I forbindelse med det evinnelige maset om «arbeidslivsrelevans» i høyere utdanning, skrev jeg for en tid tilbake en kritikk i denne spalten, hvor jeg pekte på at vi av og til når våre mål lettere hvis vi ikke sikter oss direkte inn på dem.

Det vil være en overdrivelse å påstå at min kommentar kastet om på debatten slik at alle kom på bedre tanker. Men jeg gir meg ikke, og skal prøve å føre poenget i en litt annen retning, ikke minst i lys av andre utdanningsreformer som er på trappene, og som delvis peker i samme bekymringsfulle retning.

Derfor: Studenten som leser til eksamen blir fort stresset og ukonsentrert hvis han hele tiden minner seg selv på hvor mye han må lese. Han fokuserer i så fall for mye på å komme gjennom stoffet, og for lite på selve stoffet. Men plutselig løsner det, dersom han klarer å la tanken om eksamen fare, og konsentrerer seg om teksten. Plutselig flyr både sidene og tiden av gårde.

Slik er det på mange felt i livet. Hvem har ikke opplevd at lenge planlagte nyttårs- eller bursdagsfester kan bli krampaktige – nå er vi forpliktet til å ha det gøy, dere! – mens sosiale lag av mer impulsiv karakter kan skape minner for livet, uten at det var planen. Den impulsive fredagspilsen som ender i en lengre og mer minneverdig kveld enn man kanskje hadde tenkt. Eller den uformelle praten ved kaffemaskina som setter deg på sporet av en god idé. Slike ideer kommer jo ofte når du minst venter det.

I det hele tatt: Resultatet blir ofte best når du er mer opptatt av prosessen (for eksempel å delta i givende samtaler ved kaffemaskina eller på fredagspilsen) enn av målet (som når verten stresser for at alle skal stortrives på middagen på nyttårsaften, mens gjestene på sin side sliter med å finne utvungne samtaleemner fordi ingen må bli støtt på denne store kvelden). Toppidrettsutøvere tenker også sånn: De er mer opptatt av veien enn av målet. Som vi vet holder det lenge å putte på dem bare én krone, så sier de at de har «fokus på arbeidsoppgavene». Det høres ikke spesielt glupt ut, men de har jo rett.

Dette er én av mange grunner til at vi bør se med kritisk blikk på målstyring og lignende fenomener i tiden. Ikke fordi det er dumt å ha mål (det har jo toppidrettsutøvere), men fordi overdreven oppmerksomhet om målene har så lett for å forkludre muligheten til å nå dem. Studenten som gleder seg over veien mot en ferdig oppgave har det bedre enn kollegaen som allerede fra begynnelsen har blikket stivt festet på det forhåpentligvis snart ferdige produktet, og som regel blir sluttproduktet også bedre.

At alt skal innrettes mot måloppnåelse i samsvar med en vedtatt strategi, henger i sin tur sammen med at sluttresultatet selvsagt må være nyttig. Når arbeidslivsrelevans er blitt et prinsipp det er vanskelig å utfordre, er det fordi et utdanningsprogram vurderes som mer nyttig dersom en ferdig kandidat får relevant jobb etterpå, enn dersom vedkommende ikke gjør det. På samme måte er det med begrepet innovasjon, som nå for tiden bør inngå i enhver seriøs søknad om forskningsmidler. Innovasjoner er også nyttige, for de gjør oss mer effektive og bidrar kanskje derigjennom til å gjøre oss alle litt lykkeligere.

Det har nylig vært en debatt om den videregående skolen, i form av en ny stortingsmelding om den såkalte fullføringsreformen. I den forbindelse luftet statsråden tanken om at flere av fellesfagene i videregående – blant annet historie, samfunnsfag og naturfag – burde erstattes av et nytt og «fremtidsrettet» fag. Tanken ble visst forlatt før hun fikk sjansen til å konkretisere den (jeg tror hun skulle fått slite), men den føyer seg fint inn i insisteringen på at alt må legitimeres i et nytte-perspektiv: Siden dagens ungdom skal ha hoveddelen av sitt virke i tiårene som kommer, må det vel være mer nyttig at et fag er innrettet mot fremtiden enn mot fortiden. Sånn ser jeg for meg at de tenker.

Denne stadig sterkere oppmerksomheten rundt at alt skal være mest mulig nyttig, skyldes nok langt på vei utsiktene til strammere budsjetter i, ja nettopp, fremtiden. Da må vi tenke smartere, som det heter, og få mer kompetanse ut av hver investerte krone. Det innebærer i sin tur at alt som fremstår som omveier, eller som sand i maskineriet, må fjernes eller i det minste strømlinjeformes. All ressursbruk må legitimeres med henvisning til at den er nyttig for noe. Kunnskap som gir arbeidsrelevans får slik høyere status enn kunnskap for kunnskapens egen del. Hvert emne i en grad har nå sine spesifikke læringsmål, og jeg har sett tendenser til at hver enkelt forelesning – eller hver enkelt skoletime – også helst skal tydeliggjøre målet for undervisningen.

En annen årsak kan være at troen på den målbare nytten som alle tings mål er særlig godt tilpasset den norske lutheranske og dermed relativt puritanske kulturen. Dette er nok i endring, men generelt ligger det i nordmenns karakter at enhver sløsing med tid og krefter er suspekt.

En klok sosialantropolog, med bakgrunn fra en helt annen kultur, skrev en gang forundret om hvordan den norske skikken med å gå på tur ikke i seg selv var norsk, men måten nordmenn går på tur på, var annerledes enn hun var vant til. Nordmenn gikk raskt til et mål for turen – for eksempel en skistue eller et utsiktspunkt – tok en kjapp rast og spiste sin medbragte mat, og deretter gikk de raskt hjem igjen. Man gikk ikke for turens egen del og nøt omgivelsene, tvert imot gjaldt det å få turen unnagjort så fort som mulig. Den verdifulle fysiske anstrengelsen kunne kompensere for den nagende følelsen av at turen egentlig var spilt tid.

Mot alt dette målrettede nyttefokuset tror jeg det er lurt å slå et slag for det formålsløse og unyttige, ut fra nettopp de betraktninger jeg pekte på innledningsvis. De beste forelesningene jeg husker fra min tid som student hadde ikke noe klart kommunisert mål, kanskje var det ikke særlig klart for professoren ved kateteret heller. Hun eller han kjempet gjerne med sitt eget stoff, la ikke skjul på sin tvil, men nettopp derfor heller ikke på sin skarpsindighet og dybde.

Det var naturligvis ikke unyttig i videre forstand, men nytten lot seg ikke umiddelbart utmeisle i form av klare kunnskapsmål. På samme måte er nok den umiddelbare nytten av å lære om forholdet mellom adel og borgerskap under eneveldet begrenset, ut over det å bidra til å gjøre ungdommen til gagns mennesker, som det het en gang. Eller sagt på en annen måte: Ting kan være viktige selv om de ikke er umiddelbart nyttige.

Vi må altså tenke på kunnskap, læring og lesing som mål i seg selv, ikke som virkemidler for å øke innovasjonskraften eller for å få mest mulig arbeidsrelevans ut av de kandidatene vi utdanner.

Det unyttige kan til og med gjøres til prinsipp. André Bjerke har aldri vært noe intellektuelt forbilde for meg, men jeg falt for dette sitatet, som jeg fant i Petter Normann Waages meget gode biografi om Bjerke, I kampens glede:

«Mine vitenskapelige studier hadde iallfall lært meg én sannhet: Verdien av de unyttige ting. Mot sosialøkonomiens lære om grensenytten satte jeg min egen lære om den grenseløse unytte».

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.