Vegetarisk kosthold er viktig for bærekraft og dyreverd, men fortsatt er det mange som tviholder på kjøttet og skyr vegetarianere som pesten.

Da jeg var 15 år leste jeg en bok som endret livet mitt. Boken var Kan du ikke tale? av Elin Brodin, en debattbok fra 1991 om menneskeverd og dyreverd. Jeg leste boken ferdig på en lørdag da middagen bestod av kylling og ris, men etter å ha lest om industrielt husdyrhold, klarte jeg ikke spise kjøtt. Fra den dagen og mange år deretter var jeg vegetarianer.

På tidlig 90-tall var vegetarianere en sær gjeng, og kostholdet mitt vekket interesse hos medelever på ungdomsskolen. Enkelte medelever var spesielt engasjerte og ønsket å drøfte hypotetiske moralske dilemmaer som: Hva hadde du gjort hvis du var på en øde øy, og det eneste du kunne spise var et dyr? (Røpealarm! Jeg hadde prioritert overlevelse.)

Andre synes det var høyst kritikkverdig å velge vegetarisk: Du spiser jo opp maten til dyrene! Dessuten var det jo hysterisk morsomt at jeg kun spiste kaninmat!

Det har blitt mange anledninger til å forsvare vegetarisk kosthold opp gjennom årene, for å si det sånn. Det er ikke bare ungdommer som setter biffen i vrangstrupen når en vegetarianer setter seg ved bordet. Iblant har det virket som om ikke-vegetarianerne har et umettelig behov for å grille en stakkars vegetarianer. Motiver og matvaner blir vektet og overveid, slaktet og fordøyd.

Etter 15 år som vegetarianer prøvde jeg å spise alt. Nå er alt relativt, siden jeg aldri har likt fisk, synes rødt kjøtt gir en ubehagelig metthet og kunne levd lykkelig på spagetti og hveteboller hvis det var ernæringsmessig forsvarlig. Ikke liker jeg å prøvesmake ny mat heller, så det ble et beskjedent forsøk. Som for øvrig mislykkes.

Nå identifiserer jeg meg som fleksitarianer – en slags nesten-vegetarianer som spiser mest vegetarisk, men som av og til spiser fisk og kjøtt.

Moralsk mos

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor et vegetarisk kosthold er så provoserende. Heldigvis er det flere enn meg som har undret seg over dette, og en episode av programmet Verdibørsen på NRK Radio fra 20. januar 2019 stilte spørsmålene: Hva provoserer med veganisme? Hvorfor blir folk sinte på de som ikke spiser kjøtt?

Verdibørsens filosof Ole Martin Moen påstår at folk som spiser kjøtt blir provosert nettopp fordi de ser at vegetarianere og veganere har gode grunner for å velge bort kjøtt. Filosof Kaja Melsom forklarer at mennesker har behov for moralsk anerkjennelse, og når en kjøttspiser møter en vegetarianer, oppleves det som en moralsk anklage at vegetarianeren velger bort kjøtt av hensyn til helse, miljø eller dyr. Kjøttspiserens moralske posisjon blir truet, sier Melsom, og kjøttspiseren reagerer med flukt (unngår å spise sammen med vegetarianere) eller angrep (finne moralske feil ved vegetarianeren – gjerne at vegetarianeren ikke er konsekvent – haha! Hun går med skinnsko!). Kritikken mister kraft når den kommer fra et umoralsk menneske, forklarer Melsom.

Lidelse og død

Verdibørsen-filosof Espen Gamlund påpeker at det er noe paradoksalt ved at de som spiser kjøtt blir provosert av at vegetarianere og veganere ikke spiser kjøtt. I utgangspunktet har jo de som ikke spiser kjøtt, et moralsk høyverdig motiv: De tar avstand fra dyrs lidelser og død ved å la være å konsumere kjøttprodukter. De som likevel velger å spise kjøtt, kan sies å gjøre noe moralsk galt ved å bidra til dyrs lidelser og død. Men vegetarianere og veganere ser fortsatt ikke ut til å bli like provosert av kjøttspisere som kjøttspisere blir av dem.

Det å spise kjøtt er dypt integrert i vår kultur og tradisjon, forteller Gamlund. Gjennom å ta avstand fra kjøttspising, kanskje til og med mene at det er galt, så kritiserer vegetarianere og veganere en gammel tradisjon. I tillegg liker voksne folk virkelig ikke å få påpekt at det de gjør er galt.

Uansett er det helt nødvendig å kunne ha en åpen samtale om slike ømfintlige temaer. Moen understreker at disse temaene berører noen av de aller viktigste etiske spørsmålene i vår tid: Hvordan skal vi behandle dyr? Og – hvordan skal vi redde klimaet?

Svarene på disse spørsmålene går hånd i hånd. Ved å spise mindre kjøtt eller avstå fra kjøttspising, bidrar vi til å redusere dyrs lidelser og død, og vi bidrar til å bekjempe klimaendringer.

Vegetarianer, veganer eller pesketarianer?

Det er naturligvis ikke enighet om hvilket kosthold som er det beste – hverken etisk eller ernæringsmessig. Det er heller ikke enighet blant de som sverger til plantebaserte menyer. Et skille går mellom vegetarisk kosthold som inneholder egg og meieriprodukter (lakto-ovo-vegetarisk) og et vegansk kosthold som kun inneholder vegetabilske kilder. I tillegg finnes pesketarianere som spiser fisk i tillegg til plantebasert kost, og så har du slike som meg – fleksitarianere, som spiser hovedsakelig vegetarisk, men kjøtt og fisk av og til.

Veganisme finnes også som livssyn i tillegg til kosthold. Store norske leksikon definerer veganisme som «en filosofi og et livssyn basert på at man i størst mulig grad unngår å utnytte, skade eller gjøre vold på andre levende vesener» og forklarer at veganere vil «avvise bruk av animalske produkter i en videre forstand, for eksempel ved å unngå bruk av skinn, pels, ull, silke, dun og andre produkter laget med ingredienser fra dyr eller som er testet på dyr».

Jeg har aldri møtt en fruktspiser, men det finnes visstnok personer som velger å gjøre ytterligere begrensninger i en allerede vegansk meny. Fruktspisere spiser, som du allerede mistenker, først og fremst frukt, nøtter og noen få grønnsaker. Da snakker vi om mer enn fem om dagen.

Gratinert blomkålhode

Det har skjedd noe på vegetarfronten siden begynnelsen av 90-tallet. Det skulle for så vidt bare mangle, det er jo tross alt tretti år siden. Den gang måtte vi reise til Oslo og dra på vegetarrestauranten Krishna Cuisine som ble åpnet i 1992, hvis vi ville ha servert vegetarisk mat.

Nå er det stort sett mulig å få et vegetarisk alternativ, selv om mange må tenke hardt og lenge for å finne ut hva som blir igjen når den skikkelige maten tas bort fra tallerkenen.

Julebordsesongen er spesielt utfordrende, har jeg inntrykk av. En gang på begynnelsen av 2000-tallet var jeg på julebord med jobben i Oslo og fikk servert et blomkålhode. Akkurat. Et blomkålhode med et snev av gratinert ost på topp og noen strimler paprika dandert rundt. Selv i storbyen var det vanskelig å forestille seg et godt måltid uten kjøtt eller fisk.

Godt selskap

Ved årtusenskiftet kom det vegetarisk frossenpizza i dagligvarebutikkene, men ellers måtte vi som var sære i kosten ty til helsekostbutikker for å finne falafler, linsebiff eller vegetarburger. Nå kan jeg finne flere typer vegetarburgere og andre vegetariske alternativer på den lokale matbutikken. Det er bedre merking av matvarer og andre produkter. Det er vegetartips på gryterettposer, og grønnsaksposteier har dukket opp ved siden av leverposteiene i kjøledisken.

Det føles som en revolusjon sammenlignet med hvordan det var for 30 år siden.

Holdningene til vegetarisk kosthold har også klart forbedret seg. De fleste jeg møter nå, tåler å se at noen ikke spiser kjøtt uten å ta det som et personlig angrep. Vegetarianerne har jo tross alt fått konkurranse i kategorien sært kosthold av folk som forfekter en rekke kreative intoleranser (noen mer innbilte enn andre). Nå er det ikke lenger bare vegetarianere som er vanskelige å ha til bords.

Mager utvikling

Små gleder kan bli store når det er lite å glede seg over. Når jeg tenker etter, synes jeg egentlig det er en ganske mager utvikling – faktisk langt fra revolusjonerende.

Selv nå med bærekraftbegrepet som en farsott – med mål om bærekraft i både visjon og verdigrunnlag for høgskolen – velger vi fortsatt kjøtt når vi skal ha mat til møter, konferanser og andre akademiske sammenkomster.

Jeg skjønner at det ikke er gjort i ett stort jafs å endre kostholdet til flertallet i befolkningen, men jeg kunne ønske at vi i universitets- og høyskolesektoren var hakket mer fremoverlente når vi velger hva som skal stå på våre menyer. Vi skal arbeide for bærekraftig drift av institusjonene våre, og hva vi velger å kjøpe og servere er en del av det.

Tiden er inne for å ha vegetarisk og kortreist mat som hovedrett i akademia.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.