Det skjedde i de dager da folk bekymret seg over konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken, da folk i Tromsø knapt hadde landet etter euforien over å ha slått Lillestrøm 4-1 i cupfinalen på Ullevaal, og da Gorbatsjov hadde vært Sovjetunionens øverste leder i knapt to år.

Selv befant jeg meg denne høsten, det er altså 1986 vi skal fram til, i en militærforlegning i Gamlebyen i Fredrikstad. På kvelden den 4. desember fant jeg fram til et rom hvor det sto en radio, for jeg hadde merket meg at Norges innledningskamp i håndball-VM for kvinner, mot Kina, ble overført der. NRK så ingen grunn til å sende noe TV-team nedover til Nederland, hvor mesterskapet ble arrangert.

Jeg hadde merket meg dette laget, for de hadde vist prov på noe som kanskje kunne bli noe stort. Ingen norske landslag hadde vunnet noen medaljer i en lagidrett av denne typen siden bronselaget i 1936, så det var i og for seg ingen grunn til optimisme. Men i forrige VM, i 1982, hadde Norge klart seg bra i en idrett totalt dominert av Øst-Europa. Det ble et knepent tap mot DDR og et klarere tap mot Ungarn (men vi ledet til pause). Men i en dramatisk avslutningskamp mot Romania klarte Norge uavgjort og en hederlig sjuendeplass til slutt. Det var altså mulig å spille jevnt med disse østeuropeiske lagene. Det var forutsetningen da jeg satte meg ned foran en radio denne desemberkvelden i Fredrikstad.

I dag er det få som husker resultatet av denne kampen mellom Norge og Kina, og med god grunn. Optimismen viste seg grunnløs. Norge tapte knepent for et svakt kinesisk lag. Det var bare å glemme det, slik nordmenn med altfor store drømmer om suksess i ballidrettene alltid hadde gjort (altså med unntak av 1936).

Som konsekvens av dette, lot jeg meg ikke lure til å bruke tid på radiooverføringen av Norges neste kamp, mot Tsjekkoslovakia. Men dagen etter leste jeg til min overraskelse at Norge vant med ti mål. Tsjekkoslovakia endte for øvrig opp med sølvmedaljene i mesterskapet.

Det var en sensasjon at Norge feide gulvet med østeuropeiske statsamatører. NRK bestemte seg sporenstreks for å sende av gårde et TV-team likevel, for å få vist resten av kampene. Slik krøp stemmene til parhestene Gunnar Grimstad og Frode Kyvåg inn i øregangene og bevisstheten til store deler av det norske folk, og der forble de, så lenge NRK hadde rettighetene til disse mesterskapene. Det ble en stor suksess, både for NRK og for håndballen.

Siden den gang har det oppstått en norsk adventstradisjon. Håndballjentene, som de ble omtalt som, er for mange blitt en integrert del av juleforberedelsene. Noen legger alt til side for å følge laget, mens kampene for andre ledsager kveldens øvrige gjøremål, slik at de i det minste setter seg ned og ser på de avgjørende minuttene.

At kvinnehåndball ble en slik suksess i Norge, er ikke spesielt overraskende. For det første er håndball en idrett det er lett å la seg fenge av, for det andre kan nordmenn uansett fatte interesse for enhver sport hvor det er utsikter til norske medaljer. Til og med curling samler folket hvis det står om olympiske medaljer. Det er det stadig tilbakevendende ved håndballmesterskapenes fascinasjon, nå i 35 år, som har krav på en viss interesse. Etter 1986 fortsatte Norge stort sett å holde seg i medaljekampen i de fleste mesterskap, men det tok over ti år før vi faktisk vant. Men håndballen fengslet folk selv om finaler og semifinaler ofte endte med tap.

Hvor sterkt kvinnehåndballen festet seg i folks bevissthet illustreres kanskje best av at til tross for at idretten tidlig sa takk og farvel til NRK, fulgte folk etter, til TV3 eller TV2 eller hvem det nå var. I en rekke idretter har dette vist seg å redusere eller til og med drepe interessen, men ikke i håndballens tilfelle.

Kvinnehåndballen har på denne måten representert og videreført en type erfaring som er blitt betydelig sjeldnere etter medierevolusjonen, nemlig at svært mange opplever noe samtidig. Ikke nødvendigvis sammen, for de fleste sitter jo hjemme i sin egen stue, men samtidig. Jeg vet ikke hvor mange som så på Norges semifinaler og finaler i disse årene, men det var så mange at det ble et naturlig samtaleemne når man møtte kolleger og venner dagen etter. Det var underforstått at folk stort sett hadde fått med seg kampen. Det trengte ikke resultere i eufori, slik som da folk strømmet ut i gatene etter at Norge slo Brasil, ofte var det bare en stilltiende visshet om at man hadde gjort seg felles erfaringer, som løftet sinnet.

Slike erfaringer er ikke så vanlige lenger. Det påstås at da NRK tidlig på 60-tallet introduserte Sportsrevyen på søndag kveld, ble fergerutene lagt om på Vestlandet. Folk måtte jo rekke hjem til Sportsrevyen. Slik radioen hadde samlet folk på 50-tallet og gitt dem likeartede inntrykk som inngikk i en slags kollektiv bevissthet, gjorde TV det samme utover i 60- og 70-årene. Det gjaldt ikke bare sport, men også lørdagsunderholdning, politiske TV-debatter og NRKs mandagsfilmer. Folk hadde sett eller hørt det samme, samtidig.

I dag er virkeligheten langt mer fragmentert. Ikke bare ser vi på veldig forskjellige ting fordi tilbudet er så massivt, men også om vi ser på det samme, gjør vi det til ulike tidspunkter. Det gjelder for eksempel mange av TV-seriene på strømmeplattformene. Folk snakker om dem, men på en annen måte, for man kan ikke forutsette at samtalepartneren befinner seg i samme sesong som en selv.

Sportens øyeblikksorientering gjør at den fortsatt er i stand til å levere slike felles opplevelser i øyeblikket, også foran TV-skjermen. Bare direktesendte show av typen Maskorama har i dag litt av de samme egenskapene. Sportens fascinasjon forutsetter nettopp denne samtidigheten. Men for å bli til felles erfaringer som alle kan snakke om, forutsettes det altså at den når bredt ut, slik håndballjentene lenge gjorde, og slik de fortsatt delvis gjør.

Håndball er en relativt liten idrett, men når likevel langt bredere ut enn på 80-tallet, da det stort sett handlet om østeuropeiske land, Vest-Tyskland og Skandinavia. I dag har både Spania, Nederland og Frankrike landslag i verdensklasse, og Øst-Asia og deler av Afrika og Sør-Amerika er gradvis kommet etter.

Hvorfor har kvinnehåndball lyktes så godt i Norge? I tillegg til resultatene, hjelper det naturligvis at laget har hatt profiler som det har vært lett å skape helter av. Nordmenn var på fornavn med mange av dem. Et annet poeng er at håndball i Norge faktisk opprinnelig ble markedsført som en idrett som passet spesielt godt for kvinner, i en tid hvor slik «kjønning» av idretter hverken var uvanlig eller kontroversielt. I dag virker dette merkelig. Håndball er jo en fysisk uhyre krevende idrett, full av skitne triks, knallharde fysiske dueller og ikke minst skadeutsatte knær. Men dette åpner i sin tur for begeistringen over tøffe utøvere som takler smerte og som kan gi og ta.

Det hjelper også at kvinnehåndballen i Norge lenge var uten konkurranse fra herrehåndballen. Først for noen få år siden ble det realistisk å håpe på suksess for håndballherrene. Da hadde mange av oss fulgt håndballjentene tett i 30 år.

Men i tillegg kommer altså tradisjonen, det at et håndballmesterskap hører adventstiden til. Jeg fornemmer vel at entusiasmen er litt mindre blant folk enn for 15, 25 eller 35 år siden. Selv gadd jeg heller ikke å se de innledende kampene i år, hvor Norge var forventet å vinne med rundt 30 mål, og her forleden holdt på å glemme den avgjørende kampen i gruppespillet mot Nederland.

Kanskje er håndballen også blitt litt mindre fengslende fordi fotballen sprer seg over hele året, også den norske. Så sent som sist helg ble siste serierunde spilt, og her jeg sitter nå, skal Brann straks en playoff-kamp for å forsøke å beholde sin plass i eliteserien. Selv desember-mesterskap får konkurranse fra fotballen.

Men nå når det drar seg mot de siste kampene, benker vi oss igjen, mange av oss. God advent og god jul!

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.