Her om dagen leste jeg et leserinnlegg fra rektor, Steinar Kristoffersen, i min lokalavis, med overskriften; «Nei, alt var ikke bedre før».

Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis

I leserinnlegget viser han i generelle vendinger til innlegg i aviser som «mer eller mindre mellom linjene påpeker hvordan alt var bedre før». I disse innleggene hevdes det visstnok at noe (uklart hva) kan «gå utover studiekvaliteten». All den tid Kristoffersens leserinnlegg mangler referanse til disse innleggene, er det vanskelig for leseren å vite hva som egentlig er skrevet og sagt av disse, som i hans innlegg fremstår som motpart i en debatt som Kristoffersen synes å ville bidra til.

Etter å ha lest innlegget står dessverre leseren igjen mer forvirret enn opplyst om denne debatten.

Slik jeg leser innlegget, er det to tema som kan identifiseres. Det ene er fadderuker, som spesielt i år har vært under diskusjon på grunn av koronasituasjonen. Det skriver imidlertid i Kristoffersen lite om, utover at vi må sørge for at studenten føler seg trygge og blir kjente med hverandre. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i.

Det andre temaet i Kristoffersens innlegg, tolker jeg til å handle om vekst og kvalitet i høyere utdanning mer generelt. Det er en del av en interessant debatt som har pågått i varierende styrke over mange år, og i den senere tid blant annet blitt aktualisert i Norge gjennom boka «Universitetskamp» [1].

Også i andre land har det over flere år vært kritiske ytringer om utviklingen av akademia og dets rolle i samfunnet [2, 3].

Kristoffersen forteller om veksten i høyere utdanning, hvor nærmere halvparten av befolkningen i regionen har slik utdanning. I det videre hevder han at «vi kan ikke fortsette å utdanne kandidater med den samme kompetansen nå som for forrige generasjon, eller generasjonen før det igjen».

Her starter min forundring. Hvem er det som har hevdet at vi skal gjøre det? Jeg har i alle fall ikke registrert at noen i fullt alvor har kommet med slike påstander. Det lukter litt stråmann, men jeg leser videre. Kristoffersen skriver at «det er en helt annen situasjon studentene møter på campus og i arbeidslivet nå, sammenlignet med for 30, 40 eller 50 år siden».

Det skulle bare mangle. Er det noen som faktisk mener at tiden står stille?

Lengre ned i innlegget hevder Kristoffersen at «det betyr ikke at dagens studenter er utilstrekkelige eller at utdanningene de får er mindre verdt enn de var for 30 år siden». Igjen lurer jeg på hvem som har kommet med disse påstandene, og hvilke argumenter som er brukt av dem. Det kunne vært interessant å fått et lite innblikk i denne debatten som har fått rektor til å skrive sitt leserinnlegg.

Med lettelse kan jeg så lese at dem som har ytret slik kritikk blir tatt godt imot av oss. Både ros og ris er velkomment, kan jeg lese. Men det hjelper så lite når Kristoffersen ikke vil fortelle hva denne kritikken egentlig dreier seg om.

Så var det resten av innlegget. Det inneholder en rekke påstander som tilsynelatende høres bra ut: Dagens utdanninger er «bedre tilpasset behovet hos både studentene, arbeidsgiverne og det sivile samfunnet enn om vi hadde beholdt dem uendret siden nittitallet».

Men igjen: Hvem har påstått at vi skulle holde våre utdanninger uendret?  At samfunnet er i endring er selvsagt, og det betyr også at menneskene som befolker akademia enten som ansatte eller studenter er i endring. Noe annet ville være oppsiktsvekkende. Kunnskapsfronten endrer seg, noe som gjør at det vi underviser også stadig endrer seg. Det er umulig at akademia skulle kunne klare å være total isolert fra samfunnet over flere tiår, med de samme ansatte som har stått på stedet hvil, uten å tilegne seg hverken erfaringer eller kunnskap.

Å argumentere for at det er positivt at akademia har endret seg siden 90-tallet fremstår derfor som underlig og meningsløst. Hva eller hvem er det rektor her argumenterer mot?

Vi må som Kristoffersen påstår håpe at alle akademiske institusjoner jobber kontinuerlig med å forbedre studieprogrammene. Påstanden om at vi får stadig «flinkere» studenter er imidlertid uklar, siden det ikke forklares hva som menes med «flink». Likevel, når en større andel av befolkningen som strømmer til høyere utdanning vil variansen i bakgrunn og akademisk nivå blir større. Det stiller, som også Kristoffersen hevder, krav til akademia.

Men med økt fokus på effektivitet og målbare størrelser som produksjon av studiepoeng, barometre, publiseringspoeng og ekstern finansiering, er dette en stor utfordring. Jeg hadde ønsket at Kristoffersen hadde bidratt til en debatt om disse utfordringene, fremfor å slå fast at alt er bra «sammenlignet med for 30, 40 eller 50 år siden». Det hadde vært flott om rektor kunne dra opp en debatt vedrørende hvilken vei vår institusjon går, hva vi skal være, og hvilke verdier vi ønsker å stå for.

I iveren etter å slå fast at alt er i sin skjønneste orden, blir selve meningen med vårt virke borte. Hva skal vi nå strekke oss etter?

Referanser

1. Tjora, A.H., Universitetskamp, Scandinavian Academic Press: Oslo, (2019).
2. Alvesson, M., Gabriel, Y., and Paulsen, R., Return to meaning : a social science with something to say. Oxford: Oxford University Press, (2017).
3. Collini, S., What are universities for? London: Penguin Books, (2012).