I over seks år har jeg studert adferden til to skjærer som har sitt habitat ved Glomstua omsorgssenter. De er monogame og kan holde sammen i mange år.

Av og til blir hunnskjæra skiftet ut. Det skjer på den måten at hannskjæra inviterer til skjæreduell, Den hunnskjæra som går seirende ut, blir hans nye livspartner. Dør hannskjæra, arver ikke hunnskjæra habitatet.

Den første tiden hadde skjærene tilholdssted i tre store trær foran hovedinngangen på Glomstua omsorgssenter og bygget redet sitt vekselvis i to store grantrær. Jeg observerte tre skjærekull starte livet sitt her, alle kullene var med tre fuglunger og alle vokste opp. Nedenfor trærne var det en oversiktlig plen. Der kunne fuglungeene lære å fly uten at katter var noen trussel. De voksne skjærene fulgte vaktsomt med fra toppen av trærne.

De dagene det var fint vær, satt jeg ute på verandaen og la brødmat på rekkverket foran meg. Skjærene er sky og ventet alltid med å forsyne seg med maten til jeg satt alene. Da var det alltid hannskjæra som kom først og forsynte seg med en brødbit om gangen, som den tok med seg etter en rask og estetisk landing i matfatet. Hunnskjæra fulgte etter. De forsynte seg alltid bare med noen biter mens jeg satt ute. Resten av maten spiste de opp etter at jeg hadde gått inn.

Om vinteren og høsten la jeg maten på rekkverket rett foran verandadøra hvor jeg spiste min frokost. Da kom hannskjæra og spiste sammen med meg. Ofte satt den allerede på rekkverket da jeg kom ut. Etter at jeg hadde blitt avengig av hjemmerespirator hadde jeg fått en rytmisk bevegelse med hodet opp og ned som støtte til min svekkede pustefunksjone. Etter kort tid begynte skjæra å bevege nakken sin for å imitere rytmen min. Slik satt vi og spiste frokost sammen i tre år. Hyggelig frokostselskap. Ble jeg forsinket i morgestellet, fløy skjæra foran vinduet mitt til maten var servert. Den hadde lært seg hvor rommet mitt var.

Etter tre år ble de to store grantrærne felt. De som felte trærne ble nok overrasket over å finne mange champagnekorker i redene. Jeg drakk nemlig champagne med vennene mine ute på verandaen på fine sommerdager. Den som åpnet flasken sørget for at korken havnet på det store garasjetaket foran verandaen. Der samlet skjærene dem opp og tok dem til redet.

Da de to store grantrærne forsvant, flyttet skjærene. De bygget aldri redene sine i den gjenværende bjørka. Jeg flyttet samme år opp i tredje etasje med rommet mitt på motsatt side av omsorgssenteret. Da begynte jeg å mate skjærene på plenen foran benkene i den lille parken på venstresiden av hovedinngangen på Glomstua.

Til å begynne med la jeg maten cirka ti meter fra der jeg satt. Fortsatt kom hannskjæra først til matfatet og hunnskjæra fulgte etter. Nå fikk jeg oppleve de elegante skjærestupene fra lyktestolpen like ved, og at skjærene med stor presisjon landet ved den brødbiten som lå lengst fra meg. Den spiste seg, sammen med hunnskjæra, bit for bit nærmere meg til all maten var oppspist.

Nå kom skjærene selv om jeg hadde besøk på benkene i parken. Etterhvert la jeg maten gradvis nærmere der jeg satt. Det aksepterte de, og spiste stort sett opp maten mens jeg satt der. Ingen inntrengere fikk tilgang til matfatet, hverken måkene eller kråkene. Bare én gang prøvde kråkene å forsyne seg, men de ga opp.

Ble skjærene forstyrret bare litt av passerende turgåere, så fløy de vekk. Utover sommeren observerte jeg at matforsyningen var rikelig. Da ble de først tre skjærer i matfatet, og til slutt en skjæreflokk på ni. Flokken var trolig skjærene fra tidligere kull. Bare én gang observerte jeg hele skjæreflokken i matfatet samtidig. Da så jeg en tydelig markering av at hannskjæra jeg hadde matet var skjærekongen av Glomstua  Jeg observerte også at skjærene hamstret maten når matforsyningen var rikelig.

I år begynte jeg å mate skjærene fra den nye verandaen, altså på andre siden av bygningen hvor matfatet tidligere hadde vært. De fant raskt frem til det nye matfatet. Her sitter jeg på en overbygget veranda og setter rullestolen nærmere rekkverket og matfatet for å få varmen fra solen.

Én gang opplevde jeg at skjæra landet bare 60 centimeter fra min høyre arm. Det gjør den bare hvis det har vært veldig kaldt og den i tillegg tydeligvis er veldig sulten

Nå har skjærene etablert seg på en annen side av omsorgssenteret enn der hovedinngangen er. Her observerer de ryggen min og matfatet på rekkverket når det fylles. De venter til jeg har kjørt inn igjen, og lander da midt på verandagulvet og hopper frem og opp på rekkverket til matfatet.

Jeg har ikke observert i hvilket tre de har bygget rede sitt der bak ryggen min. Her er det mange gode redetrær med stor åpen gressplen under til flyvetrening for deres neste skjærekull. Dette er samme sted hvor Kongebjørka i Molde står, der kongen og kronprinsen skjulte seg under krigen da byen ble angrepet av tyske bombefly.

For noen dager siden trengte måkene seg inn i matfatet. De er vanskelige å bli kvitt når de først har funnet et matfat. Jeg liker måkeskrik, for det minner meg om barndommen og fisketurene med far ut mot det åpne havet på Tungeneset like utenfor Stavanger. Vi sluttet da å legge maten på rekkverket. I stedet tok vi en av plaststolene og la maten på en hvit plastpose på stolsetet. Så satte vi ryggen på stolen mot rekkverket, slik at ikke maten var synlig for måkene som lander fra forsiden, men lett synlig for skjærene som kommer flygende fra den andre siden av verandaen.

Neste dag var maten spist opp. Det var tydelig at skjæra var fornøyd med matafatets nye plasseringe. Den hadde lagt igjen visittkortet sitt på rekkverket. Hver dag observerer jeg skjærene fly utenfor vinduet mitt og foran meg på verandaen, som for å minne meg om vennskapet og felles gleder.

Julen 2017 fikk jeg Skjæreboka i julegave. Boka er en populærutgave av en doktorgrad om skjæreadferd. Den er rikelig illustrert med skjærebilder, og har mange spennende skjærehistorier. En av dem handler om et par fra Sverige. Kvinnen i huset var glad i skjærene og matet dem, av mens mannen kastet ting etter dem. Skjærene kvitterte med å gjøre sitt fornødne på frontruta av Mercedesen til mannen, men ikke på frontruta til den skjærvennlege kvinnen. Skjærene lærte seg også å ringe på dørklokka når den skjærefiendtlige mannen var hjemme,  akkurat som en barnslig rampestrek.

Skjærene har også bestått den såkalte speiltesten. Testen består av at skjærene settes foran et speil for å observere om den forstår at det er seg selv den ser i speilet. En apekatt gjenkjenner seg selv, speiler seg og er bevisst sin egen identitet. En undulat hakker på speilet, og forstår visst ikke at den har egen identitet. Skjærene gjenkjenner seg selv og speiler seg med bevissthet om egen identitet.

Skjærene er den mest intelligente av alle fuglearter, så det er spennende å være venn med dem og lære om deres adferd.

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.