I en kronikk publisert i Romsdals Budstikke, Tidens Krav, Panorama, Khrono samt høgskolens nettsider, inviterer rektor Steinar Kristoffersen til en debatt om Høgskolen i Moldes rolle i det som i dag kan kalles innovasjonspolitikken.

Av LISE L. HALSE og HALLGEIR GAMMELSÆTER

Kristoffersen tar til orde for den «progressive høgskolen» som driver «egne innovasjons- og entreprenørprosjekter». Slik vi forstår kronikken tenker rektor at det å drive med innovasjons- og entreprenørprosjekter er en forutsetning for å kunne være en «betydelig innovasjonsaktør». Arbeidslivet skal kunne henvende seg til høgskolen og få «overraskende gode løsninger» på sine utfordringer og problemer, og høgskolen kan «søke egne patenter, lisensinntekter gjennom avtaler med «spin-off»-selskaper eller eget eierskap».

RELATERT: Les hele Steinar Kristoffersens kronikk i Panorama.

Dette er ikke nye tanker. Tanken om at høgskoler i større grad må betjene organisasjonene rundt seg er minst like gammel som distriktshøgskolen. Det er heller ikke noe nytt at dette er krevende å få til. For 20 år siden slo myndighetene fast at det «fortsatt er en kulturkløft mellom de høyere utdanningsinstitusjonene og næringslivet».[i]

Siden den gang har økt satsing på utdanning og forskning i mange vestlige land forsterket kravene om at institusjonene innenfor høyere utdanning skal spille på lag med brukerne, i praksis ofte næringslivet. Ideen er at det sitter en mengde kunnskapsrike og kloke mennesker på høgskolene, som dersom de samarbeider med bedrifter, eller får hjelp til å starte bedrifter, kan øke nasjonens innovasjonsevne og velferd betydelig.

En skarp tenker vil raskt merke seg at resonnementet over kan inneholde et aldri så lite paradoks. For hvis ansatte ved høgskoler og universiteter er så kloke og kunnskapsrike, skulle de vel med hud og hår kaste seg inn i dette tette samarbeidet med arbeidslivet slik at landet raskest mulig skulle kunne realisere disse innovasjons- og velferdsgodene. Forutsatt at høgskoleansatte er interessert i innovasjon og velferd, hvorfor skjer ikke dette?

En mulig forklaring kan være at betingelsene for et slikt tett samarbeidet ikke er til stede. Derfor skjer det bare unntaksvis. For oss som organisasjonsforskere er det en kunnskap som er helt basal: Organisering, ledelse og kultur har en sterk innflytelse på hvordan mennesker tenker og handler. Det interessante er å forstå denne sammenhengen bedre. Hvis høgskoler, til tross for kravene utenfra, fremdeles ikke er innovasjonsaktører av den typen Kristoffersen etterspør, hva er det da med organiseringen og kulturen som gjør at vi som jobber her gjør andre ting enn å skape bedrifter og innovasjoner sammen med næringslivet?

Som organisasjonsforskere er det naturlig å starte med spørsmålet om hva som er høgskolens primæroppgaver og hvem som rekrutteres til de stillingene høgskolen utlyser. Kriteriene knyttet til dette er i stor grad nasjonalt bestemt, og det av gode grunner. Det ufravikelige kravet er undervisnings- og forskningskompetanse. Det er fint om medarbeidere også kan samarbeide med arbeidslivet, men denne kompetansen kan ikke erstatte eller prioriteres foran de to andre.

Rett nok er det slik at faglig ansatte tradisjonelt har hatt stor frihet i jobben, som noen har utnyttet til å samarbeide med arbeidslivet. Noen av disse igjen har også greid å opprettholde en respektabel forskning og ivareta sin undervisning, men ofte har nok slik aktivitet gått ut over den enkeltes forskningsaktivitet og ikke minst deltakelse i intern organisering og planlegging, f.eks. av undervisningen og høgskolens egen innovasjonsaktivitet. Typisk vil det også gå med mye fritid, noe ingen kan forlange og som er lite bærekraftig over lang tid.

For oss som driver med kritisk samfunns- og organisasjonsforskning vil det dessuten være slik at vi skal utfordre maktstrukturer og måten vi organiserer oss på. Som Kristoffersen påpeker, samfunnet trenger noen som stiller de vanskelige spørsmålene. I Kristoffersens verden er ikke dette i konflikt med «å være relevante og oppfinnsomme» i samarbeid med arbeidslivet. Her skilles våre veier. Et kritisk blikk på for eksempel organisasjons- og ledelsesmodeller[ii] vil i mange tilfeller ikke falle i god jord hos ledere og politikere som har interesser å forsvare. Forskning er ikke upolitisk. Selv rundt patenter og spin-off-selskaper oppstår det konflikter. Dessuten oppstår det en dyp konflikt når forskningens forpliktelse til åpenhet og upartiskhet møter næringslivets og forvaltningens omdømme- og hemmelighetskultur. Kristoffersens «ja takk, begge deler» høres fint ut, men kan ofte være dypt problematisk.

Høgskolen kan ikke snu ryggen til sine primæroppgaver, forskning og forskningsbasert undervisning. Dette er oppgaver som det aldri kan gjøres mindre av, alltid bare mer.

Innovasjon som kommersialisering av en oppfinnelse, en idé til et nytt produkt, en ny tjeneste eller en prosess, er mange av oss ikke spesielt gode på. Dessuten er det tidkrevende. Hvis denne typen aktivitet går ut over primæroppgavene, er det neppe særlig klokt. Den «progressive høgskolen» som rektor sikter mot kan gjøre oss til en mindre betydelig høgskole når det handler om kvalitet i utdanning og forskning.

Er det dermed slik at høgskolen ikke er en betydelig innovasjonsaktør? Kunnskap og læring står sentralt i alle innovasjonsprosesser. Akademiske institusjoner som vår egen er viktige for nettopp å utvikle kunnskap og stimulere til læring. Høgskolen er aktør i flere innovasjonssystem på ulike geografiske nivå. Vi utdanner kandidater som går ut i arbeidslivet i vår egen region og andre steder, som har med seg kompetanse og dannelse de har tilegnet seg hos oss.  Studentene er også i kontakt med ulike deler av arbeidslivet gjennom utplassering, gjesteforelesninger og oppgaveskriving. Som forskere er vi også del av internasjonale kunnskapsnettverk, og det er kun gjennom egen forskning og publisering vi kan følge med på kunnskapsutviklingen på våre felt. Akademisk arbeid handler om å være nysgjerrig, bygge kunnskap, diskutere og være kritiske. Forskningsbasert undervisning innebærer å formidle denne kunnskapen til våre studenter. I dette perspektivet er vi åpenbart viktig for innovasjonsprosessene i samfunnet.

Kristoffersens kronikk representerer et syn på høgskolens rolle som vi kjenner igjen fra våre myndigheters kunnskaps- og innovasjonspolitikk. Forestillingen er at innovasjon ikke skjer raskt nok og høgskoler og universitet må derfor mobiliseres til økt innsats. Vi er ikke imot at noen arbeider i randsonen mellom høgskole og arbeidsliv, men initiativene på dette området har i dag fått et omfang som fort slår tilbake på nasjonens innovasjonsevne. Å telle prosjekter, prosjektpenger og medieoppslag har blitt viktigere enn innholdet. Tiden til å gjøre primæroppgavene har skrumpet inn, også av denne grunn. Derfor er vi enige i at dette er en viktig debatt, men heller enn å gå oss vill i den progressive høgskolen bør vi ta fram og polere det vår organisasjon står for og som tross alt er vår kjernevirksomhet.

[i] Kommunal- og regionministerens distriktspolitiske redegjørelse for Stortinget, 20. april 1999, sitert i Gammelsæter og Bjarnar «Mellom akademia og næringsliv» (kap 5)  i Gammelsæter (red.) Innovasjonspolitikk, kunnskapsflyt og regional utvikling.

[ii] Røvik, K.A., From Fashion to Virus: An Alternative Theory of Organizations’ Handling of Management Ideas. Organization Studies. 32(5): p. 631-653. (2011).

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.