Så lenge jeg har jobbet ved HiMolde[1] har vi etter beste evne forsøkt å etterleve følgende nyansettelsesstrategi:

«Hver gang en ny faglig ansatt skal ansettes, stiller vi krav om at kvaliteten på den nyansatte skal være høyere enn eksisterende gjennomsnittskvalitet.»

 Dette er ingen strategi som finnes sirlig nedskrevet i strategidokumenter. Ei heller noe som kommuniseres offentlig. Men, som mange kanskje er klar over, er det ikke alltid de offentlige dokumenter, eller den formelle organisasjon, som forteller den fulle og hele sannheten om virksomheten.

Hensikten med en slik strategi burde ikke overraske særlig. Om en kunnskapsorganisasjon hele tiden sørger for å ansette kvalitet bedre enn gjennomsnittskvaliteten, bør vel det i et lengre perspektiv føre til økt kvalitet. Og mange av oss er vel av den oppfatning at det er kvaliteten på de ansatte i vår type organisasjon som i det lange løp gir resultatforbedring. Det være seg flere og bedre studenter, eller høyere kvalitet på forskning og formidling.

Nå er det kanskje ikke åpenbart at strategien virker, så for en gangs skyld skal jeg gjøre noe uventet – gjennomføre et stringent og presist matematisk bevis til støtte for nyansettelsesstrategiens validitet:

Bildet øverst i artikkelen angir vinnerne av årets OL-tippekonkurranse. Selv om det i disse europeiske krigstider faktisk kanskje kan være lett å glemme, ble de olympiske vinterleker avsluttet i Beijing relativt nylig. Og hvilket OL det ble! Norge tok 16 gullmedaljer og satte ny verdensrekord. Hele dobbelt så mange som svenskene, som altså kun tok åtte.

Som de fleste vel er klar over, er vi på toppen av Haugen langt mer interessert i fotball enn vintersport, men i nøden spiser vel fanden fluer. Vi arrangerer dermed gjerne en liten konkurranse i forkant av slike arrangement for å lette ventetiden på en stadig mer etterlengtet fotballsesong.

Som vanlig var deltagernes oppgave enkel. To størrelser skulle tallfestes; antall norske gull og antall svenske gull. Tabellen nedenfor angir resultatene:

Tabellen inneholder norske og svenske gulltips for hver deltager i de to første numeriske kolonnene. De to neste angir fasiten (16 norske og åtte svenske gull), mens de to neste kolonnene angir absoluttavvik (MAD) mellom tips og fasit. Til slutt summeres  tallene i disse to kolonnene i MADSUM, som altså avgjør endelig rangering.

De to vinnerne av konkurransen, Trine Elde Pedersen og Jorunn Hoås Rødal, har utført et kunststykke denne gangen. Vitenskap dreier seg, som de fleste vel er klar over, om å utøve spådomskunst. Kanskje ikke med Tarot-kort, men likevel. En MADSUM på to betyr at de bommet (i gjennomsnitt) med kun én gullmedalje på hvert land. Dette er nær perfekte resultater. Enda mer imponerende blir dette om en ser på «dummy-deltageren» angitt med lys blå bakgrunn i tabellen – GRACENOTE. GRACENOTE er nemlig et profesjonelt firma som lever av å spå idrettsmedaljer i store mesterskap. Vi snakker altså her om den ypperste profesjonelle ekspertisen. Det faktum at våre to vinnere slår ekspertene med to mot sju vitner om klasse – verdensklasse!

Enda mer interessant blir vel dette når vi i tillegg vet at begge to er relativt nyansatte. Med unntak av Judith Molka gjelder dette faktisk hele seierspallen. Fire av fem på pallen er ansatte nokså nylig. Dette er jo akkurat slik det skal være. Her oppvises åpenbart vitenskapelig talent blant arbeidstakere som nylig er ansatt.

Strategien vår, omtalt i starten, virker dermed. Ingenting gleder vel en gammel professor mer enn strategier som fungerer. Faktisk tippet hele 15 av 18 (83.3%) bedre enn eller like bra som GRACENOTE.

Med et slikt bakteppe blir selvsagt egen innsats ubetydelig. Jeg kom suverent nederst denne gangen. Det får stå sin prøve med slike unge og lovende medarbeidere – HiMoldes framtid synes rosenrød, og jeg kan gå ut i vårsola, humrende og plystrende i trygg forvisning om at fotballsesongen straks er på trappene.

Heia Molde!

[1] Det begynner etter hvert å bli lenge, alt for lenge etter manges mening.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.