Den driftige og utvilsomt meget dyktige Mimir Kristjánsson er en av nokså få politikere som gjennom sin utadvendte, slagferdige og tidvis kontroversielle profil har oppnådd svært stor synlighet også utenfor politikkens eget felt.  

Uten sammenligning for øvrig, kan han beskrives som norsk politikks svar på David Beckham. Beckham sprengte rammene for fotballens relevans ved å være like interessant for fotografer som slåss om plassen rundt røde løpere, som for dem som satt i regn og vind rundt engelske fotballbaner. På samme måte er det med Kristjánsson. Han har markert seg som en produktiv, velskrivende og bredt orientert forfatter, ikke bare av politiske bøker. Den siste, om farens og sitt eget tidvis strevsomme forhold til alkoholens gleder og sorger, er så langt et høydepunkt.

I tillegg byr han på seg selv i underholdningsbransjen. Han har vært standup-komiker, og han har deltatt i Farmen kjendis. Tidligere denne måneden meddelte han på Facebook at han også blir å finne i realityserien 24-stjerners julekalender på NRK.

Det er reaksjonene på denne meddelelsen som er utgangspunktet for denne lille kommentaren. Noen av reaksjonene var nemlig kritiske, til tider surmagede. Enkelte akket seg forutsigbart nok over kjendishysteriet. Mer interessant var det at ganske mange følte for å meddele hvor mange – eller rettere sagt, hvor få – av de andre kjendisene i serien de kjente til. Dette gjorde folk gjerne ved hjelp av sarkastiske eller selvironiske kommentarer.

Kristjánsson reagerte senere på dette. Han mente at denne poserende måten å markere avstand til kjendis og reality-universet på burde forstås som en form for kulturell elitisme. Eller for kort å sitere ham (med hans tillatelse): Det er oppsiktsvekkende at såkalt intellektuelle mennesker er så ivrige i sin skryt over IKKE å vite noe, for eksempel hvem en TV-personlighet er. Men Kristjánsson mener å vite hvorfor dette er gangbart: Det er snakk om å markere kulturell avstand til vanlige folk, som både ser på reality og som liker kjendiser.

Man kan naturligvis lese dette som en politisk-strategisk markering. Ved siden av Frp, er vel Rødt det partiet som legger mest vekt på å fremstå som «folkelig». Dermed gjelder det å være på vakt mot alt som kan smake av elitisme og forakt overfor den gemene hop. Jeg skal imidlertid la dette poenget ligge.

I utgangspunktet er ikke Kristjánssons antakelse helt urimelig. Alle som har et minimum av kjennskap til den franske sosiologen Pierre Bourdieu, vil ha kommet i berøring med hvordan kulturelle distinksjoner kan skapes og vedlikeholdes gjennom at en «elite» – folk med mye kulturell kapital – aktivt nedvurderer folkelig kultur og folkelige kulturuttrykk, og dermed også de som konsumerer slike uttrykk.

Slik kunne sikkert også jeg tolkes, en gang syntes jeg selv prøvde å være litt småmorsom på sosiale medier. Jeg ble en kveld sittende å se på Maskorama, og erklærte kjekt at jeg neppe ville vite hvem artistene var om de så tok av seg maskene.

Var det fra min side uttrykk for en elitistisk motivert nedvurdering av alle seerne det populære programmet hadde? Jeg kan forstå at spørsmålet stilles. Kulturell smak sier mye om identitet. Smak handler ikke bare om hva man liker, men også om hva man ikke liker.

Jeg mener likevel at tolkningen er vrangvillig. Fra min side er det mer et selvironisk uttrykk for at populærkulturen har løpt fra en snart 60 år gammel mann, noe mannen selv nok beklager, men ikke finner spesielt overraskende. Jeg føler meg ofte fremmedgjort hvis folk for eksempel diskuterer reality-serier (eller vår tids Netflix- eller HBO-serier, som jeg med ytterst få unntak heller ikke ser på) rundt kafébord eller i lunsjpauser. Men det er både sært og forfeilet å betrakte det som elitistisk. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

I Dag Solstads roman Genanse og verdighet (1994) sitter læreren Elias Rukla for seg selv og drikker øl og akevitt, og han grubler over kulturens forfall og hvordan verden ikke angår ham lenger. Alt han er opptatt av, som for eksempel den finske poeten Pentti Saarikoski, er fullstendig marginalisert. Ikke bare i TV og de mer tabloide mediene, men også på presumptivt seriøse avisers kultursider.

Er det ikke noe merkelig ved å betrakte det kulturelle hierarkiet slik at Rukla representerer eliten, mens kollegene på lærerrommet, hvorav ytterst få trolig har den minste kjennskap til Saarikoski, representerer det folkelige? Rukla har ingen å snakke med om sine kulturelle lidenskaper. Kollegene har i større grad adoptert tidsånden og diskuterer i stedet studielånsrenten med stor iver. Eller for å formulere det med Solstad, eller Rukla, selv:

Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt. Får dere aldri nok! hendte det at han måtte utbryte for seg selv (s. 107). 

Det er en ganske drøy påstand at det mindretallet vi utgjør, vi som ikke bryr oss så mye om realityserier og annen tidsriktig populærkultur, skulle representere en elite som undertrykker folks smak gjennom symbolsk posering og ignorans. Det er vel så nærliggende å betrakte oss som marginalisert. Det er, forsiktig sagt, sjelden jeg befinner meg i sosiale situasjoner hvor min kjennskap til Ibsen, Robert Musil eller Thomas Mann avtvinger noen form for beundring. Jeg mener ikke at det nødvendigvis burde gjort det, men man misforstår vår tids kulturelle hierarkier dersom man tror slikt kjennskap fortsatt er et bidrag til ens status.

Frustrasjonen ligger ikke så mye i at bredt orienterte medier som NRK, TV2, Aftenposten og ikke minst Dagbladet gradvis har omfavnet populærkulturen og plassert den mer ærverdige kulturen på sidelinjen. Det må nødvendigvis et godt stykke på vei være sånn, for slike medier skal først og fremst nå brede leser- og seergrupper. Frustrasjonen består mer i at den også får en stadig mer fremtredende plass i det som lenge var vår lille nisje. Til og med på NRK P2, som for all del fortsatt er en ganske god radiokanal, blir det slik jeg opplever det stadig mer pludrete.

For 50 år siden var det et viktig poeng å demokratisere kulturen. Da jeg gikk på skolen ble populærkulturen knapt formidlet i det hele tatt. Jeg husker en bok vi skulle lese i musikkens historie, som aller nådigst hadde gitt plass til to-tre sider om Elvis og Beatles helt til slutt. Og jeg husker hvordan vi som var unge i begynnelsen av 1980-årene gledet oss veldig over at vi kanskje fikk en liten time i uka av NRK om pop, rock eller andre ting ungdom måtte være opptatt av. Det var opplagt en form for kulturelitistisk arroganse som skapte denne prioriteringen. Kulturformidlingen var fremmedgjørende for de aller fleste unge.

Men i dag fyller ulike typer populærkultur så å si alle kanaler og alle flater. Å hevde at de få av oss som fortsatt liker den gamle høykulturens uttrykksformer undertrykker populærkulturen, er fullstendig bakvendt.

Det finnes naturligvis fortsatt virksomme kulturelle hierarkier, men distinksjonene går mest internt i populærkulturen, ikke mellom populær- og elitekultur. Det er derfor snarere ut fra en avmakts- enn en maktposisjon at sånne som jeg en sjelden gang prøver å ironisere litt over vår distanserte holdning til populærkulturens frembringelser.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.