Innovasjon er på den ene siden et litt tomt honnørord, en floskel til bruk i strategidokumenter og festtaler. På den andre siden er universitetet utvilsomt en sentral institusjon i innovasjonsprosesser. Men kanskje bidragene til innovasjon av og til blir større om vi er litt mindre manisk opptatt av dem?

I en verden i rask endring, er innovasjon blitt ett av svarene på hva vi skal leve av etter oljen. Begrepet har derfor fått en stadig viktigere rolle i forsknings- og utdanningspolitikken. En høyt utdannet befolkning er et viktig virkemiddel for å realisere innovasjon, i hvert fall hvis de har den rette typen utdanning (mer teknologi, mindre litteratur, eventuelt kan litteraturvitere også omskoleres til å bli innovative). Stadig flere utdannings- og forskningsprogrammer utvikles med dette målet for øyet. Ved NTNU ble det for få år siden ansatt 15 innovasjonsledere for å strukturere og synliggjøre dette arbeidet.

Koblingen mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og innovasjon på den andre siden er imidlertid ikke noe nytt, noe som dukket opp da en fant ut at veien til framtiden måtte gå langs andre og nye spor. Både Max Weber og Joseph A. Schumpeter pekte på at vestlige samfunn utmerket seg nærmest ved å institusjonalisere innovasjon. Det ble arbeidet bevisst for å etablere organisatoriske rammer rundt de kreative sjelene som hadde nye ideer. Universitetene har altså alltid drevet med innovasjon, eller de har i det minste svært lenge bidratt til å skape innovative miljøer.

Den siste setningen inneholder en distinksjon som jeg skal komme tilbake til, men jeg skal først gå en liten omvei. Universiteter og andre forskningsmiljøer har nemlig i svært stor grad omfavnet myndighetenes tidvis nokså høylytte krav om at de er nøkkelinstitusjoner i skapelsen av det nye samfunnet, enten det som vektlegges er økt velstand eller det grønne skiftet.  Rektorer og direktører har bare unntaksvis hatt kritiske merknader. Dette er interessant, for den kritiske impulsen som universiteter også presumptivt skal representere, burde jo bidra til at man i det minste stilte spørsmål ved noe av denne retorikken. Ikke ved betydningen av innovasjon som sådan, men ved alle flosklene som rammer inn i hvert fall en del av alt det som foregår.

Nylig kom det imidlertid en kritisk refleksjon, som har ledet til en viss debatt i Khrono. Det startet med at sosiologen Kristoffer Chelsom Vogt pekte på at noe av det som produseres av planer og strategier knyttet til innovasjon, ligger faretruende nær filosofen Harry Frankfurts bullshit-begrep. At begrepet er vagt, gir dessuten et mulighetsrom for aktører og miljøer som er eksperter på å få finansiert tilsvarende vage prosjekter for å bistå i kampen om finansiering av innovasjonsprosjekter av varierende kvalitet og betydning.

Lars Nyre mener på sin side at Vogt nok har rett et stykke på vei, men gir likevel eksempler på hvordan universiteter målrettet kan støtte opp under konkrete innovasjoner.

Maria Røhnebæk, Atle Hauge og Sigrid Myklebø mener i likhet med Nyre at spørsmålene er viktige, men mener så vidt jeg kan forstå at det ikke nødvendigvis er noen svakhet at innovasjonsbegrepet er relativt lite konkret. I stedet mener de det trengs et utvidet innovasjonsbegrep, som fanger opp hvordan forståelsen de siste årene har utviklet seg. For eksempel snakkes det jo nå mye om innovasjon i offentlig sektor.

Begge de to sistnevnte innleggene gir gode eksempler på hvordan forskning og innovasjon er tett knyttet sammen. Det er ingen grunn til å avvise universitetets rolle i dette arbeidet. Vogt er godt i stand til å svare for seg selv. Mitt anliggende er at jeg ikke synes de to sistnevnte kommentarene helt treffer det jeg oppfatter som essensen i hans innlegg særlig godt. Jeg vil derfor her peke på tre poenger som i det minste kan bidra til å avklare noen posisjoner og frontlinjer i denne debatten.

Er innovasjonsbegrepet for vagt og utflytende, slik Vogt hevder, eller er det tvert imot grunn til å gjøre det enda videre, slik Røhnebæk, Hauge og Myklebø foreslår? Mitt første poeng er at et begrep, for å ha vitenskapelig verdi, må være tydelig avgrenset. At to fenomener har fellestrekk, betyr ikke nødvendigvis at de bør begrepsfestes på samme måte. Tvert imot: Det vitenskapelige språket brukes til å differensiere mellom ulike fenomener. Overfladisk sett er det klart at nye organiseringsprinsipper eller arbeidsmåter i offentlig sektor har noe til felles med teknologiske revolusjoner, men forskjellene er like betydelige, og det er slike forskjeller vitenskapelig definerte begreper er ment å ta høyde for. Definerer vi begrepet for vidt, blir for eksempel enhver vitenskapelig artikkel en innovasjon. Den har jo per definisjoVin flyttet ørlite på forskningsfronten på et ørlite felt, hvis ikke hadde den ikke blitt publisert. Men jeg tror det er hensiktsmessig å anvende et annet begrep, selv om artikler har visse fellestrekk med innovasjon.

For det andre: Denne insisteringen på å lete etter innovasjon overalt (jfr. de 15 innovasjonslederne ved NTNU) kan bidra til målforskyvning. I verste fall fører det til at forskningsmiljøer som slett ikke er innovative, men likevel viktige, begynner å utforme strategiske planer for innovasjon. Innovasjon er en vesentlig del av mye av forskningen ved universitetene, men det betyr ikke at forskning som ikke er orientert mot innovasjon, derfor bør bli det. Nye tolkninger av Ibsen er ikke et bidrag til innovasjon. Det bør a) heller ikke forstås som innovasjon, og b) heller ikke forstås som mindre viktig, til tross for at det ikke handler om innovasjon.

Mye av forskningspolitikken handler i dag om å forstå innovasjon som et mål som vi i økende grad må sikte oss inn på. Men i praksis oppstår mange innovasjoner på andre måter. Mitt tredje poeng er at innovasjon ofte (ikke alltid) er en utilsiktet, positiv bivirkning av virksomhet som hadde andre formål. Nytten av forskning (for eksempel innovasjon) er et biprodukt av søken etter kunnskap, skrev Jon Elster for 40 år siden, og han la til at denne nytten ofte også er et essensielt biprodukt: Den kan bare oppnås dersom nytteverdien ikke er fyrlykten man styrer etter. Planlagt innovasjon ved hjelp av forskning er av og til litt som det paradoksale i å anstrenge seg for å sove. Den søvnløse vet at det gjelder å koble ut tanken om hvor viktig det er å få sove, så kan søvnen komme som et biprodukt av at han lykkes i å koble ut stresset. Hvis forskningen styres av forskernes egen nysgjerrighet, kan innovasjon være en utilsiktet, positiv bivirkning. Det betyr i så fall at selv om innovasjon er en opplagt konsekvens av deler av universitetenes virksomhet, bør vi være mer tilbakeholdne med i altfor stor grad å definere det som en målsetting.

Det er ett problem med det tredje argumentet: Det er litt for opplagt for politikere og byråkrater at det som jeg her argumenterer for at er i allmenhetens interesse, også er i forskernes egen interesse. Forskere er jo stort sett nettopp nysgjerrighetsdrevne, og svært glade i argumentet om at bare vi får forske på det vi vil, blir resultatet best for alle. At et slikt argument møtes med skepsis, må vi naturligvis forstå.

Men på den annen side: Det finnes også et sjikt av rådgivere, eksterne konsulenter og direktører som henter sin legitimitet nettopp i de strategiplaner og endringsorienterte prosjekter som innovasjonsmanien er et eksempel på. Det er med andre ord flere enn universitetsforskere som bør kikkes i kortene hvis spørsmålet er hvem som har egeninteresse i en bestemt utvikling.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.