I love Oslo. Det var meldingen som Høgskolen i Molde sendte til resten av verden om morgenen på den første dagen i mars.

Skadebegrensning, tenkte jeg. Min kollega i hjørnekontoret mente det var et lite spark mot byens ordfører, som på det tidspunktet sto tilsynelatende støtt i stormen.

At Høgskolen i Molde fant det nødvendig å publisere den korte kjærlighetserklæringen til hovedstaden kan sikkert tolkes forskjellig. Oslos innbyggere har hatt tøffe smittevernstiltak lenge, og er forståelig nok slitne og frustrerte.  De kan nok trenge koselige kjærlighetserklæringer fra oss mer smitteprivilegerte i utkant-Norge. For her i Molde lever folk stort sett som før koronaen, om vi ser bort fra økt interaksjon med naturen og kraftig redusert klimagassutslipp som følge av redusert reiseaktivitet. En del mindre festing er det vel også blitt, om jeg tenker etter, men til gjengjeld bruker vi mye mer håndsprit enn før. Her i Molde er gresset grønt, enn så lenge. Oslo har som mange andre hovedsteder merket denne pandemien på en helt annen måte enn oss.

Kjærlighetserklæringen fra Høgskolen i Molde kom imidlertid ikke bare på grunn av en generell omtanke for Oslo-borgernes krevende situasjon. For da hadde vi kunne lagt den ut tidligere, for eksempel fredag den 27. februar. Men da var det tydeligvis ingen som tenkte at vi trengte å uttrykke for hele verden at vi, Høgskolen i Molde, simpelthen elsker hovedstaden.  Nei, det var på morgenen den 1. mars, at vi skulle komme ut av skapet som forelsket i Oslo. Det skulle en overivrig ordfører og en spinndoktor til for at vi skulle omfavne Oslo.

Saken har vært umulig å ikke få med seg de siste ukene. Den skulle utvikle seg til det som av de fleste riksdekkende medier ble kalt en politisk skandale, av noen kalt «Moldegate», på grunn av involveringen av statsministerens kontor. Skandalen startet som kjent med at Moldes ordfører Torgeir Dahl (H) fremførte et relativt friskt utspill i VG mot Oslos innbyggere og spesielt dens ledelse. Etter at sistnevnte i en tid hadde bedt om flere vaksiner til områder med størst smittetrykk, uttalte ordføreren at han var «lite imponert over hva Oslo har fått til», og fant det helt naturlig «å spørre byrådet i Oslo om de ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig eller om innbyggerne ikke klarer å følge reglene». Så braket det løs, og Molde var plutselig blitt til landets kjipeste by.

Oslo-bygda var under angrep, den hadde blitt sparket mens den lå nede for telling. Fra hele landet strømmet det støtteerklæringer til hovedstaden, også fra oss i Molde. Men den ubetingede kjærlighetserklæringen smakte også av noe annet, noe mindre altruistisk og ærbart. Det smakte også av å berge eget skinn.

For en høgskole i denne byen som opplevde sitt gode rykte besudlet, oppstod det muligens et akutt behov for å vise avstand til kritikken som ble rettet mot Oslo. Vi, Høgskolen i Molde, hadde jo ikke noe med dette å gjøre i det hele tatt. Tvert om, vi elsker faktisk Oslo. Eller, mer presist: Vi elsker at andre der sør og i resten av verden ikke hater oss.

Kjærlighetserklæringen handlet nok mest om å forsvare høgskolens omdømme. Ikke fordi vi hadde noe med ordførerens uttalelse å gjøre, men fordi vi rent geografisk befinner oss i kommunen hvor Dahl er ordfører. Den enorme oppmerksomheten han fikk i det offentlige rom, påvirket også innbyggere og organisasjoner som befinner seg i Molde. Det hjelper det lite at ordføreren hevder at dette var et såkalt «privat» utspill, for han blir oppfattet som den viktigste representanten for kommunen hvor vi holder til. Med sitt utspill dro ordføreren oss med i dragsuget, enten vi ville det eller ikke.

Også ordførere har rett til ytringsfrihet, å kunne si det de mener i det offentlige rom. Likevel er det et ganske så stort ansvar å ta på seg en rolle som en øverste leder eller representant, enten det er i en bedrift, en kommune, eller et land. Det skulle tatt seg ut om Erna hadde begynt å klage til for eksempel Sverige eller England at hun ikke var videre imponert over dem, og raljere over håpløs styring av pandemien, som jo ikke er umulig at hun har tenkt i sitt stille sinn. Selv da USA ble regjert av en tulling med oppblåst selvbilde som påstod at korona var som en mild influensa, var det stille fra vår statsminister. Ytringsfrihet til tross, det er mye en rett og slett ikke bør si, særlig om en er ordfører eller statsminister.

Slike ledere har et ansvar som innebærer å være bevisst at det de formidler av meninger (og eventuelle løgner) til nasjonale medier blir oppfattet som et budskap fra en større gruppe mennesker, som i dette tilfellet var Moldes innbyggere. Ikke nok med det, til tross for at ordføreren hevdet dette var et privat initiativ, påtok han seg sågar rollen som talsmann for hele distrikts-Norge i sin kritikk av Oslos håndtering av pandemien. Intet mindre.

Kanskje tenkte ikke ordfører Dahl så mye på kommunens omdømme da han snakket med statssekretæren og fikk sine sterke meninger på trykk i søndagens VG, eller da han fulgte energisk og friskt opp på politisk kvarter den 1. mars. Debatten der handlet ikke så mye om fordeling av vaksinedoser, som heller fremstod som et alibi for å fremsette et kraftig og dårlig underbygget utfall mot Oslos ledelse og deres smittehåndtering. «Hvor har du alt dette fra?», spurte helsebyråden i Oslo uten å få noen gode svar fra den ustoppelige Dahl som syntes å snakke på innpust og utpust. Mens jeg hørte på, satt jeg med et stort spørsmål: Hvorfor?  Hvorfor valgte vår ordfører egentlig å gå ut på denne måten. Hvorfor var det så viktig for ham å sverte Oslos håndtering av pandemien? Svaret på det skulle komme litt senere.

Omdømme er som kjent viktig for enhver organisasjon. Moldegate viser at det fort kan skje ting utenfor vår egen kontroll som kan påvirke vår egen organisasjons omdømme. Som en høgskole på et lite sted er vi kanskje mer påvirket av slike hendelser enn hva andre institusjoner på mer urbane steder er. Utenifra blir vi sett på som ett tett integrert samfunn, hvor en ordførers stemme fort kan oppfattes som hele stedets oppfatning.

Valg av studiested er ikke bare basert på rasjonelle vurderinger, det er også knyttet til følelser. Det handler ikke bare om å få et vitnemål fra en anerkjent institusjon, men også om å finne et studiested som en forventer vil være et bra sted å være. Et sted som også klinger godt i andres ører, hos alle dem som en ønsker å få bekreftelse fra. Som svarer «så bra, det er et veldig bra studiested og en flott by», når en forteller hvor en studerer.

Om ordførerens påståelige personlige utspill kan ha bidratt til å påvirke dette, gjenstår å se. Forhåpentligvis har dem som skal søke til høyere utdanning denne våren sett vår kjærlige og hjerterøde Facebook-post, og allerede glemt professor Dahl og Moldegate. Vi kan håpe på at de ikke har fått med seg de mindre flatterende omtaler av Molde i media, eller harseleringen på Nytt på Nytt.

For det er ingen tvil om at saken har vært dårlig reklame for vår lille bykommune. Det høres ikke bra ut med Moldegate, de visne roser by, eller andre mindre snille merkelapper som vår by har blitt tildelt disse dagene. Det kan også påvirke hvordan vi oppfatter oss selv, vår stolthet av å bo i akkurat denne byen. Hjemme hos oss har familiens yngste medlem allerede ytret et ønske om å flytte, som burde gi grunn til bekymring for dem som jobber for befolkningsvekst i kommunen.

Forhåpentligvis betyr ikke disse ukenes oppmerksomhet rundt Molde all verden, og at det fort blir glemt. En forbigående orkan i de kondisjonertes likørglass. Kanskje er det til og med slik at all publisitet er god publisitet. Det er lov å håpe.

Så skal vi heller ikke glemme at det er positive sider ved denne saken. Folk utenfor Oslo-gryta har blitt ekstra oppmerksomme på at livet i Oslo ikke er så greit om dagen, og det ikke har vært det på en god stund. Mange har sett at folk der kan trenge doser med sympati og kjærlighet. At kampen mot pandemien faktisk ikke bør handle om partipolitikk foran et valg, men er en kamp vi kjemper sammen. At vi må være rause med hverandre, ikke kjipe.

Men det må mer til enn doser av oppmerksomhet og kjærlighet. Det trengs også flere vaksinedoser. Så la oss gjøre det som WHO anbefalte allerede i november: La oss skjevfordele vaksinedosene til dem som virkelig trenger dem, der nøden er størst. Det skulle da bare mangle.

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.