Hva jobben som rektor går ut på – del 2.
Av STEINAR KRISTOFFERSEN, professor
I verste fall kan avstemminger og valg bli redusert til en popularitetskonkurranse. Det vil si, det trenger ikke bare å være et problem. Hverken politikere eller valgte ledere i UH-sektoren kan gjøre en god jobb dersom man opptrer på en måte som andre syns er ubehagelig eller uforståelig. Jeg tilstreber å være smidig, men lykkes kanskje ikke så ofte som jeg tror. Det er lett å bli for ivrig.
Som rektor må man ofte skape resultater som ikke alle ønsker seg like mye, i beste fall uten at det blir unødvendig skarpe fronter eller at kreftene brukes på innbyrdes splid. Da kan det være en fordel å kunne utrykke seg diplomatisk, uten å være vinglete.
Det må ikke komme i veien for å si klart fra når man er uenige i sak! Da er det viktigere å være ekstremt konsis og klar. Det kan til og med være nødvendig å heve stemmen!
Rektorkandidat Johann Roppen sier blant mye annet interessant i video-podcasten på Panorama fra forrige uka at «Fagsammensettingene i Molde er stort sett bare profesjonsutdanningar, ein må leite litt for å finne fagstudium». På direkte spørsmål svarer Roppen at siviløkonom-studiet er en profesjonsutdanning, og henviser til den for lengst nedlagte årsenheten i matematikk, som om det var det siste disiplinfaget som ble tilbudt her på Høgskolen i Molde.
Det er verste fall mot bedre vitende, siden Høgskolen i Molde ikke har én siviløkonom-utdanning, men anledning til å gi graden siviløkonom til studenter etter kravene fra Econa/UHR-ØA. Studentene må i utgangspunktet ha en treårig bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller tilsvarende og en toårig mastergrad.
Om vår egen bachelorgrad i økonomi og administrasjon skriver vi at den kvalifiserer for en mengde ulike jobber innen «økonomisk-administrativt arbeid i bransjer som bank, forsikring, industri, handel, tjenesteyting, konsulentvirksomhet, meglervirksomhet og offentlig forvaltning. Våre ferdige kandidater får jobb innen virksomhetenes ledelses- og rådgivingsområde, eller innen spesialiserte funksjoner som for eksempel personal-, økonomi-, regnskaps-, revisjons-, salgs- eller logistikkområdet.»
En slik bredde i mulig karriereutvikling allerede etter bachelorgraden, tilsier i alle fall ikke at dette er én yrkesutdanning? Er det ikke nettopp denne enorme fleksibiliteten og «konjunktur-uavhengigheten» som karakteriserer utdanninger innen et fagområde av disipliner?
Høgskolen i Molde tilbyr tre mastergrader som kan gi tittelen siviløkonom. Master i Samfunnsendring, organisasjon og ledelse (SOL) er en av disse, som jeg vil tro de færreste i fagmiljøet ser på som en av HiMolde sine profesjonsutdanninger som primært er «yrkeskvalifiserende»?
Vi vet at så godt som alle våre kandidater får arbeid de regner som relevant, og stort sett nokså umiddelbart, det stemmer. På hjemmesiden til SOL-programmet beskrives mulighetene slik:
«Studiet kvalifiserer for jobber innen:
- Analyse- og utredningsavdelinger i større organisasjoner
- Næringsliv og offentlig forvaltning
- Undervisning og forskning.»
Master i økonomi og administrasjon kan også gi siviløkonom-tittelen. Våre hjemmesider forteller nyutdannede kandidater fra masterstudiet i økonomi og administrasjon at de er ettertraktet til topplederstillinger i finansinstitusjoner og konsulentselskaper og som rådgivere i offentlig sektor. De kan jobbe i norske så vel som internasjonale organisasjoner.
Om dette betegner en yrkesutdanning, så er i alle fall «yrket» som siviløkonom i alle fall veldig bredt.
Vi kan også inkludere mastergradene våre i logistikk i trekløveret av studieprogrammer som kan gi studentene graden/tittelen siviløkonom – programmer som har vist seg å være godt dokumentert e utgangspunkt for jobber innen alt fra innkjøp, planlegging, organisasjonsutvikling, bærekraft og utredningsarbeid for transportetatene, m.m., i tillegg til forskning på det høyeste nivået.
«Det er ein debatt som ikkje er så frykteleg relevant her», sier Roppen og begrunner det med at HiMolde sine profesjonsutdanninger er «yrkeskvalifiserende».
Her er Roppen og jeg dypt uenige.
- Mitt standpunkt er at alle fagene våre har sin egenart, ikke at alle er like. Det blir gjort gjeldende fra bachelor- og helt opp til PhD-nivået.
- Mitt standpunkt er at vi har utdanningsprogrammer med utvikling, tilpasning og fordypning. Jeg syns ikke det skal kalles «akademisering». For meg er «forbedring» og «utvikling» bedre ord.
- Mitt standpunkt er at alle våre utdanningsprogrammer er forskningsbaserte, og all forskningen vi driver med kan finne en plass i utdanningene.
- Mitt standpunkt er at unike forskningstradisjoner må tas vare på.
Som en konsekvens mener jeg at individuelle PhD-programmer for unike faglige orienteringer er bedre enn bare ett i profesjonsutdanning, f.eks., for Høgskolen i Molde. Det tror jeg blir bedre også for Molde og Voldas felles Ph.d.-program i helse- og sosialfag: Profesjonsutøvelse – vilkår og utvikling.
Jeg mener i motsetning til Roppen at dette er en viktig diskusjon på tvers så vel som internt innen hvert fagområde og -miljø. Derfor håper jeg at at organisasjonen bruker rektorkandidatenes tanker og innspill om Høgskolen i Molde og vår posisjon og rolle innen høyere utdanning som utgangspunkt for en fortsatt engasjerende åpen debatt om disse, både frem til og etter valget.