Annerledes og bedre» til «Med kunnskap for bærekraft og innovasjon», og vi har startet opp studier innen logistikk som forteller potensielle studenter at de kan komme hit for å bygge kompetanse innen «Sustainable Energy Logistics» (tidligere petroleumslogistikk) og «Bærekraftig logistikk og sirkulær økonomi». Vi har begynt med kildesortering, og det ryktes at noen konsulenter har fått jobb med å måle og rapportere de ansattes miljøavtrykk. Sektoren og min egen institusjon har dermed signalisert at dette er noe som vi er opptatte av, og at vi ønsker å være en viktig del av løsningen mot et bærekraftig samfunn. Det store spørsmålet er hva og hvordan vi kan bidra til det grønne skiftet.
Jeg tror ikke løsningen ligger i å skaffe oss en eller annen sertifisering innen bærekraft. Vi kan sette i gang å måle det ene og det andre, og kanskje til og med kunne slå oss på brystet og i verste fall til ro om at vi er bærekraftige i henhold til en eller annen standard. Vi kan delta på mange møter og workshops og prosjekter som inneholder fine ord som innovativ, smart og bærekraftig, og delta på fine konferanser hvor det snakkes om bærekraft. Vi kan starte studier med nye og fine titler. Vi kan gjøre en hel del med de beste intensjoner, men uten at vi nødvendigvis gjør noen stor forskjell, bortsett fra å gi oss en følelse av å bidra.
Skal vi ta vår egen visjon om «kunnskap for bærekraft og innovasjon» på alvor, må vi først av alt bli enige om hva vi legger i begrepene bærekraft og innovasjon, og hva vår nye visjon egentlig innebærer. Først da kan vi begynne å vurdere om vår virksomhet, vår faglige profil og de verdier vi formidler til våre studenter er i tråd med dette. Vi må fylle vår visjon med et innhold som faktisk fører til at vårt samfunn endrer seg i bærekraftig retning, gjennom forskning og ved at vi utdanner våre studenter til å skape ansvarlige og bærekraftige samfunnsfelleskap. Som akademisk institusjon påhviler det et ekstra ansvar å forholde seg til dette temaet med grundighet. Det er mange opplagte spørsmål som jeg mener vi må stille oss i en slik prosess.
Men først må vi få visjonen ut fra styrerommet og strategidokumenter, og ut i organisasjonen. Hvis ikke kan også vi stå i fare for å bli en institusjon som møter vår tids største utfordring kun med fine ord samtidig som vi maler litt grønt.
- Pearsall, J., The Concise Oxford dictionary. 10th rev. ed. ed. 2001, Oxford: Oxford University Press.
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.