Det er lenge siden, men jeg husker følelsen. Med nyinnkjøpt blå kjole og svarte pumps stavret jeg meg bortover strekningen mellom Nedre Møllenberg og Gløshaugen.

Det var det året jeg fylte 19, og jeg var på vei til kunnskapens høyborg. I det fjerne kunne jeg se tårnene fra den ærverdige hovedbygningen, der jeg noen måneder senere skulle avlegge eksamen i matematikk.

Jeg må ha sett litt hjelpeløs ut, for på det siste stykket før målet stoppet en bil med en gjeng glade gutter og lurte på om jeg ville sitte på. De var på vei til samme sted som meg, og stemningen var opprømt og forventningsfull i bilen. Vi skulle alle til den store immatrikuleringen ved NTH.

Jeg minnes ikke så mye fra selve seremonien, men jeg husker at det var der jeg første gang møtte noen av de menneskene som skulle bety mye for meg. Og en setning fra rektors tale har brent seg fast i minnet. Han fortalte at vi var kremen av norsk ungdom. Jeg følte meg mest av alt overveldet og usikker, men tenkte at krem hørtes ganske bra ut.

For det var lite jeg visste den gangen. I alle fall ikke hva det handlet om det jeg skulle studere, for det var fint lite informasjon jeg hadde fått før jeg søkte. Kanskje valgte jeg Trondheim fordi det føltes trygt, for der kjente jeg folk. Institusjonen NTH hadde dessuten et godt omdømme i jernverksbyen hvor jeg kom fra. Men at det ble elektronikk kan vanskelig forklares med annet enn at det var en populær linje.

For å være ærlig hadde jeg lite peiling på fagområdet, bortsett fra det lille vi hadde lært fysikken i videregående om motstand, strøm og spenning. Fagområdet var i alle fall rimelig klart definert, selv om det var uklart hvor utdanningen skulle føre meg hen i livet. Å følge strømmen føltes trygt i en fase i livet hvor valgmulighetene syntes uendelige, men hvor jeg manglet den indre stemmen som burde fortelle meg hva akkurat jeg skulle bli. Jeg stolte på at det skulle ordne seg på veien.

Valgmulighetene er mye større i dag, og universiteter og høyskoler konkurrerer om søkerne ved å tilby stadig flere og spesialiserte utdanningsløp, gjerne med spennende titler. Skal det være en bachelor i spillopplevelsesteknologi, eller kanskje en master i friluftsliv? Til og med master i ølbrygging kan en visstnok skaffe seg. Titlene gir et inntrykk om hva studiet skal gi oss kunnskap om. I alle fall om det handler om noe så konkret som øl.

Verre er det med studier med de mindre jordnære titler. For hva blir en egentlig med en master i innovasjon og entreprenørskap? Og hva med alle studiene som handler om ledelse og management i ulike former? Betyr det at det store antall studenter på disse studiene er klekket og klar til å ta på seg topplederoppgaver etter uteksaminering? Hvem er det som egentlig skal ledes da? Kanskje de som brygger øl?

Den generelle akademiserien og konkurransen i sektoren har ført til at det er blitt mulig å ta en høyere grad i nær sagt alt mulig, men det er ikke alltid lite opplagt hva utdanningene faktisk innebærer. Det er ikke blitt mindre lett å finne sin utdannelsesvei gjennom denne skogen, og vite hvor den stien en velger vil føre hen. Det kan se ut til at mange av dem som har gode karakterer fra videregående velger tradisjonsrike studier og studiesteder med godt omdømme, som er godt kjent i samfunnet, og som signalerer bestemte kompetanser og forventninger til omgivelsene. Forøvrig er skogen av ulike studier og innholdet av disse mer uoversiktlig.

I boka «The triumph of emptiness» [1] stiller den svenske organisasjonsforskeren Mats Alvesson en rekke kritiske spørsmål rundt vår tids høyere utdanning. Han problematiserer blant annet den generelle veksten i sektoren, og utbredelsen av det han kaller for lettvekts og bisarre universitetskurs, med titler som ligger langt unna det en kunne forventes som et fagområde på universitetsnivå. Forfatteren spør om høyere grader er blitt et «illusion trick» hvor det er høyst usikkert om studentene egentlig lærer så mye. Her referer han til  erfaringer i Sverige hvor det hevdes at «increased specialization, fragmentation and utility focus seem to be the dominant characteristics of higher education today» (s. 99).

Et sentralt punkt er i kritikken er at universitetene ønsker å fremstå som kundevennlige og attraktive for å kunne tiltrekke seg så mange studenter som mulig, og at dette skjer på bekostning av kvalitet. Høyere utdanning blir ifølge Alvesson en «gigantic illusory arrangement» med tvilsom substans, men med høy symbolsk verdi. Til inntekt for et slikt syn, refereres det blant annet til funn fra USA, som viser at 40 prosent av studenten faktisk ikke lærer så mye gjennom sine studier [2].

Påstanden om at mye av det som skjer i universitetet er en illusjon, er kanskje satt på spissen. Men det er ikke vanskelig å kjenne seg i deler av kritikken. I streben etter å øke studenttallet gjennom oppstart av nye og studier med fengende titler, står vi får i fare å legge mindre vekt på innhold og sentrale verdier i høyere utdanning. Det er heller ikke gitt at eksamenskarakterer eller score på kursevalueringer og studiebarometeret sier noe om kvaliteten i utdanningene.

Det har blitt påpekt at tilstrømning av studenter med lavere karakterer og ensidig fokus på studiepoengsproduksjon og score på studenttilfredshetsundersøkelser kan føre til et press til å redusere kravet til våre studenter for å gjøre disse fornøyde. Denne formen for kritikk møtes ofte med at i et kunnskapssamfunn må massene få ta del i høyere utdanning. Dette er et argument som er vanskelig å imøtegå uten å bli beskyldt for å være elitistisk. Ordet kunnskapssamfunn høres unektelig mye bedre ut.

Ordet minner meg om da min eldste datter, som den gang var ti år, for første gang kom til Molde campus og kunnskapsparken. Hun ble synlig skuffet.

«Det er jo bare en kontorbygning!» klagde hun til meg. «Jeg som trodde det var en kunnskapspark hvor vitenskapsfolk gikk rundt og leste og diskuterte med hverandre!»

Hun så sikker for seg en gjeng med vitenskapsfolk ikledt lange kapper, med en bok i den ene hånden og som med den andre spiste epler som hadde falt ned fra trærne. Det var hennes illusjon om en kunnskapspark. Virkeligheten var noe helt annet.

Nå kan en for så vidt stille spørsmålstegn ved påstanden (eller illusjonen) om at vi lever i et kunnskapssamfunn, for det er fremdeles en stor andel jobber i samfunnet som strengt tatt ikke krever høyere akademiske grader. Det er heller ikke noe mål i seg selv å sluse inn så mange ungdommer som mulig inn i høyere utdanning om det ikke bygger kunnskap og bidrar til å utvikle disse som mennesker.

Det er vel egentlig det dette handler om; å utvikle våre studenter på et eller annet vis. Utdanning skal gi menneskene dannelse, slik at de gjennom intellektuelle evner og kunnskap bidrar til egne liv, jobber, og samfunnet som helhet, som gode borgere. Et demokratisk samfunn hviler på at vi har en opplyst befolkning.

Gjennom utdanning skal studentene stimuleres til kritisk tekning og kildekritikk, til å stille kritiske spørsmål til eksisterende kunnskap, og granske fenomener og påstander. I dagens virkelighet hvor vi bombarderes med informasjon såkalte fakta av ulike kvalitet, og hvor «fake news» er blitt et kjent begrep, er denne delen av utdannelsen viktigere enn noen gang.

Den gang jeg hørte på rektors tale om kremen av norsk ungdom syntes fremtiden lys. Alle pilene pekte oppover.  Vi hadde ingen pandemi, og klimatrussel og miljøødeleggelser var noe vi hadde hørt om, men som tilsynelatende kun noen få i Bellona eller Fremtiden i våre hender prøvde å gjøre noe med. Oljeinntektene strømmet inn, markedskreftene styrte det meste, og vi kunne flyte med strømmen og satse på at alt ordnet seg til slutt.

I vår tid er virkeligheten en helt annen. Vi står overfor utfordringer som krever en enorm mobilisering.  Forutsatt at nåværende kurs ikke endres, skal den generasjonen som nå strømmer inn i høyere utdanning være voksne og bli foreldre i en verden med en sannsynlig temperaturøkning mellom 2-4 grader frem mot 2100 [3], med de ekstreme konsekvensene det medfører. Dette er utfordringer som krever kunnskap og at vi setter et kritisk fokus på de systemer og den samfunnsmodellen som har skapt situasjonen vi nå står i.

Situasjonen stiller dermed store krav til vår utdanningssektor som skal ta imot alle dem som søker mot høyere utdanning, og som tilhører denne generasjonen. Det krever noe langt mer og annet enn fokus på kortsiktige og målbare mål som internasjonal ranking, studiepoengsproduksjon, kundetilfredshet og publiseringspoeng.

Det stiller også krav til våre studenter om å engasjere seg i sin utdanning og i viktige samfunnsspørsmål.  Å reflektere og være kritisk, og søke kunnskap som kan bidra til endring og en bærekraftig fremtid, uansett hvilket studieprogram en har valgt.

Mer enn noen gang trenger vi substans, ikke illusjoner, i våre utdanninger.

1. Alvesson, M., The triumph of emptiness : consumption, higher education, and work organization, Oxford University Press: Oxford, (2013).
2. Arum, R. and Roksa, J., Academically Adrift: Limited Learning on College Campuses. Chicago: University of Chicago Press, (2011).
3. Vetlesen, A.J. and Willig, R., Hva skal vi svare våre barn? Hvad skal vi svare? Vol. 5, Oslo: Dreyers forl., (2018).

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse og Arve Hjelseth er faste spaltister i Panorama.