I en sterkt integrert verden er en pandemi et felles problem som må løses med fellestiltak, skriver Arild Hervik.

Den farmasøytiske industrien er en viktig næring, og et viktig spill i næringen er patentspillet for utvikling av nye medisiner. Den som først utvikler en ny medisin får et patent som da gir bedriften enerett til å produsere denne medisinen en begrenset periode for å dekke inn utviklingskostnadene for den nye medisinen. Drivkraften på å utvikle medisinen blir patentrettigheten og den ekstra inntjeningen bedriften har en begrenset periode på å selge nyvinningen til høy pris.

Dilemmaet er at ikke alle som har nytte av denne nye medisinen vil ha råd til å betale den høye prisen. Dette dilemmaet blir spesielt synlig nå under pandemien med utvikling av vaksine mot koronasmitte. For å få frem vaksinen så raskt som mulig, ble det organisert et samarbeid med initiativ fra EU om å velge kvalifiserte farmasøytiske bedrifter som får delta i en konkurranse om å utvikle en ny vaksine. Premien for å lykkes blir patentrettigheten, eksklusiv produksjon og høy profitt.

Landene bidrar i et spleiselag til å dekke utviklingskostnadene mot at disse landene får tilgang til en avtalt mengde vaksiner og vaksineringen her blir gratis. For fattigere land utenfor EU skulle også vaksinen bli tilgjengelig, men her er betalingsevnen mye dårligere. Det er derfor et insentiv for de farmøysøytiske bedrifter å produsere nok vaksiner til dem de har leveringsforpliktelser til, og med den ekstra kapasiteten  utnytte markedsmakten til å selge til høy pris.

Dilemmaet ble mest synlig i India hvor vaksinen ble produsert på lisens. Den første tiden vaksinerte India egen befolkning. Så tok rettighetshaveren over salget, vaksineringen av egen befolkning stanset opp, og smittespredningen og dødstallene økte dramatisk. Dette gir også grunnlag for nye mutasjoner som kan føre til at effekten av vaksinen avtar. Dette viruset vil raskt smitte til andre land, og vi kan miste kontrollen med smittespredningen igjen og få behov for nye vaksiner. Det kan ta tid, og da kan smittespredning og dødeligheten skyte fart igjen også i den rike delen av verden. Dette viser at under en pandemi blir vi avhengig av fellesbeslutninger som må føre til at vi stopper smittespredningen i alle land.

USA og Europa har nå vedtatt at for koronavaksinen skal det gjøres unntak for patentrettigheten og tillates at vaksinen produseres i større mengder og distribueres raskere til lavere priser. Når det fattes kollektive vedtak om dette må de farmasøytiske bedriftene med patentrettigheter kompenseres. Dette blir da et forhandlingsspill hvor tiden blir en viktig faktor for raskt å kunne vaksinere og stanse smittespredningen. Det blir et kappløp mellom å løse det økonomiske forhandlingsspillet og å stanse smittespredningen og faren for nye virusmutasjoner.

Vi har i dette økonomiske pandemispillet hatt to kappløp med tiden. Det første var å utvikle vaksinen så raskt som mulig for å stanse smittespredningen. Det andre kappløpet med tiden var å løse det økonomiske  forhandlingsspillet mellom den farmasøytiske industrien og raskt øke tilgangen av vaksiner.

Begge disse kappløpene viser at i en sterkt integrert verden er en pandemi et felles problem som må løses med fellestiltak. En vaksineringskampanje har derfor preg av å være et globalt kollektivt gode.

Et lignende økonomisk spill som dukket opp under pandemien er det vi nylig fikk se fotballnæringen. Fotball har preg av å være et lokalt kollektivt gode hvor de lokale supporterne har sitt favorittlag. Men over tid sprer sending av kamper på TV interessen til nye supportergrupper slik at supportergrupper også finnes i tillegg til de lokale supporterne. Når det er landskamper, har dette gode preg av å være et nasjonalt kollektivt gode hvor gleden av denne underholdningen deles av hele den fotballinteresserte delen av befolkningen.

Når de beste lagene fra de enkelte land deltar i spill i Europa, vil også fotball ha preg av å være et nasjonalt kollektivt gode hvor interessen favner flere enn de lokale supporterne.

Den store interessen for fotballunderholdningen i Europa fører til at dette godet får en høy markedsverdi. Da får vi et strategisk spill mellom eierrettigheter og fotballens verdi som kollektivt gode. Eierinteressene vil skape høyest mulig profitt, mens fotballinteressene vil skape god fotball og vinne kamper. Her vil det være en blanding av både fellesinteresser og motstridende interesser.

Begge parter i dette spillet vil vinne flest mulig kamper. Det gir økt glede av fotballinteressen og høyere profitt for eierene. Men eierinteressene vil oppnå dette med lavest mulige kostnader for å øke profitten. Dette er ikke alltid forenlig med å kjøpe spillere med høy kvalitet og binde dem til klubben med høye lønninger.

Over tid har fotballspillere i Europs vært hentet fra alle verdendeler Når andre land får utviklet sine spillere i de beste divisjonene i Europa, får de også bedre landslag og fotballinteressen øker i hele verden. Da øker også verdien på markedsrettighetene og fotballunderholdningen får preg av å være et globalt kollektivt gode for de som deler interessen for fotball. Fordi betalingsvilligheten for dette godet er høy, blir det også høye lønninger til de beste spillerne som øker prestasjonen til laget. Det er også viktig i et fotballag at man utvikler samspillet for å bedre prestasjonene.

Det er ikke tilfeldig at spillet om etableringen av superligaen kom nå under pandemien. De største klubbene merker best bortfallet av inntekter fra publikum og lavere betalingsevne fra mange sponsorer og eiere, og fallet i inntekter blir ikke kompensert fullt ut med viljen til å gå ned i lønn. Organisering av en superliga vil øke inntjeningen. Da blir ligaen organisert rundt et mindre antall klubber som får en eksklusiv rettighet, og de slipper å dele markedsrettighetene med så mange andre. Da vil også inntjeningen til de utvalgte klubbene øke, og de vil da sikre seg de beste spillerne og prestere bedre også i den hjemlige ligaen. Over tid vil det føre færre lag og færre nasjoner som presterer, med fare for at interessen for fotballunderholdningen kan avta.

Det er likhetstrekk mellom disse to økonomiske pandemispillene. Begge handler om drakampen mellom eiereinteresser og de nevnte godenes preg av å være kollektive goder. Det første spillet handler om kampen mellom eiere av farmasøytiske bedrifter og befolkningens helse og død. Det andre spillet handler om eierne av fotballklubber og deres økonomiske interesser i motsetning til supporternes glede av det kollektive kulturgodet fotball.

I begge tilfeller er det også en avhengighet mellom eierne og brukerne. Befolkningen er avhengig av farmasøytisk industri for å få utviklet vaksinen. I fotballnæringen er man avhengig av tilførsel av penger for å prestere. Men den viktigste forskjellen er at når det dreier seg om befolkningens helse og død, vil myndighetene finne det nødvendig å gripe inn og sikre vaksine til alle så fort som mulig. Da må inngrepet i markedet fremstå som et unntak for at ikke farmasøytisk industri skal miste de økonomiske insentivene til å utvikle nye livsviktige medisiner.

Spillet i fotballnæringen berører en mindre del av befolkningen og vil alltid være lavere prioritert enn folkehelse. Likevel hadde nok politiske markeringer betydning for å stoppe opprettelsen av en superliga i første omgang.

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.