Jeg kom nylig over en forskningsartikkel som fanget min interesse på et noe uvanlig vis. Artikkelen handlet om hvordan det er å bli mor i et neoliberalt akademia.[1]

Jeg lurte umiddelbart på hvilken planet som hadde et neoliberalt akademia. Akademia på Jorden har jo i årevis vært kjent for å lene seg kraftig mot venstre når det kommer til politiske spørsmål.

I artikkelen fikk jeg vite at det ikke handlet om en annen planet, men at akademia i Italia styres etter mange av de samme prinsippene som i Norge. Disse prinsippene kalles vanligvis New Public Management (ny offentlig styring). Hvordan kan disse styringsprinsippene knyttes til en neoliberal agenda? Spørsmålet er viktig for alle som ønsker å møte opplyst til neste Stortingsvalg. For å svare på spørsmålet må vi først prøve å forstå hva som menes med de to begrepene neoliberal og New Public Management.

Neoliberal er et noe merkelig begrep siden man aldri hører noen beskrive seg selv som neoliberal på samme måte som man hører folk beskrive seg selv som f.eks. sosialist, sosial demokrat, konservativ, eller liberal. Det er alltid noen andre som er neoliberal. Man hører heller aldri at begrepet neoliberal brukes om folk som er tilhengere av en liberal innvandringspolitikk, en liberal narkotikapolitikk, eller en liberal kjærlighetspolitikk. Neoliberal brukes utelukkende om folk som er tilhengere av det vi kan kalle markedsliberalismen.

Ifølge Wikipedia mangler ordet neoliberal en entydig definisjon og brukes ofte nedsettende.[2] Definisjonen av ordet neoliberal er med andre ord så liberal at vi egentlig ikke vet hva ordet betyr. Siden ordet vanligvis assosieres med akademikere som Milton Friedman, Friedrich Hayek, og Ludwig von Mises, samt politikere som Ronald Reagan, og Margareth Thatcher, vet vi likevel omtrent hva som menes.

Hva er så New Public Management? Ifølge Direktoratet for forvaltning og økonomistyring finnes det heller ingen entydig definisjon av NPM.[3] NPM er ganske enkelt «en samlebetegnelse på flere reformbølger og utviklingstrekk innenfor statlig styring i flere land de siste 30-40 årene». Videre forteller DFØ at disse reformene kjennetegnes ved «organisering i resultatenheter, internprising, bruk av stykkprisfinansiering, incentivordninger og belønningsmekanismer, konkurranseutsetting, og privatisering». Selve begrepet NPM kommer fra Christopher Hood tilbake i 1991.[4] Mål- og resultatstyring har derimot en mye lengere historie, og er nedfelt som et «grunnleggende styringsprinsipp i staten», ifølge DFØ.

Alle disse virkemidlene som faller inn under definisjonen av New Public Management ble prøvd i Sovjetunionen under Vladimir Lenin, Josef Stalin, og Nikita Khrusjtsjov. Da Lenin innså at kameratene ikke produserte nok brød innførte han NEP (ny økonomisk politikk). Dette var en økonomisk politikk hvor spesielt landbruket igjen ble privatisert. Lenin legaliserte også handel i landbruksvarer slik at overskuddsproduksjon som oppstod etter innføring av NEP kunne eksporteres. På dette tidspunktet var det store flertallet av befolkningen i Sovjetunionen bønder.[5]

NEP ble avviklet av Stalin i 1928 da kollektivbrukene ble innført for å skaffe nok arbeidere til tungindustrien som skulle bygges opp.[6] For å forbedre initiativ og arbeidsentusiasmen manet Stalin til kamp mot byråkratiet, kamp mot mangelen på arbeidsdisiplin blant kameratene, og fjernet helgen slik at maskinene i industrien kunne brukes kontinuerlig syv dager i uken. Fem-års planene med klare produksjonskrav til hver resultatenhet (fabrikk, kollektivbruk) ble også innført på denne tiden.

Incentivsystemet under Stalin og Khrusjtsjov er beskrevet i en CIA-rapport fra 1961.[7] I 1959 gjennomførte man en reform som gav lederne bonus knyttet til kostnadsreduksjon og i noe grad kvalitetsforbedringer. Under Stalin var bonusen bare knyttet til antall enheter produsert. Man kan også lese om regnskapsfjusk for å utløse disse bonusene. Internprising og stykkprisfinansiering er ikke nevnt eksplisitt, men følger naturlig av at man fikk et budsjett og en produksjonsordre. Kamerat, her er 10 000 kroner, produser 100 000 skruer!

Det er nok ikke tilfeldig at disse virkemidlene fikk navnet New Public Management akkurat i 1991, like etter Sovjetunionens kollaps. Det ville jo vært helt umulig å selge inn en forfeilet Sovjetpoltikk for vestlige velgere under et navn som kunne knytte politikken til kollapsen i Sovjetunionen. New Public Management er simpelt hen det vi kaller «same shit, new wrapping».

Hva er problemet med incentivsystemer? Problemet er at incentivsystemer må være veldig komplekse for at de skal fungere godt, men av «praktiske grunner» lages alltid enkle incentivsystemer som ikke fungerer. Dermed ender man opp med et Stalin-system hvor f.eks. bare antall sofaer produsert vektlegges. Resultatet er selvfølgelig at lederne produserer så mange sofaersom mulig uten særlig tanke på hvor behagelig det er å sitte sofaen.

Når vi derimot kjøper sofa, er det ikke bare antall sofaer som er avgjørende. Sofaen skal passe i stua, den skal ikke være for tung å flytte, den skal være passe myk, fargen skal passe, produksjonskostnaden skal passe lommeboken, osv. Alt dette tar vi hensyn til når vi bestemmer oss for å kjøpe en sofa, og hvis vi ikke blir fornøyd kan vi til og med reklamere på sofaen. Incentivsystemet som dannes ved at produsentene konkurrerer om kundenes gunst på denne måten er derfor et langt mer sofistikert incentivsystem enn Stalin-systemet (fordi vi tar hensyn til flere faktorer ved produktet før vi kjøper det). Dette er også grunnen til at Lenin ble tvunget til å privatisere. Nød lærer tydeligvis selv en naken kommunist å spinne.

Er det noen av de neoliberale figurene vi nevnte innledningsvis som kan knyttes til New Public Management? Slik jeg har forstått det var alle tilhengere av privatisering av en del av offentlig sektor. Den eneste av disse som forsøkte å forbedre offentlig sektor var Milton Friedman, og da først og fremst som fagmann. Han har derfor blitt kritisert både fra høyre og venstre. Folk på høyresiden kritiserer ofte Friedman for at hans rolle i utviklingen av kildeskatten (at arbeidsgiveren holder tilbake skatten fra lønnen vår). Folk på venstresiden kritiserer Friedman for hans stykkprissystem for finansiering av skoler, men dette er et syn han delte med 2/3-deler av Ph.D-økonomene i USA.[8]

Hverken Friedrich Hayek eller Ludwig von Mises hadde noen som helst tro på noen av disse virkemidlene som faller inn under NPM-paraplyen. Hayek var jo på sin tid en av de største kritikerne av både rasjonalitet og offentlig planlegging. Hayeks hovedtese var spontan-orden f.eks. hvordan en sti gjennom skogen oppstår uten at noen har planlagt den. Mises er mest kjent for å ha startet den såkalte kalkulasjonsdebatten hvor han hevdet at internprising var umulig i en økonomi som Sovjetunionen. Videre avslo han alle ideer om å etterape markedet i offentlig sektor. Man kan ikke leke marked, hevdet Mises.

Hovedopponenten til Hayek og Mises, sosialisten Oskar Lange, var derimot en sterk tilhenger av å benytte markedsmekanismer i sosialistisk planlegging.[9] Det er derfor ingen overraskelse at Lange ble invitert til et personlig møte med Stalin i Moskva.

Jeg har heller ikke sett noen bevis for at Ronald Reagan og Margareth Thatcher omfavnet NPM i særlig større omfang enn Bill Clinton og Tony Blair. Clinton og Gores fornyingsprosjekt hadde jo et klart NPM preg.[10]

New Public Management har sine røtter langt tilbake i statshistorien. Kongene har satt kirke-, slotts- og skipsbygging ut på anbud siden tidenes morgen. Vikingkongene som både herjet og handlet rundt i Europa delte store deler av utbyttet med mannskapet på skipene, og skaldekvadene man finner fra den tiden var stykkprisfinansiert (skalden mottok gaver per kvad).

Statsstyringen har ikke endret seg særlig over tid. Konger og politikere har alltid blandet seg inn i handel og produksjon. Man kan derfor si at systemet er konservativt, men det er noe helt annet enn den radikale ideen markedsliberalistene forfekter (at konger og politikere ikke skal blande seg inn i handel og produksjon).

Det sies at når overskriften er utformet som et spørsmål, er svaret alltid nei. Det er intet nytt i det vi i dag kaller New Public Management. Sovjetunionen ble styrt etter nøyaktig disse prinsippene inntil kollapsen i 1991. Da fikk systemet plutselig et nytt navn i vesten, New Public Management. Markedsliberalistene har konsekvent argument imot dette systemet helt siden 1920-tallet.

Det er derfor helt absurd å hevde at New Public Management er en del av en neoliberal agenda.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.

[1] https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/gwao.13120

[2] https://en.wikipedia.org/wiki/Neoliberalism

[3] https://dfo.no/fagomrader/styring-i-staten/mal-og-resultatstyring/hva-skiller-mal-og-resultatstyring-fra-new-public-management

[4] https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/j.1467-9299.1991.tb00779.x

[5] https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1921/oct/17.htm

[6] https://www.marxists.org/reference/archive/stalin/works/1929/11/03.htm

[7] https://www.cia.gov/readingroom/docs/CIA-RDP70-00058R000100190010-9.pdf

[8] https://ew-econ.typepad.fr/articleAEAsurvey.pdf

[9] https://en.wikipedia.org/wiki/Oskar_R._Lange

[10] https://en.wikipedia.org/wiki/National_Partnership_for_Reinventing_Government