Aschehoug utdanning søkte for noen uker siden etter to smidigcoacher.

Hvis du lurer på hva det er for noe, handler det ifølge annonsen om å etablere smidige tankesett, verdier og prinsipper i hele organsiasjonen. De skulle ikke lenger drive med tradisjonell forlagsdrift, men bli et nyskapende og smidig produktmiljø.

Smidigcoachen ville videre spille en sentral rolle i organisasjonens endringsreise og skulle forme en kultur preget av tverrfaglig samarbeid, læring og innovasjon. Til stillingen ønsket Aschehoug seg noen med erfaring i å lede smidige endringsprosesser.

Er du fortsatt usikker? Det var jeg også. Som ganske mange andre, delte jeg annonsen i sosiale medier, ledsaget av en lett raljerende kommentar. Det er jo for eksempel litt spesielt å operere med smidige prinsipper. Et prinsipp skal jo helst være nokså ubøyelig. Siden jeg har en kontaktliste dominert av folk fra akademia og kultur, bidro flere med sarkastiske kommentarer på min vegg. Nesten ingen av dem skjønte helt hva Aschehoug var ute etter.

Det store flertallet blant dem jeg omgås, deler et sett av grunnleggende verdier, med et tilhørende språk. Dette stammespråket er akademisk, og der er det ikke plass til hverken endringsreiser eller smidige produktmiljøer.

Jeg la imidlertid merke til at en del andre som også delte annonsen, ikke helt forsto hvorfor den ble forsøkt latterliggjort. Oda Rygh ga for eksempel uttrykk for at språket var tydelig nok, og at hun, i likhet med alle potensielle søkere, visste nøyaktig hva forlaget var ute etter.  Å være smidig er i visse sjikt et honnørord, for eksempel i Innovasjon Norge. Et enkelt søk viser dessuten at Innovasjon Norge mener å ha kommet langt i å drive frem empowered produktteam.

På Ryghs facebook-vegg var det delte meninger, men mange reagerte på samme måte som henne. Noen mente raljering over tekst fungerer dårlig hvis man ikke selv forstår teksten, andre knyttet reaksjonene mot annonsen til fordomsfull uvitenhet, som jo ikke akkurat er noe å skryte av.

For som det ble pekt på: Smidig – en middels vellykket oversettelse av det engelske ordet agile – er et velkjent organisasjonsprinsipp i deler av arbeidslivet, og endringsreiser har vi vel også hørt mer enn nok om. Dette er med andre ord et sjikt som har sitt eget stammespråk, ganske fjernt fra det akademiske.

Fra dette sjiktets perspektiv er det dermed ikke noe merkelig ved annonsen, det svarte til deres eget stammespråk. Det merkelige er at folk som meg bevisst unnlater å sette seg inn i begrepenes innhold. Annonsens språk harmonerer med språket endringsagentene selv bruker, og det er jo fra dette sjiktet forlaget ønsker å rekruttere også. Professoral uforstand kan møtes med et skuldertrekk.

Så lenge ulike stammespråk eksisterer side om side uten å måtte forholde seg så mye til hverandre, går det jo bra. Selv har jeg ironisert over konsulentspråket i mange år, men bare unntaksvis – skjønt i økende grad – har det utfordret universitetene og deres eget stammespråk. Disse unntakene har som regel vært knyttet til prosesser hvor dette sjiktet har fungert som eksterne rådgivere eller konsulenter. Det har dreid seg om for eksempel organiserings- og omorganiseringsprosesser, kontorløsninger eller om overordnede handlingsplaner som er blitt influert av dette språket.

Det er nemlig når slike ulike stammespråk møtes, at det blir både interessant og spenningsfylt. Og det går naturligvis begge veier. Rett nok vil jeg fastholde at «konsulentspråket», som smidigcoacher er influert av, er floskelpreget og tidvis godt over grensen for det komiske. Men det spiller jo ingen rolle internt i kulturen, så lenge det er tilstrekkelig presist for dem som har gjort seg fortrolig med det.

Men rett som det er må både professorer og smidigcoacher kommunisere med folk som har bakgrunn i høyst ulike stammespråk. Et klassisk eksempel er professoren som skal prøve seg som kronikk-skribent. Mange debattredaktører kan bekrefte at evnen til å oversette akademiske sjargong til lesverdig tekst for allmenheten, er nokså varierende. I Dusteforbundets glansdager var det ikke så få kronikker av denne typen som ble re-publisert av forbundets avskrivingsbyrå. Det akademiske stammespråket fungerer til internt bruk, men ikke nødvendigvis i offentligheten.

Slik er det også med dem som prediker smidigcoachenes budskap. Som nevnt er det ingenting mystisk ved annonseteksten hvis man er fortrolig med stammespråket. Mange vil nok betrakte det som en attraktiv jobbmulighet. At vi andre ikke forstår hva jobben består i er vårt problem. Det blir først problematisk i det øyeblikk språket får konsekvenser, for eksempel når det anvendes i en organisasjon hvor det tidligere har vært fremmed.

I kultur- og forskerkretser er det jo ikke så mange som følger tett med på stammespråket i Innovasjon Norge og på lederseminarer, men her var det altså blitt adoptert av et ærverdig forlag. Det er til å forstå at det kan skape både undring og skepsis hvis språket koloniserer universiteter og forlagshus.

For selv om smidigcoachene finner sitt eget stammespråk både opplysende og presist, må jo prinsippene på en eller annen måte implementeres i organisasjonen. I organisasjoner som ligger tett på språkets egen kultur, er det neppe noe stort problem. Jeg kan for eksempel tenke meg at deler av IT-bransjen helt eller delvis har adoptert dette settet av begreper.

Det er annerledes med universiteter, forlag og andre kulturinstitusjoner. Når Aschehoug vil erstatte tradisjonell forlagsdrift med et smidig produktmiljø, er det betydelig fare for at det vil provosere dem som har klassisk kulturell kapital og kulturelle verdsettingskriterier i ryggmargen. Å omtale for eksempel bøker som «produkter» er å desavuere mye av det litteraturen står for.

Slik jeg forstår det, er smidigcoachers rolle blant annet å øke forståelsen for nødvendige endringer. Det er vel blant annet det som ligger i ambisjonen om å «etablere smidige tankesett, verdier og prinsipper», som om de etablerte tankesettene og verdiene er for dårlige eller i det minste foreldet. Overfor tradisjonsrike institusjoner skaper dette naturligvis både usikkerhet og ofte fremmedgjøring. Selv om en omskiftelig verden krever at vi gjør ting på nye måter, betyr ikke det at vi uten videre går med på å skifte ut hverken verdier eller prinsipper.

Usikkerheten enkelte i slike institusjoner føler på i møte med dette sjiktet og dette språket, har derfor ikke bare med språket i seg selv å gjøre. Det henger også sammen med hva språket kamuflerer. Å etablere et smidig produktmiljø kan se tilforlatelig ut i utgangspunktet, men samtidig tilslører det at produkter er av høyst ulikt slag. Universiteter og forlag er ikke pølsefabrikker, som det av og til heter. Hans Skjervheim kalte det en form for semantisk imperialisme når dette språket koloniserte universitetene. Det potensielle problemet ligger i at språket forskyver de perspektiver og oppfatninger vi opprinnelig bygget på.

Akkurat som debattredaksjonene ikke bør være for ydmyke overfor professoralt språk, bør derfor universiteter og kulturinstitusjoner være forsiktige med å motstandsløst adoptere smidigcoachenes stammespråk.