Denne gangen tenkte jeg å skrive om mannfolkproblem, men så kom søkertallene fra Samordna opptak. Tallene viser en kjempevekst for studieprogrammene ved Høgskolen i Molde.

HiM har en vekst i førsteprioritetssøkere på over 30 prosent fra i fjor. Til sammenligning er økningen bare 4,7 prosent på landsbasis. For alle de som sliter med prosentregning: Dette er omtrent som forskjellen på øl og brennevin!

Dessverre innså ikke markedsføringsavdelingen betydningen av denne symbolikken, og valgte derfor å feire med tradisjonell bløtkake. Øl og brennevin ville garantert gitt bedre mediedekning.

Det var direktøren i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, Sveinung Skule, som presenterte tallene sist fredag. Assistentens hans, Reidar Rektor fra Tramteateret, holdt seg mest i bakgrunnen. Skule var mest opptatt av mangelen på mannlige søkere på nasjonalt plan. På landsbasis var det 85 536 kvinnelige søkere og bare 56 880 mannlige søkere. Dette var selvfølgelig en ventet utvikling etter at det i fjor ble kjent at NTNU gir tilleggspoeng til menn som skifter juridisk kjønn til kvinne.

Man skal selvfølgelig feire og hovere når lykken står oss bi, men de som kjenner «de store talls lov» fra statistikken vet godt at svingningene i søkertall for en enkelt institusjon nesten alltid vil være større enn svingningene for hele landet. På samme måte vil svingningene for enkelt program ved en institusjon ofte være større enn svingningene for hele institusjonen. Jeg som er studieleder for både bachelor og master i økonomi og administrasjon er selvfølgelig glad for en oppgang i år på henholdsvis 33 prosent og 150 prosent, men jeg vet godt at mer deprimerende tall kan dukke opp neste år.

Vinn og tap med samme sinn heter det. Jeg feirer og hoverer derfor også når det går dårlig.

H.L. Mencken definerte en gang puritanisme som den hjemsøkende frykten for at noen, noe sted, kan være lykkelig. Så snart det blir feiring kommer selvfølgelig puritanerne ut av skapet. Her må det kritiseres. Er det egentlig bra at vi har mange søkere? Jeg sier som Jesus: «La studentene komme til meg, og hindre dem ikke! For økonomenes visdom tilhører slike som dem» (Lukas 18:16, litt tilpasset).

Man kan selvfølgelig stille spørsmål om hvor sterk sammenheng er mellom antall førsteprioritetsøkere og antall studenter som faktisk møter til studiestart. I den siste årsrapport for bachelorprogrammet i økonomi og administrasjon har jeg en tabell som viser antall førsteprioritetssøkere, antall som har fått tilbud, antall som har svart ja, og antall som møtte til studiestart de siste ni årene. For dette studieprogrammet er det en relativt svak sammenheng mellom antall førsteprioritetsøkere og antall studenter som starter på studiet: korrelasjonen er bare 0,23. For de som ikke er bevandret i statistikkens begreper betyr dette at vi er nærmere ingen sammenheng (0) enn en klar sammenheng (1).

Hvorfor er sammenhengen mellom antall førsteprioritetsøkere og antall studenter som starter svak? Det er flere grunner. Noen ønsker egentlig å begynne å jobbe og har satt opp HiM som førsteprioritet hvis de ikke finner en jobb. Mange studenter kommer ikke inn på sitt førstevalg, og blir studenter hos oss som andre eller tredje valg. Antall førsteprioritetsøkere fanger bare opp ett aspekt ved denne kabalen.

Selv om det finnes noen grunner til å være skeptisk til konverteringsraten fra førsteprioritetsøker til student, må vi aldri glemme at det er bedre å ha mange førsteprioritetsøkere enn færre.

Det jeg finner spesielt positivt med tallene er at campusprogrammene ser ut til å opprettholde søknadsmassen til tross for at det stadig dukker opp nye studieprogrammer på nett både her og der. Her ved HiM utgjør nettstudenter nå rundt 1000 førstepriorietsøkere av totalt 2320 i Samordna opptak. Dette betyr at rundt 1300 av søkerne er til våre programmer på campus. For ti år siden var dette tallet bare 875.

Kan pølsa bli for lang? Da jeg studerte ved NHH, frekventerte jeg svært gjerne pølseboden Trekroneren i Vågen. Dette er min type business. Pølseboden har stått der helt ulovlig, og til glede for alle, siden like etter krigen. Pølseboden står der som et monument for markedskreftenes triumf over idiotiske reguleringer. Jeg sa alltid at jeg skulle ha den lengste pølsa de hadde. Den lengste pølsa, halvmeteren, var så lang at den ikke gikk i et pølsebrød, den kom i en baguette. Hvis de var tomme for baguette, fikk man pølsa utlevert i to pølsebrød i lengden.

Det er ikke så farlig om pølsa er for lang.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.