Skal teknologien styre læringen, eller skal vi sette innholdet og kunnskapen først? spør Gammelsæter, Halse og Berg. Svaret er at vi trenger begge deler.
Av DEODAT EDWARD MWESIUMO, professor
Nylig startet Hallgeir Gammelsæter, Lise Lillebrygfjeld Halse og Dag Erik Berg en spennende debatt, etterfulgt av svar fra Svein Bråthen og påfølgende replikk fra trioen. Sentralt i denne debatten er digitalisering av undervisning og læring. Å følge denne utvekslingen av ideer har vært opplysende. Slike diskusjoner er viktige for vår institusjons fremgang og fortsatte suksess. Det setter jeg pris på.
Grunnlaget for kommentaren min er de tre spørsmålene Hallgeir, Lise og Dag Erik stilte i deres første og etterfølgende innlegg. De spør om digitale verktøy har forbedret undervisningen vår, økt studentenes engasjement og innsats i studiene, eller har gjort oss til en bedre høgskole. Spørsmålene er relevante, og de krever en gjennomgang for å vurdere om HiMoldes digitaliseringsarbeid og investeringer har resultert i ønskede resultater.
Vi vet fra grunnleggende ledelsesprinsipper at evaluering av enhver intervensjon er viktig for å avgjøre om den har oppnådd de tiltenkte resultatene. Derfor håper jeg at ledelsen ta disse spørsmålene på alvor og foreta en slik evaluering.
Mens vi venter på en slik evaluering, vil jeg reise et nytt spørsmål: Er det mulig å holde fast ved tradisjonell pedagogikk i møte med den digitale revolusjonen? Jeg er overbevist om at svaret er et rungende nei, og jeg skal forklare hvorfor.
Digitale teknologier har forvandlet ulike fasetter av livene våre — alt fra arbeid og sosial interaksjon til kommersielle transaksjoner. Undervisning og læring er intet unntak. Som tidligere revolusjoner er den digitale revolusjonen nådeløs. Den mest pragmatiske tilnærmingen er tilpasning og aksept i stedet for motstand, spesielt når «konkurrentene» aktivt omfavner denne endringen.
Det er tydelig at studentenes ferdigheter, forventninger og preferanser utvikler seg med digitaliseringsbølgen. Hvis vi ikke klarer å tilpasse oss moderne studenters behov, risikerer vi å miste dem til de som aktivt omfavner digitalisering.
Jeg er overbevist om at digitale verktøy gir oss muligheten til å tilpasse undervisningsmetodene våre for å møte behovene til dagens og fremtidige studenter. Jeg er imidlertid enig med Hallgeir, Lise og Dag Erik i at det å ta i bruk disse verktøyene byr på utfordringer (f.eks. at studenter ikke møter opp til timene og redusert sosial interaksjon blant studentene).
Disse utfordringene minner meg om ‘produktivitetsparadokset’[1]. Dette er en observasjon at betydelige investeringer i informasjonsteknologi ikke alltid resulterer i proporsjonal produktivitetsøkning. Interessant nok har forskere gitt flere mulige forklaringer på produktivitetsparadokset[2]. En av disse forklaringene, som jeg tror kan gjelde for vår situasjon, er at paradokset er et resultat av manglende evne til å øke ferdighetene og endre praksis eller operasjonelle modeller for å utnytte IT-verktøyene.
I vår sammenheng kan man hevde at økt innsats og investeringer i digitale verktøy ikke nødvendigvis korrelerer med økt undervisningskvalitet og studentengasjement, eller gjør oss til en bedre høgskole. Det er jeg enig i. Men vi vet også at riktig implementering og bruk av digitale verktøy er avgjørende for å oppnå ønskede resultater. Vi må erkjenne at digital transformasjon er en komplisert prosess. Den er mangefasettert, og involverer ikke bare teknologi, men også et endret tankesett og en overhaling av hvordan vi utfører aktiviteter.
Med andre ord, hvis vi ikke klarer å innse fordelene med digitale verktøy, kan det delvis være fordi vi ikke har modifisert vår praksis og operasjonsmodell tilstrekkelig nok til å utnytte digitale verktøy fullt ut.
Flere studier viser at digitale verktøy er et av de kraftigste virkemidlene som fins for å legge til rette for undervisning og læring. Derfor sier jeg at vi trenger begge deler — innhold og kunnskap på den ene siden og teknologi på den andre. Vi bør ikke prioritere det ene på bekostning av det andre, for det er ikke slik at innhold utelukker teknologi eller omvendt.
Læring og kunnskap er målene, og digitale verktøy er et av de virkemidlene til å nå dem. Hittil har HiMolde kanskje bare skrapet i overflaten av hva digitalisering av undervisning og læring kan gi. Det er betydelig rom for forbedring.
Derfor, inspirert av spørsmål reist av Hallgeir, Lise og Dag Erik, foreslå jeg tre tilleggsspørsmål: 1) Hvordan kan vi bruke digitale verktøy for å forbedre undervisningen? 2) Hvordan kan disse verktøyene oppmuntre studenter til å engasjere seg dypere i studiene? 3) Hvordan kan vi utnytte disse verktøyene for å gjøre oss til en bedre høgskole (og snart et bedre universitet)?
Jeg har ikke svar på disse spørsmålene, men kollegiale diskusjoner vil lede oss frem til svarene.
Referanser:
[1] Brynjolfsson, E. 1993. The Productivity Paradox of Information Technology Communications of The ACM, 36 (12) (1993), pp. 67-77.
[2] Wannakrairoj, W., & Velu, C. 2021. Productivity growth and business model innovation. Economics Letters, 199, 109679.