Jeg har etter hvert blitt en erfaren deltager i hjemmeinstitusjonens styre. Jeg tror jeg debuterte som innvalgt varamedlem – antagelig en gang tidlig på 2000-tallet.

Den gang, da slike styreverv ikke ga ekstra betaling, ga posisjonen som varamedlem en sikkerhet for deltagelse på mange møter[1]. Jeg fortsatte med et vikariat som prorektor i 2008. Prorektoratet gir automatisk styremedlemskap ­– til og med som nestleder ved HiMolde. Jeg ble valgt som prorektor i 2011, noe som ga en ny styreperiode, før jeg i 2019 ble valgt inn blant faglige ansatte, riktignok etter kvotering, men skitt au, for en ny fireårsperiode som avsluttes i år.

Disse fire (noen korte og noen lengre) periodene har definitivt medført deltagelse på en rekke styremøter. Jeg vil tippe rundt 100, men her hefter det noe usikkerhet ved estimatet.

Styrer ved akademiske institusjoner med valgt rektor settes opp etter en mal. Denne malen innebærer et visst antall innvalgte representanter fra institusjonens ansatte, samt et sett eksterne styrerepresentanter oppnevnt av departementet. Styret ledes av rektor som styreleder og prorektor som nestleder, mens direktør fungerer som styrets sekretær uten stemmerett.

De eksterne styremedlemmene oppnevnes som beskrevet ovenfor av departementet og framstår i noen grad derfor som viktigere en resten av styret ettersom disse utgjør våre kjære «eieres» mulighet for styring av driften. I noen grad vil slike eksterne styremedlemmer hentes fra andre konkurrerende institusjoner, men i dag, der forskning og undervisning oppfattes og omtales som viktig for samfunnsutviklingen, synes trenden i større grad enn tidligere å medføre et større innslag fra lokalt og regionalt næringsliv.

De fleste som har erfaring fra både næringsliv og akademia, vet at disses to sektorene er svært forskjellige, både med hensyn til individuelle karrierevalg og prioriteringer. Det er spesielt to sakskomplekser som eksterne styremedlemmer har alvorlige problemer med både å forstå og akseptere.

Dualiteten i de vitenskapelige stillinger med hensyn til forskning og undervisning har alltid vært utfordrende for eksterne styremedlemmer. Jeg husker godt en episode der debatten kom inn på publisering (forskning) og forskjeller i de ansattes bidrag. Jeg tror kanskje jeg tok opp saken og refererte til en lokal statistikk som klart og tydelig viste at et mindretall av ansatte stod for majoriteten av forskningsproduksjonen og at dermed også et stort flertall hadde jobbet ved institusjonen uten i det hele tatt å ha produsert en eneste forskningsartikkel. Dette sammenholdt med den tradisjonelle stillingsinstruksen om 45% undervisning, 45% forskning og 10% administrasjon fikk et eksternt styremedlem, ganske rød i toppen til å utbryte følgende:

«Hva er det du sier Haugen?!? Påstår du at vi har et flertall av ansatte som jobber halv jobb og får full betaling? Det er jo det reneste galimatias, slik kan vi jo ikke ha det!!!»

Jeg gratulerte styremedlemmet med en original og kreativ formulering, og forsøkte å forklare at forskning ikke er for hvem som helst og at vi sjelden greide å «pin-pointe» de gode forskerne på ansettelsestidspunktet.

«Vi har sett rene preseterister som har mislyktes kapitalt i forskningsprofesjonen, og også det motsatte — middelhavsfarere som har produsert meget høy kvalitet», la jeg til. «Dermed må vi basere virksomheten på ansette mange kandidater, vel vitende om at et fåtall vil mestre forskningen. De som mislykkes med forskningen, får heller undervise eller formidle litt mer», forsøkte jeg å avslutte.

Styremedlemmet brummet noe om at «stillingsinstruks er stillingsinstruks» og der stoppet diskusjonen den gangen.

En annen spesialitet i akademia som sjelden forstås eller aksepteres av styremedlemmer fra næringslivet, er den åpenbare mangel på interesse for de såkalte akademiske toppstillingene ­– rektor, dekan eller instituttleder.

I næringslivet er selvsagt toppen på en karriere stillingen som administrerende direktør. Slik er det absolutt ikke i akademia. Her har tradisjonen snarere vært stolleken, der alle innser at rektor må forefinnes, men ingen har lyst på jobben.

Det er kanskje ikke så rart at næringslivet rynker litt bryn av dette, dette er jo totalt motsatt av den situasjonen de opplever på hjemmebane. Men, forklaringen er jo (slik den som oftest er) enkel. Hovedhensikten med å ta en jobb i akademia er jo for de fleste de «frie» 45% omtalt over.

Det å kunne drive med det en personlig har aller mest lyst til, er for de fleste av oss verdt en million eller to i ekstra lønn i næringslivet. En rektorstilling innebærer nemlig at disse 45% stort sett må oppgis. Når da lønnspåslaget er langt under 1-2 millioner blir jo regnestykket såre enkelt. Ved forrige rektorvalg i Molde var det kun én kandidat, og nylig ved valget i Volda var kandidatantallet det samme, én kandidat.

Desto hyggeligere er det å lese i Khrono (Stor utskiftning i toppen i akademia i 2023) at både rektor og prorektor stiller til gjenvalg i det kommende valget utpå vårparten.

Godt valg!

Oppe på fjellet har vi selvsagt ikke kunnet unngå å observere at hjemmelaget i blått og hvitt gjør det de vanligvis gjør på denne tiden av året, selger ut arvesølvet. Joda, vi vet selvsagt at forretningsmodellen krever at spillere som Fofana faktisk bare må selges når en klubb som Chelsea banker på døra med 130 millioner i baklomma. Dessverre synes det ikke å stoppe der, ryktene tilsier at både Brynhildsen og Mannsverk antagelig også er på vei ut i verden.

Andre rykter indikerer at Berisha og Kitolano er på vei inn, men vi må nok dessverre innrømme at disse to spillerne kanskje ikke vil øke kvaliteten på laget tilstrekkelig til å erstatte «tapene».

Fjorårets jubelsesong med ett seriemesterskap og tre cupmesterskap ga oss håp, håp om en rimelig sjanse til å kvalifisere inn i CL-gruppespillet. Vi må nok med en viss tristhet innrømme at den sjansen nå synes mindre. Men, men slik er vel livet for MFK, en liten farmerklubb i provinsen

Uansett: Heia Molde!

[1] Nå, i styrehonorarenes tidsalder, med betaling per møte, er situasjonen imidlertid snudd på hodet. For den som måtte være i tvil, jo da, akademikere påvirkes også av finansielle incentiver.