VM på ski er nylig overstått. Jeg fornemmer at interessen, også i Norge, har vært mindre enn på lenge, men det kan jo skyldes at jeg selv ikke har hatt tid til å følge så mye med. Seertallene tyder imidlertid også på en nokså markant nedgang.

Ulike idretters popularitet har lett for å gå i bølger. Store profiler kan løfte interessen, og jevne dueller mellom rivaler – for eksempel Norge mot Sverige i langrenn – har samme effekt. Trenden for skisportens del er ikke nødvendigvis nedadgående en gang for alle. Det er likevel flere forhold som gjør at det – fra skisportens eget perspektiv – er grunn til bekymring.

For det første skal neste ski-VM avholdes på norsk grunn, nærmere bestemt i Trondheim. Arrangøren håper rimeligvis å gjenskape den store entusiasmen VM i samme by skapte i 1997. For det andre har det vært svært glissent på tribunene i Planica. At det stort sett bare var tilreisende nordmenn som var interessert i å følge langrennsøvelsene, er ikke spesielt overraskende. Mer bekymringsfullt fra det internasjonale skiforbundets (FIS) perspektiv var det at det ikke var noen stor rift om billettene til flere av hoppkonkurransene heller. Overoptimistisk billettprising sies å ha vært en årsak. Det er noe Trondheim bør merke seg.

For det tredje tyder mye på at publikum på slike mesterskap blir stadig eldre. Visse aldersgrupper har bedre muligheter enn andre for å ta seg fri fra både jobb og familieforpliktelser noen dager for å reise på VM. Det er også flere i de eldre aldersgruppene som har råd til det. Men TV-tall avslører den samme tendensen: De store vinteridrettene har gjennomgående seere over 50 år, og det er mildt sagt usikkert om dagens 30-åringer vil bli mer interessert i å se på langrenn etter hvert som de blir eldre. Så godt som ingen under 19 år ser langrenn på TV, meldte VG for et par år siden.

Langrennssportens framtid er altså usikker. Få land har ressurser til å satse. Norges viktigste konkurrent på herresiden har lenge vært Russland, og det er mildt sagt usikkert når de igjen vil delta. I overskuelig framtid vil det naturligvis bli arrangert langrenn, men det er reell fare for at mellomeuropeerne mister interessen helt. Statusen som olympisk idrett kan også være i fare. På toppen av det hele bidrar klimaendringer til at mange som ellers kunne valgt å satse på langrenn, i praksis ikke får mulighet til å gjøre det.

I langrennsøvelsene for herrer i Planica var det teoretisk mulig for Norge å ta 14 medaljer. Resultatet ble 12. Bare en bronse hver til Frankrike og Sverige ødela. Her hjemme hadde det nok en viss interesse hvilken nordmann som vant den avsluttende femmila, men det var knapt noe som fenget andre steder. På kvinnesiden var Sverige nesten like dominerende med 11 av 14 mulige medaljer, men her var det tross alt mer spenning om gullet ved et par anledninger: Godt hjulpet av en smøreglipp mistet Sverige stafettgullet, og det ble morsomt nok amerikansk vinner i det eneste intervallstartløpet.

Men i russernes fravær er langrenn langt på vei en kamp mellom Norge og Sverige, rett nok med en og annen slenger fra andre land som av og til hevder seg. Slik har det egentlig vært i store deler av langrennssportens historie: Ser vi på resultatlistene fra mesterskap i 60-, 70- og 80-årene, finner vi at medaljene stort sett gikk til fire nasjoner: Norge, Sverige, Finland og Sovjet. I tillegg fikk DDR, med sine metoder, fram en del toppløpere. Alt annet var unntak, som da Franco Nones fra Italia vant tremila under OL i 1978, eller som da polakken Josef Luszczek ble verdensmester på 15 kilometer i 1978. På kvinnesiden var det, i tillegg til øst-tyskerne, også en del tsjekkoslovakiske løpere som gjorde seg gjeldende.

Perioden fra 1990 til 2010, da Norge for alvor festet grepet som den ledende langrennsnasjonen, bar imidlertid bud om at sporten spredde seg. Italia vant OL-stafetten på Lillehammer, Tyskland hevdet seg godt både blant menn og kvinner, og Dario Cologna fra Sveits ble en av verdens beste løpere. Tsjekkia hadde også i denne perioden toppresultater, og det samme hadde Estland. Til sist var Østerrike og Frankrike også nasjoner å regne med.

Men fra omtrent 2015 har vi stadig tydeligere endt opp der vi var. Det som så lyst ut med tanke på langrennssportens spredning for 20 år siden, er reversert: Sporten er marginalisert i Mellom-Europa. Den nordiske dominansen er like sterk som i gamle dager.

Man kunne jo si at dette er nå en gang langrennssportens karakter. Det er ikke overraskende at Norge, Sverige, Finland og eventuelt Russland dominerer langrennssporten. Det er stort sett der barn og unge lærer seg å gå på ski. Og når vi gledet oss med Brenden, Eggen og Brå i gamle dager, selv om de heller ikke hadde reell konkurranse fra så mange andre nasjoner, hvorfor skulle vi ikke glede oss like mye over Golberg, Krüger og Klæbo, selv om tyskere og italienere gradvis mister interessen?

Det er spesielt to forhold som bør gjøre bekymringen større enn den var for 50 år siden. For det første er det TV som i praksis styrer langrenn, slik TV styrer stort sett all idrett. Langrennssporten solgte sin sjel til TV-mediet. Det har naturligvis tjent sporten – og ikke minst utøverne – godt så langt, men da er man også nødt til å akseptere TV-mediets premisser. Sier TV stopp, har man ikke lenger noe produkt. Det er i dette perspektivet vi må forstå at langrennskomiteen i FIS er på kronisk jakt etter nye konkurransekonsepter i et forgjeves håp om å fenge et større, og ikke minst yngre, publikum. Kritiske kommentatorer viser stadig til at det må nytenkning til. Det er en litt forunderlig påstand: Knapt noen idrett har forandret seg mer enn langrenn de siste 30 årene.

Det andre forholdet som gjør situasjonen kritisk, er den norske dominansen. Akkurat nå er rett nok Sverige best blant kvinnene, men det er ikke lenge siden Johaug og Bjørgen gjorde de aller fleste distanserenn til uspennende affærer. Blant herrene har dominansen vært skummelt stor i over 30 år. Dominansen skyldes naturligvis godt idrettsfaglig arbeid. Norge har en toppidrettskultur hvor lite overlates til tilfeldighetene, og som er tett sammenvevd med vitenskapen. Den skyldes også at rekrutteringen er svært god, særlig blant herrene.

I tillegg kommer at Norge ofte viser seg å være i forkant på skipreparering. En og annen smørebom blir det iblant, men generelt har overlegne ski utvilsomt bidratt med en god del ekstra medaljer, helt siden det første glidprosjektet ble initiert for over 30 år siden. Norge har størst ressurser og er villig til å bruke dem, og disse ressursene kommer på toppen av en allerede overlegen kompetanse. Det er få idretter hvor utstyret betyr mer enn når utøverne har ski på beina. Kombinasjonen av ressurser og kompetanse gjør at norsk langrenns suksess faktisk er en trussel mot sportens kommersielle potensial.

Er det en vei ut av uføret? Når det gjelder skipreparering, ønsker enkelte seg en modell hvor utøverne går på det samme utstyret. Det er jo utøvernes ferdigheter som ideelt sett skal måles, ikke dyktigheten i smørebua. Det er store utfordringer knyttet til å få et system med «likt» utstyr på plass, men om det hadde lyktes, ville nok mange oppfattet det som mer rettferdig.

En annen mulighet, som vi allerede ser i langløpscupen, er at utøverne i stedet for å representere sine nasjonale forbund, representerer kommersielle lag. Disse lagene kan da ha utøvere fra hvilket som helst land. Modellen er også kjent fra sykkelsporten. Den kan særlig være attraktiv for sterke utøvere fra små langrennsnasjoner, som på den måten ville få mulighet til å få tilgang på de beste trenerne og den beste kompetansen og teknologien med hensyn til skipreparering. Svakheten er knyttet til usikkerhet rundt hvor mye publikum vil identifisere seg med løpere som ikke representerer Norge eller Sverige. Dessuten vil den ikke fungere i VM og OL: Selv i sykkelsporten representerer utøverne der sine egne land.

Det blir nok bra med folk under VM i Granåsen om to år. Det blir nok også litt for mange norske gullmedaljer.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.